Statoils grønne håp

• Med nysatsingen New Energy Solutions krever Statoil å bli tatt på alvor som en grønn aktør i det globale energimarkedet. 
• Irene Rummelhoff er kvinnen som nå må overbevise både eksternt og internt om at Statoil virkelig ønsker og evner å omstille seg. 
• For å klare den jobben holder det ikke med friske tiltredelseserklæringer og klapp på skulderen fra toppsjefen – gode ord må følges av kloke hoder, nytenkning og ikke minst penger til å satse.

Med toppsjefen selv, Eldar Sætre, i ryggen, skal 47 år gamle Rummelhoff skape ny optimisme og grønn vekst i oljeselskapet som i 50 år har vært både lokomotiv og bjellesau i norsk næringsliv. Statoil har gjort oss rike. Rummelhoff har fått jobben som gjøkunge i gullfuglreiret. En stygg andunge man håper skal bli en vakker svane.

Hun kan allerede notere seg støtte – i alle fall på avispapiret – fra Eldar Sætre.

– Det er ikke tvil om at fornybar energi kommer til å vokse mer enn det vi ser innenfor olje og gass, sa Sætre til pressen da nysatsingen og ny-direktøren ble presentert i midten av mai. Samtidig gikk Rummelhoff høyt på banen, og lovte at hun skulle vise muskler:

– Jeg skal ikke være en person som skal reise rundt og snakke på konferanser. Jeg har fått i mandat å gjøre butikk ut av dette, sa hun.

Men foreløpig følger det verken penger eller konkrete planer med den nye jobben til Irene Rummelhoff. Hun og hennes stab må først overbevise resten av Statoil at de er liv laga og komme opp med planer og ideer som kan gi både teknologiutvikling, vekst og ikke minst generere mer penger i Statoil-kassa.

Kulturkrasj

– Det kreves en kulturrevolusjon for å få Statoil til å endre sin bedriftskultur i en grønnere retning, sier ledelses- og etikkekspert Jørn Bue Olsen.

Han tror Irene Rummelhoff må kjempe mange kamper med en ledelse som i utgangspunktet ønsker å tviholde på den gamle tenkningen i selskapet. Statoil må gi rom for bred forskning samt prøving og feiling for å lykkes med andre forretningsområder enn olje.
– Det kommer alltid paradigmeskifter og nye teknologier. Det har historien lært oss. Dersom Statoil mener alvor med satsingen på fornybar energi må Rummelhoff få nok midler til forskning, så vel som rom for utprøving, sier Bue Olsen.

Også konserntillitsvalgt i Statoil, Bjørn Asle Teige fra YS-organisasjonen SAFE, mener penger og ressurser vil være avgjørende for Rummelhoffs suksess:

Jeg kjenner ikke til Rummelhoffs personlige egenskaper, men hvis hun skal lykkes er det avgjørende at hun får både fullmakter og ressurser. Både makt og penger, sier Teige. Han peker på at hun jo må kjempe om ressurser fra den samme potten som for eksempel Johan Sverdrup.
– Store satsinger koster penger, konstaterer fagforeningslederen.

– Et ventet grep

Torger Reve, professor i strategi ved Handelshøyskolen BI, er ikke overrasket over at Statoil etablerer et nytt forretningsområde innenfor fornybar energi. Trenden internasjonalt er at olje- og gasselskaper omdefinerer seg til energiselskaper som favner flere energityper. Statoil er dessuten inne med eierandeler i vindkraft fra før av. De har blant annet engasjert seg i Sheringham Offshore Wind Farm, som de eier sammen med Statkraft og UK Green Investmentbank.

– Statoils satsing på fornybart var et ventet grep. Utviklingen innenfor energi går i retning av mer fornybart. Nå vil riktignok de nye fornybare energiformene være avhengig av en eller annen støtteordning, de har til nå ikke stått på egne bein slik som olje, gass og vannkraft, men etter hvert vil det bli så billig å produsere fornybart at man klarer seg uten den typen ordninger. I Kina begynner solenergi å konkurrere med andre energiformer, sier Torger Reve, som mener at Statoils troverdighet som aktør innenfor fornybar energi avhenger av hvor mye de på sikt faktisk er villige til å satse.

