Sola går ned i det norske New York

Er noe i veien? Er det noe som plager de to damene bak kassen inne på den lille butikken midt i tjukkeste Brooklyn i New York? 

De smiler, og den eldste av dem, Helene, forteller om da hun og forloveden flyttet hit fra Kvinesdal i Vest-Agder i 1959, om da hele nabolaget var smekkfult av kvinesdøler, og da 60.000 nordmenn bodde i området rundt Lapskaus Avenue, som den kaltes, gaten som ligger bare noen få kvartaler unna.

Datteren Arlene forteller om somrene i Kvinesdal, og hun blander norsk og engelsk, og ler høyt av seg selv, og sier at nordmenn pleier å kommentere at hun har kvinesdal-dialekt selv om hun har bodd i Brooklyn hele livet. 

«And», legger hun til og snur seg mot mora, «dæ æ morsomt, for dæ æ something that I have fra dæææg!».

Så flirer hun igjen.

Og de åpner dørene og ønsker kunder og det som ellers måtte være av nysgjerrige forbipasserende hjertelig velkommen inn til Nordic Delicacies. De ler nå og da, som når en kunde stiger inn døra og manøvrerer seg fram mellom hyller fulle av melkesjokolader, vaffeljern og lusekofter. Kunden snapper en brunost ut av det lille kjøleskapet og går bort til den litt rotete benken der kassen står og sier at det er så herlig å høre språket igjen, at hun nesten har glemt norsk, og – pekende på brunosten – at «I use the brunost with knekkebrød».

Jo, da. De smiler fortsatt, Helene Bakke og dattera Arlene, der de sitter bak kasseapparatet og turnerer vaffeljern og krumkakejern, og planlegger komlemiddagen de skal by sine kunder på lørdag. 

Komle, eller kompe, eller raspeball, eller ball. 

Eller «dirty snowballs», som amerikanerne sier. 

Men nå og da kommer en lett irritert rynke til syne i pannen til Helene Bakke. Og noen ganger, i små øyeblikk, gjerne når lokalet i noen minutter er tomt for kunder og de bare kan skimte strømmen av mennesker og biler som passerer utenfor, er det som om noe lett resignert sniker seg inn i ansiktene til de to damene.

Som om noe ikke er helt som det skal være på Nordic Delicacies i Brooklyn i New York.

Norske Helene Bakke (til høyre) og dattera Arlene Bakke Rutuelo driver den siste norske butikken i Brooklyn. I førjulstiden er det travelt, men resten av året er det motbakke for familiebedriften.

Historien om det norske New York begynner et par hundre år tidligere enn de fleste antar. Lenge før byen fikk navnet New York, var nordmenn blant de første som ryddet skog og bygde by helt sør på Manhattan. Det hele begynte med at en europeisk navigator i 1524 kom til New York-bukta og kartla terrenget. I 1609 dukket også engelskmannen Henry Hudson opp. Hudson jobbet for East India Company, og han reiste opp elva som siden skulle kalles opp etter ham: Hudson River, vannveien som strekker seg opp langs Manhattan til byen Albany. 

I årene som fulgte fikk nederlandske handelsfolk has på Hudsons rapporter, og de lastet opp små båter med glass og bomull og begynte å reise oppover elva for å handle med indianere. De byttet til seg beverskinn, og i 1614 etablerte de New Netherland Company, og fikk rett til å handle. 

I 1623 ble New York-bukta en politisk enhet med noe som lignet en egen regjering. Samme år kom de første bosetterne over fra Europa; tretti nederlandske og valonske familier. To år etterpå ankom to skip med kveg, hester, griser og sauer, og gamle Nederland begynte å få øynene opp for potensialet på Manhattans sydspiss. Handelen med indianere var innbringende, og nå kunne Nederland befeste sin posisjon i den nye kolonien. Men i 1628 hadde Ny-Nederland bare 270 innbyggere. De trengte folk, og i et forsøk på å befolke det som i dag er verdens mest berømte by, fikk landeiere i Nederland tilbud om gratis tomter på Manhattan dersom de fikk femti voksne til å slå følge. Dermed kom blant andre den nederlanske Kiliaen van Rensselaer, en smykkemaker fra Amsterdam, over. Og med seg fikk han gode nordmenn. 

