Skuespiller Mæland
Den som vil delta i det medieregisserte politiske teater, bør ha et snev av skuespillertalent. Særlig bør en trene seg i rollen som «meget overrasket» og «sjokkert». Den slags gjør seg i mediene. Drepen er hvis en er saklig og nøktern og ikke vil være med å spille. Da kommer man fort på defensiven.
Da VG tirsdag fortalte at ingen av tre dyktige og aktuelle kvinner til jobben som konsernsjef i Telenor var med i prosessen en gang, kunne ikke næringsminister Monica Mæland bli annet enn overrasket. «Det er alvorlig hvis det viser seg at ingen kvinner var med i sluttrunden fram mot å finne en ny konsernsjef», skrev hun i en SMS til Dagbladet.
Det VG skrev om at ingen kvinner av de tre kvinnene var med i vurderingen, viste seg å være galt. Berit Svendsen ble intervjuet to ganger og var også til en samtale med styremedlemmer. Hun var med blant de seks kandidatene som kom til semifinalen. Det fortalte Dagens Næringsliv torsdag.
I dag kan DN fortelle at den som virkelig bløffer i denne prosessen, er Monica Mæland. Hun ble informert av Svein Aaser dagen før styremøte at Berit Svendsen ikke hadde nådd opp blant de tre som skulle få møte hele styret i sluttrunden. Hun var gjort kjent med alle trinn i prosessen. Det VG skrev var ikke nytt for henne i det hele tatt. Hun visste til og med at VG tok feil. For henne gjaldt det å spille overrasket og si at saken var så alvorlig at hun måtte ha møte med styret for å få vite hva som hadde skjedd. Det visste hun alt. I går var det internteater i departementet med Monica Mæland og nestleder i styret, Frank Dangeard i hovedrollene. Han kan umulig ha hatt noe nytt å fortelle Mæland. Hun var jo alt informert.
Skarp reaksjon
Politikere på Stortinget reagerer skarpt når de får høre at Mæland hele tiden har visst at det kun var tre menn som fikk møte hele styret. Lederen i næringskomiteen, Geir Pollestad (Sp) sier at dersom det DN skriver er riktig, og det er det ingen grunn til å tvile på, spenner statsråden ben under alt hun har kommunisert i saken. Det synes han er alvorlig. Line Henriette Hjemdal (KrF) sier at «tre menn i siste runde ikke er i tråd med de signalene som statsråden og Stortinget har gitt når det gjelder arbeidet for å fremme kvinnelige toppledere i statlig eide selskaper». Hun mener vel da at at Berit Svendsen burde fått møte styret, selv om de som ledet ansettelsesprosessen ikke ville ha henne som toppsjef. De kunne i det minste late som om hun var aktuell. Et skuespill her også. Det hadde gjort saken enklere for minister Mæland.
Venstres Trine Skei Grande sier hun «lurer på hvorfor Mæland tydeligvis ikke har bragt inn det samme engasjementet hun har vist utad i denne saken, inn i de fora der hun fikk vite at det kun var menn det sto mellom».
Det trenger hun ikke lure på. Utad gjelder det å spille med i det teater mediene regisserer. Hadde Mæland sagt «Intet nytt, dette har jeg visst hele tiden», kunne hun havnet i heisen. «Mæland lar gutteklubben Grei ture fram», hadde ikke tatt seg pent ut. Hun måtte «bløffe overrasket».
Dette kan jo ende opp som mat for Martin Kolberg og kompani i Kontrollkomitéen. Ifølge Jette Christensen (Ap) som også sitter i komitéen, har Stortinget «gitt beskjed» om at nå skal kvinnene opp og fram i de statlige selskapene. Nå kan de lure på om de har en minister som bare later som om hun følger opp det Stortinget vil.
Mæland forsvarer seg med at hun «problematiserte spørsmålet om kvinnelige kandidater» da hun fikk høre at det bare var tre menn igjen og at det er opp til styret, ikke eierne å ansette konsernsjef. Det har hun rett i. Politikerne får herje på som de vil. De vil aldri få styret i et børsnotert selskap til å ansette en kvinne som toppsjef hvis de mener en mann vil gjøre en bedre jobb. Ikke en gang om Pollestad, Skei Grande og Hjemdal går i fakkeltog og holder appeller utenfor styrelokalet.
Aasers ringerunde
Svein Aaser har tatt jobben sin som styreleder på alvor. Han var godt kjent med kravet fra det politiske Norge om å ansette en kvinne som konsernsjef. Da han ikke kunne innfri ønsket, startet han tidlig på morgenen den dagen ansettelsen av Sigve Brekke skulle offentliggjøre med å ringe alle partilederne. Han forklare at de hadde lett etter kvinner og at det hadde vært kvinner med i sluttfasen. VG fremstiller det som litt småsuspekt at en styreleder ringer rundt til partilederne. Et merkelig perspektiv. At en styreleder engasjerer seg for at en beslutning skal bli tatt best mulig imot, viser at han tar jobben sin på alvor. VG mener imidlertid at alle vet at «sluttrunden» betyr de tre som fikk møte styret, ikke de seks av over 20 som fikk møte nominasjonskomiteen. Det er et tynt grunnlag å stemple noen som løgner på. Men for flisespikker Fritjof Jacobsen i VGs kommentarredaksjon er det en alvorlig sak. VGs feilaktige oppslag som startet saken, bryr han seg ikke med.
I dag vet vi at det er enda mindre grunn til å rakke ned på ansettelsesprosessen som førte til at Brekke ble ansatt. Næringsminister Monica Mæland var godt informert og kunne få svar på de spørsmål hun hadde. Det VG skrev var gammelt nytt, i tillegg til at hun visste det var feil. Men hun valgte å spille overrasket, slik hun mente situasjonen krevde.
