Selvmordsgenet

Tre grafer strekker seg fra venstre mot høyre side av professor Lars Mehlums skjerm.

Høyre-venstre-aksen, altså linja som går vannrett i bunnen, teller antall belastende livshendelser de siste fem år:

0 belastninger. 1. 2. 3. 4.

Den andre aksen, den som går fra bunnen til toppen, angir sannsynligheten for selvmordstanker og selvmordsforsøk.

De tre linjene som strekker seg fra venstre mot høyre representerer folk med forskjellige genetiske sammensetninger, såkalte genotyper. Den første linja stiger sakte, forsiktig, heller så vidt oppover. Sannsynligheten for suicidalitet øker bare marginalt når en belastende hendelse blir til to og tre og fire. Det samme gjelder den andre linja: de heller begge forsiktig oppover.

Men den tredje linja, som representerer en spesiell gruppe mennesker med et spesielt genetisk avvik, er annerledes. Den begynner også lavt, som de to andre, og den stiger først forsiktig. Sannsynligheten for at menneskene i denne gruppen får selvmordstanker eller prøver å ta sine liv øker sakte, i takt med de andre to genotypene, gjennom den første, andre og tredje belastende livshendelsen.

Så, fjerde gang noe skjer, skyter den i været. Da øker sannsynligheten for selvmordsforsøk eller selvmordstanker med tre ganger for disse menneskene.

Jeg blir stående lettere sjokkert og se på grafene. Tre forskjellige genotyper, tre forskjellige utfall. Og er du født med denne bestemte genotypen, er du i faresonen så snart du har opplevd fire belastende livshendelser. Kan det virkelig være så enkelt?

Lars Mehlum, mannen hvis kontor jeg sitter på, har doktorgrad i medisin og er spesialist i psykiatri, og professor i psykiatri og suicidologi. Fra kontoret på Gaustad i Oslo, like ved Rikshospitalet, leder han det Nasjonale senteret for selvmordsforskning og –forebygging.

Han sier at vi lenge har visst at både arv og miljø har betydning for utvikling av suicidal atferd og at noen tåler mer belastninger i livet enn andre. Men etter hvert har forskere funnet sammenhenger mellom feil i bestemte gener og risikoen for suicidal atferd. Når jeg spør ham hvordan det kan henge sammen, hva det er med genene som kan få noen til å avslutte livet der andre kommer seg videre, ser han på meg.

– Jeg vet ikke hvor mye du kan om biologi, jeg?

Da Christian forsto at hun mente alvor; at det ikke var noen vei tilbake, at kjæresten faktisk gjorde det slutt; ble blikket til Christian svart og tomt, og han sa at hun kunne gå nå. Hun gjorde det. Hun satte seg i bilen hun hadde parkert utenfor leiligheten hans i en sentrumsnær bydel i Stavanger og kjørte derifra.

Mens hun kjørte, snakket hun med en venninne på telefon. Hun fortalte hva som hadde skjedd, at det hadde lugget mellom dem en stund, og at han så ut til å ta bruddet tungt.

Men ærlig talt: De hadde vært sammen i mindre enn et år. Folk gjorde det slutt hver dag.

Da hun la på, hadde hun flere ubesvarte anrop fra Christian. Han hadde også lagt igjen en beskjed der han sa at hun hadde seks minutter på seg til å ta ham tilbake.

Hun ristet på hodet og kjørte hjemover. Christian sa så mye rart.

Etter at hun hadde reist, slettet Christian Facebook-kontoen sin og kjørte fra leiligheten. Han parkerte bilen, la igjen beskjeden på svareren hennes og begynte å gå over ei stor bru. Det var kaldt i Stavanger denne januarmorgenen, og Christian hadde på seg t-skjorte.

En ung kvinne som kjørte over brua fikk øye på ham og stusset. Hun svingte av og parkerte like ved Christian sin bil. Så steg hun ut og så ham stige opp på rekkverket. Hun ringte politiet og fortalte at det var en som så ut som han skulle hoppe. Hun fikk øyekontakt med ham, men forteller i dag at det ikke var mulig å kommunisere. Det var som om han ikke var der.

Idet politiet sa at en patrulje var på vei, så vitnet øyeblikket som skulle bli slutten på Christians 38 år lange liv.