De første nordmennene satte sannsynligvis sine bein på Manhattan allerede i 1630. Der, i den lille byen som den gang fikk navnet Ny Amsterdam, kriget de mot indianere, de dyrket tobakk, noen ble kastet ut, noen ble til rike slekter som fortsatt preger New York.

Og disse første norske pionerene i USA var bare en liten forsmak på en masseinnvandring som skulle komme et par hundre år senere.

De selger ikke bare norsk mat på Nordic Delicacies. Hyllene er også fulle av små påminnere på en tid da 60 000 nordmenn bodde i denne bydelen.

I kvartalene helt sør på Manhattan, like ved Battery Park der turistbåtene går over til Frihetsgudinnen, ser man fortsatt sporene av det som skulle bli den nye Amsterdam. Gatene er krokete, husene gamle. Ingenting ligner resten av Manhattan, der alt er snorrett og høyt og stort.

I sommer hadde NRK P2s program Museum med seg arkeolog, forfatter og fylkesarkivar i Vest-Agder Frans-Arne Stylegar på vandring i området. Stylegar skriver i disse dager bok om de første nordmennene på Manhattan. I programmet forteller han om noen av de første nordmennene, og han sier at man rundt 1650 garantert ville møtt på norsktalende i disse kvartalene. 

Historiene til mange av de norske pionerene er også dokumentert av John O. Evjen for over hundre år siden, men få kjenner til denne tidlige norske innvandringen til New York.

På den tiden, på 1650-tallet, var det kanaler i Ny Amsterdam. Nordmennene som kom hit, var folk som allerede hadde flyttet til Nederland for å skaffe jobb. De tok gjerne arbeid som sjømenn og ble rekruttert av disse tidlige landeierne som fikk tomter på Manhattan. Dermed fikk mange nederlandsklingende navn. Som Jan Jansen Noorman, Roelof Jansen, Hans Pietersen. 

Albert Andriessen var en av de tidligste. Han var fra Fredrikstad og gikk ofte under navnet Albert the Norman. Andriessen var tobakksplanter, et fag han trolig lærte i Nederland. Han var 29 år da han reiste fra Nederland sammen med sin kone Annetje Barents of Rolmers og deres to barn. Under overfarten fødet kona guttungen Storm, og de fem la til kai på Manhattan 4. Mars 1636. I New York fikk de fem barn til.

En annen, kalkbrenner Dirk Tønnesen, hadde sitt brenneri på Brooklyn-siden, men bodde i det som i dag er Pearl Street, like ved Wall Street sør på Manhattan. 

Hans Hansen slo seg på sin side opp som tobakksdyrker. Han hadde forskjellige eiendommer med gårder i periferien, og fikk etter hvert en velstående slekt. Gata Bergen Street i Brooklyn er oppkalt etter ham, og etterslekten er del av eliten i New York forteller Stylegar, som mener mange av nordmennene var med på å prege Manhattan de første årene. 

Den tekniske sjefen var for eksempel fra Bergen. Havnefogden var norsk. Jordmora var norsk. De første som skilte seg i byen var et ektepar fra Fredrikstad. 

Indianerne de møtte på Manhattan var organisert i nokså avanserte samfunn med jordbruk og langhus. De utgjorde dermed lenge en formidabel motstander, og en av nordmennene, Andris Laursen, ble under en konflikt tatt til fange. Nordmannen Carelsen fikk huset brent ned av indianere under en konflikt. 

Det gikk for seg rundt de første nordmennene som satte sine bein på Manhattan. En annen norsk pionér, Laurens Andrieszen, tjente i hæren og var også en av nordmennene som sloss mot indianere. I den snart hundre år gamle boka til John O. Evjen, framkommer det at Laurens sammen med en Cornelius Pietersen i 1644 ble anklaget for å skade en mann som heter Richard Pionyer. De måtte betale bot og ri en trehest under en parade. Evjen dokumenterer også hvordan Laurens ble skadet i krig mot indianere. Hans kamerat, en John Haes, utnyttet situasjonen og stjal skoene til den skadde nordmannen, og solgte dem for å kjøpe whisky. 