– I starten vil ikke lønnsomheten være i nærheten av olje og gass, men et sted må man begynne og innenfor en lengre tidshorisont kan fornybart få samme bunnlinje som oljen, sier Reve, som viser til at én av Statoils muligheter er ut utvidet samarbeid med Statkraft, som allerede er godt posisjonert innenfor fornybar energi.

– Ser du for deg en fusjon mellom Statkraft og Statoil?

– Nei, men innenfor fornybar energi har de mye til felles, og et utvidet samarbeid kan være nyttig.

Positivt mottatt

Irene Rummelhoff og hennes nye forretningsområde New Energy Solutions blir godt mottatt – både av ansatte i Statoil, blant analytikere og til og med i miljøbevegelsen og blant fornybar energi-forkjemperne.

— Jeg tror virkelig de mener alvor med denne satsingen. Rummelhoff har vært leder for et område i selskapet som har hatt stor suksess de senere årene, og når de da setter henne til å lede New Energy Solutions, tror jeg det betyr at de har tenkt å satse tungt, sier oljeanalytiker i Nordea, Tina Margrethe Saltvedt.

Hun tror Statoil fortsatt har mye tung kompetanse som kan være med å heve satsingen, og gjøre fornybar energi til et av selskapets kjerneområder.

– Statoil har hatt en vindsatsing før, men i større grad enn den gang ser de nå behovet for endringer og mer ren energi. Samtidig har de både ressursene og folkene som vet hvordan man produserer energi, og en del av dette er overførbart, sier hun, og får støtte fra Anders Bjartnes, ansvarlig redaktør i nettmagasinet Energi og Klima, som drives av Norsk klimastiftelse:

– Jeg tror dette er alvorlig ment fra Eldar Sætre. Han tar klima langt mer alvorlig enn Helge Lund gjorde, og han har erkjent at energisektoren står overfor store endringer. I den erkjennelsen ligger en forventning om at fornybar energi vil vokse mye fremover. At Irene Rummelhoff blir en del av konsernledelsen og «New Energy Solutions» et eget forretningsområde gir fornybar energi en langt mer fremtredende plass enn tidligere. Hvordan det går vil kunne avleses hvert kvartal. Samtidig ligger det selvsagt en politisk gevinst for Statoil ved å løfte frem fornybar energi. Det blir lettere for Statoil å beholde sin «license to operate», sier Bjartnes.

Til tross for Statoils historie og hva selskapet har prioritert de siste årene, mener ledelses- og etikkekspert Jørn Bue Olsen at Rummelhoff har muligheter til å utrette mer enn prat og symbolikk. Han nevner omstillingsfasen som selskapet er inne i og Rummelhoffs erfaring og posisjon som sterke faktorer for endringsdyktighet.

– Selv om Statoil-kulturen ikke er grønn, og denne satsingen kan synes påtvunget, er Rummelhoff kjent som en pådriver og har lang erfaring. Hun kan være et håp og en kraft som trekker i riktig retning. Omstillingsbehovet åpner for reell endring, men da må mentale modeller i konsernledelsen også endres, tilføyer han.

Bue Olsen påpeker at Rummelhoff ikke trenger å være en hardcore oljefantast, selv om hun har vært leder for leteavdelingen i et år. I stedet peker han på at posisjonen hun har hatt i selskapet og hennes verdier kan brukes til å oppnå endring.

– Det er en grønn bølge som skyller over verden nå, og den kan absolutt få fart på Statoil, sier han.

Hva nå?

Fagforeningene i Statoil har støttet opp om satsingen på fornybar energi. Det er en vekstnæring det er riktig å satse på, er omkvedet. Spørsmålet er hvordan Statoil skal innrette seg i dette markedet.

– Skal man kjøpe opp andre selskaper? Inngå samarbeid og joint venture med andre? Eller skal man utvikle noe selv? spør konserntillitsvalgt Bjørn Asle Teige.