Det var omtrent da at hans søster oppdaget tekstmeldingen. Kjæresten hadde gjort det slutt. Takk for alt, sto det.

Siden den gang har kvinnen som så slutten på hans liv hatt mange våkenetter. Ekskjæresten har vært langt nede. Vennene har slitt med å forstå.

Christians søster har grått og grått. Hun har vandret opp på brua og sett ned, og hun har forsøkt å forstå hvordan han klarte det, hva som drev ham, hva som egentlig skjedde med broren den januarmorgenen i 2011. Hvorfor han gjorde det han gjorde og ikke søkte hjelp. Det finnes tross alt akutthjelp og krisetelefoner i dette landet. Hvorfor snakket han ikke med noen? Det må ha vært noe galt et sted, har hun tenkt. En kortslutning.

Noe må ha skjedd i hodet hans.

Omtrent 550 mennesker tar sitt eget liv i Norge hvert år, og det store spørsmålet som ingen noensinne har kunnet gi et fullgodt svar på, er hvorfor enkelte ender med å ta sitt eget liv der andre overlever de største traumer. Første gang jeg spurte professor Lars Mehlum om dette, sa han at man ofte blir sittende å lure, noen ganger kan man lure på hvordan en person klarer å leve med alle belastningene og problemene uten å gå under. Andre ganger tenker man: Hvorfor i all verden tok du ditt eget liv?

Ethvert selvmord er komplisert, kanskje ufattelig komplisert. Forsøkene på å forstå har oftest handlet om psykiske og sosiale forklaringer i forskjellige kombinasjoner. Men hva om noe av svaret finnes i genene dine? Hva om arvematerialet ditt utstyrer deg med en evne til å leve med store belastninger? Hva om du er født mer robust enn en annen, som har et arvematerialet som skaper sårbarhet og en større tilbøyelighet til å gi slipp nå livet blir for tøft?

Tanken om at vi er født forskjellige og at noen er mer sårbare er gammel, og kanskje er det helt åpenbart. Men man skulle kanskje tro den konkrete kunnskapen om hvordan genetiske faktorer kan lede til  selvmord var ny, for ikke å si noe som hører fremtiden til.

Allerede på 1960-tallet begynte forskere å oppdage at selvmordsrisiko på et eller annet vis hang sammen med menneskets biologi. Ved undersøkelser av hjernene til folk som hadde tatt sine liv, fant forskere at disse menneskene hadde en lavere konsentrasjon av et bestemt stoff, et såkalt nedbrytingsprodukt, eller avfallsstoff, av en av de viktige signalsubstansene vi har i våre hjerner: Serotonin. For femti år siden begynte man altså så smått å ane at det lå noe der, og at Serotonin kunne ha med selvmord å gjøre.

Den gang handlet forskningen primært om å forstå depresjonens anatomi, men under enkelte studier oppdaget forskerne at bare om lag halvparten av de avdøde pasientene hadde hatt klinisk depresjon. Resten led av alt fra schizofreni til alkoholisme – og de hadde den samme lave forekomsten av dette bestemte avfallstoffet. I 1970 påviste den nederlandske forskeren Herman van Praag at den lave konsentrasjonen av stoffet ikke var knyttet til noen spesifikk psykisk lidelse, men til flere psykiske dysfunksjoner; forstyrrelser i reguleringen av angst og depresjon, blant annet. Og problemer med å kontrollere impulser og aggresjon.

I 1976 gjorde den svenske forskeren Marie Åsberg et stort gjennombrudd ved det Karolinska Institutet i Stockholm. Hun ble den første i verden som påviste sammenhenger mellom det å ha tatt sitt liv og forstyrrelser i hjernens signalstoffer. Åsberg og hennes kolleger testet personer som var innlagt for suicidalitet. De tappet cerebrospinalvæske og fant at suicidale mennesker hadde lavere konsentrasjon av avfallsstoffet som skapes under produksjon av serotonin.

Funnet fra det svenske universitetet er gjentatt mange ganger i andre forskningsmiljøer, selv om det sjelden skrives om utenfor forskningsmiljøene og aldri har vært gjenstand for en bred offentlig belysning.