Litt etter litt begynte samfunnet å falle inn i mer regulerte former. Allerede i 1631 ble den første lutherske kirken bygget på tomten der den berømte Trinity Church ligger i dag, ved enden av Wall Street. Kirken hadde norsk menighet den gang. Folketallet på Manhattan steg fra 1000 innbyggere i 1642 til 2400 i 1664, og mange av de norske familiene holdt seg på Manhattan til langt ute på 1800-tallet, da den mer kjente masseinnvandringen startet. 

Dattera Arlene Bakke må innrømme at lutefisk ikke akkurat er en personlig favoritt. Selv om hun tilbringer hver sommer på det norske Sørlandet, har ikke alle norske matvaner falt like godt i smak.

Det tok nesten to hundre år før resten av nordmennene kom. Seilskuta «Restaurationen» forlot Stavanger i 1825. 52 personer reiste fra Norge, 53 ankom New York etter at en av kvinnene fødte under overfarten. Delegasjonen besto primært av sterkt religiøse bønder som kalte seg «de hellige», og det har siden vært en kjent sak at norsk-amerikanere oftest er konservative, religiøse og iherdig republikanske.

Hver sommer fra 1836 og ut det århundret, gikk dampskipene over, og mens de fleste endte opp i midtvesten, ble flere også værende i New York. Totalt 900.000 nordmenn utvandret til Nord-Amerika fram til 1920, og i New York skulle bydelen Brooklyn snart bli den norskeste.

Det nærmer seg jul hos Nordic Delicacies i Brooklyn. Det vil si: Det nærmer seg førjulsrush. Helene Bakke beklager at det ikke er så mye i hyllene ennå. Varene har ikke kommet. De venter på lammene de selv skal tilberede og sende landet rundt som pinnekjøtt. Det går noen fiskekaker, pølser og litt fiskepudding hele året, men det er i november og desember de virkelig selger; ikke bare pinnekjøtt, men også enorme mengder småkaker.

Syv sorter, naturligvis.

En ung meksikansk kvinne stiger inn dørene, og Helene og Arlene smiler og hilser. Hun vil ha en vaffel, og etter at hun har gått ler de to kvinesdølene, og Arlene sier de neppe vet hvor Norge er, men at meksikanerne virkelig har fått smaken på vafler.

Helene Bakke og forloveden flyttet fra Kvinesdal til USA i 1959. Det var dårlig med jobber i Norge, og spesielt i Vest-Agder pakket mange sammen og reiste. Hjembygda Kvinesdal ble nærmest tømt for folk.

– Alle reiste jo hit, minnes Helene Bakke.

Brødre hennes var allerede i Brooklyn da hun kom, og overalt snakket folk norsk. Området der de driver butikken, helt sør i Brooklyn, heter Bay Ridge. 8th Avenue, et par gater ovenfor butikken, gikk den gang under navnet Lapskaus Boulevard, og i bydelen bodde på det meste 60.000 nordmenn. Helene og mannen åpnet butikken i 1987, i en periode da de norske butikkene begynte å forsvinne. 

Helene Bakke sier hun syntes det ville vært synd hvis alt det norske forsvant. Det var derfor de åpnet butikken, på gateplan i huset de eier selv.

Det er ikke mange nordmenn igjen i bydelen i dag, men de sender varer til hele landet, og bestillingene tikker stadig inn, spesielt fra Midtvesten. Ikke bare pinnekjøtt, som de to damene selv elsker. Men også lutefisk. Som de ...

– Iiiiuuuu ...  Æsj, sier Arlene og ler.

Nordmennene begynte å flytte fra Brooklyn på 80-tallet. Men butikken til Helene Bakke besto, og mange tok turen over fra Staten Island og Jersey, der de gjerne hadde kjøpt seg eneboliger (slik nordmenn gjør) for å få tak i brunost, vafler og pinnekjøtt.

– Slik var det i alle fall, sier Arlene og sukker.

Så dukker rynken opp igjen i pannen til Helene. Hun er blitt 75 år. Dagen nærmer seg da datteren skal overta butikken, og bydelen er ikke til å gjenkjenne. Hun forteller om de gode tidene da hun kom hit. Så rister hun på hodet og ser ut vinduet mot gata, der nye nye grupper har overtatt.

Når de begynner å snakke om fremtiden, trekker datteren Arlene på skuldrene og hever øyenbrynene, noe som gir det ellers så smilende vesenet et nærmest bekymret preg.

