Siv Jensens ­fornærmelse

Uken har neppe vært god for partileder og finansminister Siv Jensen. Etterdønningen etter forrige ukes ekstraordinære stortingsgruppemøte om Syria-flyktningene var ikke over før det ble debatt om kommuneøkonomi i Stortingssalen. Der gjorde opposisjonen det til et hovedpoeng at kommunene nå har så dårlig råd at selv Høyre- og Frp-politikere ser seg tvunget til å beholde eller å innføre eiendomsskatten. Da ekspertutvalget som har vurdert fremtidens oljepengebruk på torsdag kom med sin konklusjon om at vi må skru igjen litt på kranen fra oljefondet, var uken fullbrakt.

Ingen overraskelse

Overraskelsen var neppe veldig stor over at professor Øystein Thøgersen og hans eksperttunge utvalg foreslo å begrense uttaket av penger fra Statens Pensjonsfond Utland (SPU) i årene fremover. I dagens økonomiske situasjon kan ikke avkastningen av fondet forventes å bli på fire prosent, slik man trodde da handlingsregelen ble laget i 2001. Da må man regulere ned det årlige uttaket slik at vi ikke begynner å spise av fondsmidlene.

Men Fremskrittspartiet og Siv Jensen hadde kanskje ønsket seg at Thøgersen-utvalget kunne ha gitt en ørliten åpning for å bruke ekstra oljepenger på såkalt vekstfremmende tiltak – som vei- og jernbaneutbygging, skattelette og kunnskapsoppbygging. Selv forstandige Høyre-folk har gitt inntrykk av at det kanskje kunne være mulig å bruke litt ekstra om pengene bare ble godt nok anvendt. Men nei, Thøgersen viser bare til at produktivitetskommisjonen og skatteutvalget har definert en rekke vekstfremmende effektiviseringstiltak innenfor dagens budsjettrammer.

Siv Jensen får enkelt og greit beskjed om at hun må bruke de pengene hun har bedre, i stedet for å følge opp årelange valgløfter om mer oljepengebruk.

Paradoksalt nok er dette nøyaktig den samme beskjeden Siv Jensen gir til alle de Høyre og Frp-politikerne som i disse dager blir konfrontert med at de har innført, eller at de ikke fjerner, eiendomsskatten. I rettferdighetens navn skal det sies at det er en god del lokalpolitikere fra høyresiden som fortsatt går til valg på at de ikke vil ha eiendomsskatt eller at de vil fjerne den. Men i det politiske ordskiftet er det ikke disse folkene som trekkes frem.

Bryter valgløfter

Både pressen og opposisjonspartiene brukte tirsdagens debatt om kommuneøkonomi til å minne om at skattelettepartiet slett ikke alltid er for skattelette, og at det bryter valgløfter. Ap, Sp og SV brukte også lokale skatteøkninger som bevis for at kommunene i dag har alt for dårlig økonomi. Den er så dårlig at selv Høyre- og Frp-folk medgir at det er nødvendig med ekstra skatter.

Anklagene er ille nok i seg selv, men Siv Jensens svar var verre. Hun betvilte behovet for lokale skatteøkninger. Hennes melding til egne partifeller er at de burde ha vært flinkere til å effektivisere og å få bedre drift i kommunen. Det er mye å hente, dersom man bare jobber målbevisst nok.

Teoretisk sett er det ikke tvil om at Jensen har rett. Det finnes strålende eksempler på kommuner som ved hjelp av beinharde og målrettede programmer har kommet seg ut av økonomiske kriser. Men verden er nå en gang slik at ikke alle kommuner klarer å være flinkest i klassen. De Frp-erne som har gått med på eiendomsskatt oppfatter det helt sikkert som umulig å få til raske nok kutt i kommunens utgifter. De har all grunn til å bli fornærmet når Siv Jensen mistror dem.

Forsvarer løftebrudd

I den situasjonen Fremskrittspartiet er i nå, kan lokal irritasjon over en enkeluttalelse fra partiledere ha større betydning enn ellers. Fremskrittspartiets tillitsvalgte har vent seg til å forsvare løftebrudd, men det er likevel slitsomt å hele tiden møte velgere som spør om hvorfor bompengeringen ikke er borte. I tillegg er det slitsomt for Frp’erne å ta stilling til den dragkampen som åpenbart foregår i partiet. Selv om mange tror at partiets dobbeltkommunikasjon er regissert og ønsket, så inneholder den også elementer av reell tautrekking mellom dem som mener at målet nå må være å markedsføre alle de små og store seirene i regjering, og den gruppen som synes det aller viktigste er å fortelle at Frp vil mye annet enn regjeringen.

Erfaringen tilser at slike dragkamper er så slitsomme at partiledelsen på et tidspunkt bestemmer seg for at den ikke kan fortsette. Det var som skjedde da Senterpartiet, med Per Olaf Lundteigen som generalsekretær, i Bondeviks sentrumsregjering valgte å fortelle offentligheten om alle de kompromissene de hadde inngått i regjering. Senterpartistatsråder, som var stolte av det de hadde fått til, opplevde at partiet heller satte søkelyset på det de ikke fikk gjennomslag for. Etter en relativt kort tid ga partiet opp denne strategien.

Om det vil skje med Fremskrittspartiet også, er i ganske stor grad avhengig av resultatet i høstens lokalvalg. Om det skulle bli tålelig bra, sett i forhold til et meget svakt valgresultat for fire år siden, kan nestleder Per Sandberg argumentere med at dobbeltkommunikasjonen virket.

Betydning for utfallet

Det vil han kanskje ha rett i. For Fremskrittspartiet har det alltid vært slik at rikspolitiske saker har hatt relativt stor betydning for utfallet i lokalvalget. Men det betyr ikke at lokalpolitiske saker er uten betydning, og de vil i mange kommuner virke til Frps ugunst.

Mønsteret lokalt er nemlig at Frp er vel så opptatt av å bruke penger på velferdsgoder som de andre partiene. Når opposisjonspartiene i årets valgkamp vil si at det er Frps og Høyres skyld at kommunenes inntekter er så lave, blir det vanskelig for Frp å forsvare seg.

Det kan nemlig ikke underslås at Ap, Sp og SV har foreslått mer penger til kommunene enn det regjeringen har bevilget. Da er det ikke lett å drive valgkamp. •