Columbia University i USA har en «hjernebank». De samler inn hjerner fra personer som har begått selvmord. Lederen, professor John Mann, har forsket på biologiske årsaker til selvmord i årevis. Han har påvist det samme Marie Åsberg fant, og mener dette tyder på at folk som begår selvmord ofte har for lite serotonin i viktige nervesentra i hjernen, spesielt i frontallappene, der følelene styres.

John Mann har også funnet at for lite serotonin kan medføre dårligere kontroll over aggressive impulser. Det kan føre til at du handler i et øyeblikks raseri og gjør noe voldsomt. Mot andre – eller mot deg selv.

Men hvem skal testes? Skal vi kontrollere genene til store grupper mennesker hvorav nesten ingen noensinne vil finne på å ta sitt eget liv?

Folk blir avvist av kjærester hver dag uten at de ender med å ta sitt eget liv etterpå. Det var vanskelig for søsteren å forstå hvordan Christian kunne gjøre noe så drastisk. Samme dag som hun fikk tekstmeldingen, reiste hun fra Østerrike, der hun bor, til Stavanger. Hun ville være der for å sørge, og for å prøve å forstå.

De to søsknene vokste opp i Stavanger. Christian var tre år eldre, og de hadde det hun husker som en fin og trygg barndom i et stabilt hjem. Foreldrene hadde gode jobber og klarte seg fint.

Mens hun var skoleflink og suste gjennom det meste, slet Christian mer, både med skole og med idrett. Der søstera var velartikulert, kunne Christian fremstå mer barnslig og keitete. Både søstera og gamle venner forteller at selv om han ikke sto tilbake for noen, slet han mer med å fullføre det han begynte på.

Etter ungdomskolen begynte han på yrkesfaglig utdanning, først på mask og mek., men han hoppet av etter et år fordi han ikke trivdes. Så begynte han på kokkelinja, men sluttet også der, og det samme gjentok seg på teknisk fagskole.

Skolegangen fungerte ikke, og foreldrene oppfordret ham til å begynne å jobbe, noe han alltid hadde vært flink til. Søstera sier i dag at han manglet roen og selvtilliten, noe som kunne føre til at han sa opp en jobb før han hadde funnet en ny.

Han pleide å si til søstera at det var så greit for henne, at hun fikk til alt.

Men også Christian klarte seg. Han fikk jobb i utelivsbransjen, og drev etter hvert en pub i Stavanger sentrum. Han ble en mann mange kjente, eller i alle fall kjente til. Venner forteller at han var lett å like, en smilende og positiv fyr som trivdes i lag med folk. Selv om han kunne være litt barnslig, hadde han et godt vesen, et utrolig godt humør. Ingen har hørt ham fortelle om problemer. Og ingen har, før i ettertid, tenkt at det kunne tenkes at han holdt vanskeligheter for seg selv.

Selv om han ikke var skoleflink, hadde han det godt i barndommen, tror søstera. Det må ha vært noe annet.

Selv om det utløste handlingen, var det ikke bruddet med kjæresten han hadde hatt et snaut år som tok knekken på Christian. I dag, nesten fire år etter den fatale januarmorgenen, ser hun en rekke andre belastende livshendelser som i sum kan ha gjort livet for vanskelig til å holde ut.

Jeg blir stående å mumle når professoren spør om min kjennskap til elementær biologi.

– Ok. Altså. Men du vet at vi har par med kromosomer, sier Lars Mehlum og smiler tålmodig.

Et gen er i prinsippet en kode, eller en oppskrift. Alle kroppens proteiner, enten det er muskelproteiner eller blodproteiner, produseres med utgangspunkt i denne koden. Hvert gen, untatt de som har med kjønn å gjøre, består av et par – to alleler, som det kalles, og oftest er de like. Men så forekommer det at en av disse allelene, eller begge, har nedsatt funksjon. En slik nedsatt funksjon framkalles av endringer i genet gjennom mutasjon på fosterstadiet. Mutasjoner kan også føre til forbedringer i genmaterialet, men vanligvis forbindes de med sykdom og tidlig død.

– Dette er den naturlige seleksjonen, Darwin-style, sier Mehlum.