Utenfor butikken er det lite annet enn det norske flagget ved inngangen som tyder på at Bay Ridge er en norsk bydel. Rundt Nordic Delicacies ligger en pizzeria, en barbershop, en massasjesjappe og et par bakerier.

Men to gater lenger inn i Brooklyn ligger puben Leif, eller leef, som de uttaler det. Engang sto også  Leif Erikssons navn på skiltet utenfor, og puben var helnorsk. I dag er det en nokså standard sportsbar, med tv-skjermer og et og annet Bruce Springsteen cover-band. I baren står Elena Fabiankowic, som har røtter i Tsjekkoslovakia. Hun er ikke gammel, men husker likevel det norske preget i nabolaget. Naboene het Danielsen, men hun sier at de alle sammen flyttet til eneboliger på Staten Island og i New Jersey. 

I dag har kinesere og araber overtatt Bay Ridge, sier hun.

– Den norske kirken er for eksempel overtatt av kinesere. Det norske samfunnet har krympet. Det er nesten helt borte. Men det finnes en norsk klubb her oppe. Den er members only. Den heter Yoa club! De har fotballklubb og så sitter det noen nordmenn og drikker der. Jeg tror det skrives Y-O-A, sier hun før hun sjekker på nett og retter seg selv: Gjøa-club.

Det er yrende liv på Lapskaus Avenue, som gata kaltes for bare en generasjon siden. Men det er ikke så mye Lapskaus å se lenger. 

I baren inne på hundre år gamle Gjøa Sporting Club sitter Steven Strand og nipper til en flaske øl. Han er den eneste gjesten foreløpig, og det er ikke sikkert han får selskap av så mange med norsk avstamning i dag heller. Rundt ham er veggene prydet med norske effekter; gamle utklipp fra avisa Norwegian American Weekly, bilder av norske ungdomslag som spilte fotball – skikkelig fotball, ikke den amerikanske aktiviteten som utøves i korte øyeblikk mellom reklamepauser. Bakrommet er fullt av trofeer, og bartenderen, som har en rolig dag på jobb, forteller at den hundre år gamle klubben i dag har rundt 150 medlemmer, og barna er fordelt på 25 lag.

I klubben har fortsatt 40 prosent fortsatt norsk avstamning, men sett bort fra et norsk flagg som henger på veggen og et annet som vaier over parkeringsplassen utenfor, er det ikke mange spor verken av Kvinesdal eller pinnekjøtt her.

– Nabolaget er drastisk endret. Det begynte vel for 25 eller 30 år siden. Nå er det bare kinesere her, sier bartender Ronny Mitchell.

Steven Strand tar en slurk av ølet og sukker.

– Min mor var fra Flekkefjord og far var fra Haugesund. Jeg er født her, og da jeg var liten var alt norsk i dette nabolaget. Det er historie nå. I dag er det kineserne som bor her, og før dem var det spanjoler. Det norske er long gone, sier han.

Norsk kultur blander seg med britisk på på Gjøa Club i Brooklyn.

Den norske sola har gått ned over Brooklyn. Det har også Helene Bakke fått merke. Da hun og mannen startet Nordic Delicacies i 1987, var den norske befolkningen på vei ned. De ville bidra til å bevare noe norsk her ute. Nå er de helt alene. 

Mens butikken i snart tretti år har hatt et jevnt sig av kunder som har tatt turen fra New Jersey og Staten Island, er det nesten plagsomt stille i lokalene i dag, når julestria nærmer seg i den eneste gjenværende norske butikken i bydelen som en gang huset like mange nordmenn som Kristiansand.

Øyeblikkene når lokalene er tomme for kunder, og det vennlige smilet til Helene Bakke får et litt mer alvorlig preg, blir stadig lengre.

Det er tungt nå, sier hun, og dattera nikker. 

Nye avgifter på veiene har rammet hardt, sier de. 

– Det er for mye regulations, taxes … Bridgane inn til Manhattan, for eksempel: nå koster det 18 dollar å reise inn og ut. Det betyr at det blir for expensive for mange å handle her. Varene våre er jo allerede dyre, siden vi importerer fra Norge, sier Helene Bakke.