– Jeg mener Statoil bør gå mot å bli et mer helhetlig energiselskap på sikt. Kanskje til og med skifte navn til for eksempel «Statoil Energy Group», som kommuniserer at dette er noe mer enn et oljeselskap, sier han.

Ifølge Teige er det viktig at Statoil har flere perspektiver for virksomheten. Han viser til at selskapet har prøvd seg på fornybar energi tidligere, med vindmøllesatsingen utenfor kysten av Storbritannia.

– Det er jo bra, men nå må vi satse mye mer om det skal gi noen tyngde. Nå må entreprenørskapet i selskapet komme til overflaten, mener Teige.

Han mener fornybarsatsingen også må handle om kostnader og hvilke marginer satsingen kan gi på kort og lang sikt.

– Vi trenger å komme på offensiven med kroner, teknologi og kloke hoder, sier Teige. Foreløpig er det helt i det blå hvor tung satsingen vil bli og i hvilken retning fornybarsatsingen i Statoil vil utvikle seg.

I løpet av noen få måneder må Statoil ta noen aktive valg, fremhever fagforeningslederen.

– Blir det sol, vind eller kanskje thorium? Eller skal vi gjøre våre egne nye oppfinnelser? undrer han.
Tidligere har strategien handlet om å snevre inn virksomheten til kun å dreie seg om leting og produksjon – såkalt oppstrøms. Statoil solgte jo bensin­stasjonene og nedstrømsaktivitetene, påpeker Teige.

– Nå må vi utvide horisonten mer og breie ut igjen. Og det ser jo ut som om det er et strategisk valg som er tatt med New Energy Solutions, sier han.

Hva er nok?

Hvor mye ressurser Statoil må bruke på fornybar energi for at det skal bli oppfattet som en seriøs satsing, er et spørsmål ekspertene strides om. Selskapet bruker mange milliarder på oljeinvesteringer hevrt eneste år. At New Energy Solutions skal få like mye midler er urealistisk.

– Det er vanskelig å tallfeste, men Statoil kan for eksempel sette et mål om at en økende andel av topp- og bunnlinje skal komme fra inntektskilder som ikke gir CO2-utslipp, foreslår Anders Bjartnes i Energi og Klima.

– Slik kan selskapet over tid bygge opp en forretning som har vekstpotensial i et lavkarbon-samfunn.

Bjartnes mener tidspunktet for investeringer i fornybar er godt:

– Samtidig må fornybar-prosjekter selvsagt konkurrere med olje og gass om investeringsmidlene. Lavere olje- og gasspriser betyr at det blir lettere for fornybarprosjekter å nå opp når det gjelder lønnsomhet. Sammenliknet med de fleste fornybarselskaper er Statoil så gigantisk at selv en andel på 10 prosent av investeringene vil utgjøre mye penger, sier han.

– Må beskyttes litt

Å utvikle noe helt nytt innenfor et selskap som Statoil byr på noen utfordringer, konstaterer Torger Reve.

– Det nye forretningsområdet må beskyttes litt fra andre deler av virksomheten for å få bygget seg opp, og det kan ikke være slik at hvert nye prosjekt må konkurrere med oljeprosjektene. Da vil oljen vinne. Men dette har nok Statoil tenkt på, sier BI-professoren

Den største trusselen er ifølge Reve at satsingen ikke blir omfattende nok til å få betydning.

– Det kan skje at satsingen blir så liten at oljedelen dreper den. Det har nok skjedd i en del andre oljeselskaper som har forsøkt. Skal de lykkes krever det engasjement og vilje fra ledelsen, styret og eierne. Dette må være noe de vil, fremehever han.   

Konsernsjef Eldar Sætre har sendt noen kraftige signaler, og har markert sin støtte til satsingen på fornybart. Han har også ansatt en sentral direktør fra egne rekker til å lede det nye forretnings­området.

– Den typen signaler så vi ikke i samme grad fra hans forgjenger, konstaterer Reve, som legger til at tiden vil vise om satsingen blir noe mer en et utstillingsvindu.