– Mindre mutasjoner som ikke er alvorlige nok til at fosteret dør, gjør det mulig for forandringene i arvestoffet å føres videre til neste generasjon og representere genetiske sykdomstegn, eller såkalte biomarkører for sykdom. Et eksempel på dette er endringer i genet som koder for produksjonen av det såkalte serotonin transport-proteinet. Dette er ett av de mest utforskete genene når det gjelder depresjon og suicidalitet, sier han.

I hjernen din er det milliarder av nerveceller som kommuniserer med hverandre. I mellomrommet mellom cellene er det på visse steder små spalter, noe folk som Mehlum kaller synapser. Nervecellene kommuniserer her ved hjelp av såkalte signalsubstanser som beveger seg fra cellemembran til cellemembran i denne synapsen, som en slags kroppens små postbud. De ligger i cellen og frisettes ut i synapsen når det kommer et elektrisk signal nedover nervecellens membran. Så fester de seg til neste celle og overfører på den måten beskjeden.

– Se nå, sier Mehlum og løfter armen.

– Nå beveger jeg armen min. Det skjedde ved at jeg tenkte at jeg skulle bevege armen min for å illustrere et poeng for deg. Bare den tanken aktiverte hundrevis, tusenvis, av celler og synapser som fyrte opp elektrisk og endte i denne bevegelsen. Prosessen fra tanke til handling ble til en haug med kjemiske prosesser, sier han.

Mens de fleste dyr har baktunge hjerner med lave panner, begynner menneskets hjerne helt framme i pannebrasken. Der ligger frontallappene, og i frontallappene er mange av de hjernestrukturene som er viktige for regulering av følelser og personlighet. Er du deprimert, sint eller har angst, er det særlig her fremme det skjer. Lars Mehlum viser en illustrasjon av en synapse som ligger fremme i frontallappene. Der, i rommet mellom de to cellene, skal dette serotonin transport-proteinet bevege seg frem og tilbake mellom celleveggene. Når et signal kommer, tømmes serotoninen ut i rommet og beveger seg over til den andre cellens membran. Og så tilbake, i et kretsløp.

Serotonin transportproteinet er altså et av disse små postbudene som sørger for at nerveceller i hjernen snakker sammen.

– Noen ganger er det forstyrrelser i denne signaloverføringen. Og hvorfor? Det kan skyldes en rekke type feil. En av dem kan være knyttet til dette seretonin transportproteinet, eller rettere sagt i genet som koder for produksjonen av det. Dette har vært studert i forbindelse med suicidalitet, sier han.

Serotonin er altså en viktig nøkkel. Dette stoffet er blant annet med på å forklare sinnsstemning, uro, frykt, angst, våkenhet, sult, smerteopplevelse, impulskontroll og aggresjon. Og feil i serotoninomsetningen er altså en viktig faktor ved flere selvmord.

Stoffet er kjent nok, og kunnskapen om betydningen av serotonin brukes blant annet i depresjonsbehandling ved lykkepiller, og også i behandling av andre psykiske lidelser. Men sammenhengen mellom serotonin og selvmord handler ikke bare om at mange med psykiske lidelser tar sine liv.

Flere kliniske observasjoner og tvillingstudier har vist at det er en genetisk faktor ved selvmord. Når den ene tvillingen har tatt sitt eget liv, er risikoen høyere for at også den andre vil begå selvmord. For toeggete tvillinger er risikoen mer en doblet sammenliknet med den generelle befolkning, og når det dreier seg om eneggete tvillinger er risikoen ellevedoblet. Funnene holder seg statistisk signifikante selv om man korrigerer for tilstedeværelsen av psykisk lidelse. Det er alstå ikke bare gjennom psykisk lidelse at den økte tilbøyeligheten til suicidal atferd arves, men også uavhengig av denne.

I en artikkel konkluderer den amerikanske psykiateren Alec Roy og hans medforfattere, blant andre Gunnar Rylander fra Karolinska i Stockholm, slik: «kliniske data fra familie-, tvilling- og adopsjonsstudier viser nå at det finnes en genetisk sårbarhet for selvmord, men den manifesterer seg bare ved alvorlig stress eller psykisk lidelse».