Selv om det er tomt i butikken nå, sier dattera Arlene jula alltid er god. De kan bare ikke leve av den alene.

– Det er travelt i november og desember, så kommer vi på jobb i januar og alt er helt stille, sier hun.

Helene rister på hodet.

–Da eg kom hit var det veldig mange norske. Det var en fin tid, det må eg si. Det er en helt annen kultur her nå. De slipper inn alt, også de som helst ikke vil jobbe. Det er det samme i Norge. Eg er surprised når eg kommer til Kvinesdal og ser de der kvinnene med sånn… maske, hadde eg nesten sagt. Og svarte. Og… rett og slett utlendinger. De tar over landet. Rett og slett, sier Helene Bakke. 

En gang var hun utlendingen de slapp inn her, hun var med på å overta Brooklyn, like over elva fra Manhattan. Da hun kom hit, til et fremmed land med et fremmed språk, var det fordi tidene var dårlige i Norge. Hun hadde jobbet litt på restaurant i Kristiansand, og fikk snart jobb i kjøkkentjenesten på restauranten Promenaden. Hun laget kompe og vafler, som hun sier. 

Datteren sier hun kunne tenke seg å reise tilbake i tid, for å se hvordan det var den gang.

– På Promenaden hadde de ikke engang dishwasher. De hadde aldri fått åpne i dag. Lapskaus Avenue var norsk, og hele området var norsk. Nå er det kinesisk land. Det er utrolig å tenke på. Det var så rent og fint, sier Helene.

– Det er ikke rent og fint nå, sier Arlene.

– Nei, det skal være visst.

Helene sier hun tviler på at noen vil overta den lille familiebedriften, butikken hun startet i 1987. Hun tviler på at noen vil ta på seg dette. 

Arlene innrømmer at det er tøft, og at det er vanskelig å se for seg framtiden. Bare vi får Obama ut, mumler hun. 

– Og ny ordfører, sier Helene.

– It could happen, sier Arlene. 

– Jo men han sitter vel seks år.

– Nei, det er fire år, er det ikke?

– Jo, det stemmer vel, sier Helene. – Fire år, ja. Åh, det var godt.

– Ja, hvis det var seks år, så ville jeg fått heartattack, sier Arlene. 

De prøver å være kreative, de sender mat til hele landet og ferdigmiddagene de selger er blitt populære. Men om hun driver butikken om fem år? Om ti? 

– Jeg har ikke peiling. Vi får sjå ... De faste kundene er kjekke folk. Vi går i begravelsen til dem og slike ting, og vi liker oss jo veldig godt. Vi tar ett år om gangen, men akkurat nå er det litt trist. Jeg er ikke sikker på om dette går lenger, og det er første gang jeg sier. Vi betaler så mye ut og får bare de grann igjen, sier Arlene. 

Men sånn er det med alle historier, legger hun til.

– Det er en begynnelse, det er en slutt også. Hvis noen kommer med et par millioner dollar, da skal jeg retire. Da reiser jeg til Florida, sier hun og ler.

Steven Strand er ensom norskættet gjest i Gjøa Clubs trivelige bar. Bydelen er totalforvandlet siden han var liten, forteller han - på amerikansk ispedd noen haugesundske og flekkefjordske uttrykk.

Kanskje holder de to damene ut noen år til. Det norske flagget vaier i alle fall fortsatt over inngangen til Nordic Delicacies i Brooklyn, og flagget er ikke det eneste sporet av det norske New York.

Like nord for den siste norske butikken i New York ligger hipsterbydelene Williamsburg og Greenpoint, der norske turister, vordende kunstnere og journalister i utlendighet driver gatelangs og planlegger debutromaner, kompliserte pophiter eller nye tønner hjemmebrygg. Midt i bydelen de vandrer i finnes i dag en Norman Avenue, oppkalt etter en av de norske pionerene som kom til Ny Amsterdam på 1600-tallet.

Like ved ligger puben Dirck the Norseman, bare et kvartal unna tomten der Dirck Volckertsen, som ble hans nederlanske navn, slo seg opp. Båtbyggeren Dirck, eller Didrik, krysset elva fra Ny Amsterdam og etablerte seg her ute i skogen, blant indianere og beverskinn, for snart 400 år siden.