Oljeanalytiker Tina Saltvedt ser trusselen for at en avdeling i et stort oljeselskap fort kan bli en litt for liten aktør med for dårlig slagkraft. Samtidig mener hun at Statoils nye leder Eldar Sætre har satt en ny kurs. Blant annet har hun notert seg at han utfordret de andre lederne i oljebransjen under et internasjonalt møte nylig ved å erkjenne at bransjen er en del av problemet og også må finne ut hvordan den kan bli en del av løsningen.

Men å sette et mål for hva fornybarsatsingen til Statoil bør være vil hun ikke.  

– Det er vanskelig å si, fortsatt er lite kjent om hva Statoil faktisk tenker å gjøre, sier hun.

Suksess eller degradering?

Jørn Bue Olsen mener at bytte av navn på forretningsområdet signaliserer at fornybar energi nå tas på alvor i Statoil. Tidligere het avdelingen «Markedsføring, prosessering og fornybar energi». Nå heter den altså bare «New Energy Solutions». Dette utstråler en spissing av virksomheten, mener han.

– Tidligere ble virksomhet innen miljø, samfunnsansvar og etikk skyflet inn i markeds- eller kommunikasjonsavdelingene, så også i Statoil. Nå virker det som om dette blir tatt på alvor. Når etikk og miljø flyttes til den reelle virksomheten betyr det som regel noe, forteller han.

Jørn Bue Olsen frykter likevel at Rummelhoffs stilling kan bety en degradering, dersom selskapet ikke fullt ut går for en strategisk satsing på fornybar energi. Dersom Statoil ser på området som et pliktløp, og Rummelhoff ikke blir tatt på alvor, ser ikke fremtiden like lys ut, mener han.

– Jeg frykter det, selv om jeg både håper og tror at satsingen er reell. Selskaper som Statoil er som regel mer katolske enn paven når det gjelder «business as usual», og dersom dette bare er en rituell handling for å imøtekomme den grønne bølgen, får hun det tøft, sier han.

Det som ifølge Bue Olsen blir avgjørende både for Rummelhoff og Statoil er at bruksverdiene – de verdiene som konkret blir etterlevd i selskapet – tangerer de uttalte verdiene.

– Statoil er nødt til å ha et bein i den grønne leiren, og noe av kapitalen må brukes på dette. Slår den alternative energien igjennom på verdensbasis, blir det en katastrofe for Statoil dersom de ikke har fulgt med i timen. Derfor må Rummelhoff få ressurser og tid til å få selskapet på høyden, også innen fornybar energi, hevder Bue Olsen.

Ord må følges av handling

Det nye forretningsområdet har kun levd i et par, tre uker, og etter sin friske tiltredelseserklæring har ennå ikke Irene Rummelhoff rukket å markere seg selv og «New Energy Solutions». Men samtidig viser det nye forretningsområdet at Statoil tar behovet for omstilling på alvor. Spørsmålet er hvor dypt alvoret stikker.

– Statoil står oppe i en stor omstilling. Selskapet må kutte kostnader, og det er neppe slik at overtallige oljeingeniører umiddelbart kan flyttes til en ny fornybardivisjon. Det kan være at ny kompetanse må hentes utenfra, samtidig som det nedbemannes i andre deler av selskapet. Dette er selvsagt krevende, både for ledelsen, fagforeningene – og aller mest for de ansatte som mister jobben, påpeker Anders Bjartnes. Han mener  Irene Rummelhoff helt sikkert vil møte «museumsvoktere» både innenfor og utenfor selskapet.

– Jeg tror det vil være helt avgjørende hvordan toppledelsen, altså Eldar Sætre, opptrer. Sætre må kommunisere veldig tydelig både internt og eksternt hvilke retning han ønsker at Statoil skal gå, mener Bjartnes.

Professor Torger Reve mener det er en fordel at Rummelhoff er rekruttert fra egne rekker, i alle fall i oppbyggingen av det nye forretningsområdet.
– I denne fasen, hvor man må regne med å måtte slåss litt mot andre deler av virksomheten, er det en klar fordel at hun har Statoil-erfaring, mener Reve.

– I slike maktspill er det en fordel at lederen er sentralt plassert i organisasjonen, det kan være vanskelig å komme utenfra. I en senere fase kan det imidlertid kanskje være naturlig å velge en leder som har hele sin bakgrunn fra fornybart, sier BI-professoren.

Statoil er ikke alene

Fornybarvinden har ikke bare truffet Statoil. Flere andre olje- og energiselskaper hevder å se sol og nytt lys innen fornybare energikilder. Mens Statoil velger å legge den nye avdelingen inn i egen organisa­sjon, har noen selskaper har valgt å dele det opp i flere selskaper, for eksempel Tysklands største kraftselskap E.ON Energy. Det var i mars i år at E.ON valgte å skille ut forretningsområdene fossile brennstoff og atomkraft. Beslutningen ble tatt etter rekordstore tap på 3,2 milliarder euro for 2014. Når oppsplittingen er gjennomført, antagelig en gang i 2016, blir E.Ons hovedområde fornybar energi.

Analytiker Tina Saltvedt tror ikke den store klimakampen hovedsakelig handler om kull og olje, slik flere innen oljebransjen hevder, men snarere om kull og naturgass.

– Olje har en spesiell stilling. 55 prosent av oljen brukes til transport, og den har nesten ikke møtt konkurranse før dagens elbiler, sier hun.

For kull er det annerledes. Gass kan stort sett brukes der kull brukes i dag, og den er renere.

– Oljeselskapene er opptatt av at få en pris på karbon fordi det vil bidra til å tydeliggjøre hvor mye mer forurensende kull er enn alternativene. I dag er kull for billig til at man får betydelige endringer i forbruket, sier hun.

Foto

Statoil ASA.

Sheringham Shoal Wind Farm utenfor Storbritannia er Statoils største satsing på fornybar energi – så langt. (Foto: Statoil ASA.)

Haster med handling

I løpet av høsten skal Statoil gjennom en stor såkalt detaljering, der strategien fremover skal konkretiseres med aktive valg.

Konserntillitsvalgt Bjørn Asle Teige håper på troppeforflytninger fra utsatte oljeprosjekter til fornybarsatsingen, slik at flest mulig folk kan beholdes i selskapet.

Han mener en klar og tydelig strategi raskt må komme på bordet, og at den følges opp med aktiv handling.

– Statoil har tidligere kjøpt opp både Saga og Hydros olje og gassvirksomhet. Hadde vi vært smarte og forutseende kunne vi ha kjøpt solselskapet Rec også, når det for få år siden lå nede og «kosta rundt 50 øre», sier han.

Teige er heller ikke avvisende til tanken om en fusjon med Statkraft på noe sikt. Man må i alle fall våge å tenke annerledes, mener han.  
– Vi har i realiteten tre valg for fornybarsatsingen, og vi bør nok velge alle tre, sier han og ramser opp:

• Satse på å utvikle noe helt selv
• Inngå joint venture-samarbeid med andre energiaktører
• Kjøpe opp selskaper innen fornybarsektoren.

Å bare satse på egne prosjekter blir for passivt, mener Teige.

– Å få tilstrekkelig fart fra et nullpunkt vil ta svært mange år, og ta alt for lang tid, sier fagforeningslederen.

En som har tro på Statoils nye satsing og som er sikker på at Irene Rummelhoff er rett kvinne på rett sted er Rummelhoffs forgjenger i hennes tidligere Statoil-jobb som letesjef.

Gro Gunleiksrud Haatvedt gikk for et drøyt år siden fra Statoil til jobben som letedirektør for norsk sokkel i det Kjell Inge Røkke-eide oljeselskapet Det norske:

– Det at Statoil løfter dette forretningsområde opp i konsernledelsen betyr at de mener alvor med denne satsingen. Jeg synes det er flott å få en dyktig kvinne til inn i konsernledelsen som både har teknisk og kommersiell bakgrunn og erfaring fra internasjonal virksomhet. Jeg tror det er viktig at olje- og gassnæringen er med på å prege den fremtidige utviklingen av energimarkedet, sier Haatvedt i en kommentar.