Professor Lars Mehlum bekrefter at slik sårbarhet for selvmord i noen tilfeller er arvelig, men det betyr ikke for eksempel at søstera til Chirstian er utsatt.

– Formidling av disse funnene må man gjøre med nennsom hånd, fordi arveligheten er lav. Andre faktorer betyr langt mer. Den genetiske faktoren er der, men folk kan misforstå og tro at hvis de har noen i familien som har tatt livet sitt, så går de selv med et damoklessverd over hodet. Da må vi si at sannsynligheten for slike effekter er veldig liten. Sosiale faktorer spiller for eksempel en mye større rolle, sier han.

Genfeil er altså ikke forklaring nok alene. Men en genetiske forhold kan bidra til at folk reagerer sterkt forskjellig på de samme hendelsene: De samme traumatiske hendelsene kan få en person til å ta sitt eget liv, mens en annen kommer seg videre.

Lars Mehlum sier mye har skjedd på forskningsfronten de siste årene.

– Vi har vel alltid visst at det finnes medfødte forskjeller på hvor psykisk robuste folk er lenge før vi har kunnet studere genene så nært som vi nå gjør. De siste årene har genetiske studier gjort at vi vet mye mer. Vi har begynt å undersøke det vi kaller kandidatgener. Det vil si bestemte gener vi har mistanke om kan være assosiert med sykdom, suicidal atferd eller selvskading, sier han.

«Pasienter som har dette biologiske trekket som medfører vansker med regulering av affekter, burde ideelt sett tilbys forebyggende behandling som hever deres terskel for å reagere impulsivts suicidalt.»
- Lars Mehlum, psykiater

Hva skjedde med broren som kunne få ham til å gjøre noe så voldsomt? Christians søster har tenkt på det daglig i snart fire år, og prøvd å forstå hva som kunne ha gjort ham så skjør at bruddet med den nye kjæresten ble slutten på livet.

I november 1997 mistet de sin mor, som døde av kreft. Søstera husker at hun skrek og hylte, mens Christian ikke gjorde det. En av hans gamle venner forteller at Christian var med å bære kista, og at han ikke felte en tåre underveis.

Da de siden var hjemme hos faren, gråt både faren og søstera, men Christian lukket alt inne. Han brukte lenger tid enn henne på å komme videre, tror søstera.

Bare et halvt år senere brant barndomshjemmet deres ned. Faren holdt på å forsvinne i flammene, men overlevde. Noen år senere flyttet faren utenlands og fikk ny kjæreste og etter hvert kone. Christian har fortalt både søstera og venner av seg at han ikke syntes noe om det.

I 2006 flyttet søstera til Østerrike der hun siden har bodd med mann og barn og god jobb. Hun husker at Christian da hun flyttet sa at nå var han helt alene.

– Han lurte på hvorfor alle flyttet, hvorfor det bare var han igjen, sier søstera i dag.

I 2006 var Christian 34 år gammel. Rundt ham giftet gamle venner seg, etablerte seg med kone og barn. De kjøpte eneboliger og var i stabile jobber. Christian bodde i en leie-leilighet og hadde korte forhold som ikke fungerte, ofte med noe yngre kvinner som var på et annet stadium i livet, som ikke var klar for å etablere seg og bli voksen, slik Christian ønsket. En gammel venn sier det slik:

-–Jeg fant meg dame, flere andre fant kjærester. Vi andre ble gift, fikk barn, hus. Christian eide kun en liten bil. Ellers hadde han ikke noe håndfast, ikke noe han hadde investert i. Han hadde litt enklere jobber, hvis jeg kan kalle det det. Jobber han ikke så for seg var noe å gjøre resten av livet. Han ble stående på stedet hvil.

Vennen forteller at han kanskje levde over evne og av og til brukte mer penger enn han hadde.

– Jeg tror han så rundt seg på alle andre som lyktes. Han fortalte aldri noe til noen, og var opptatt av at alt fremsto som bra. Han skulle alltid ha det beste av det beste, og brukte mye penger på en bra sykkel, en svær tv, et bra stereoanlegg og dyre klær og parfymer. Sånne ting.

Søstera forteller at hun tror de dramatiske hendelsene; moras bortgang, brannen, det at både hun og faren flyttet utenlands kan ha gjort Christian ensom og uten anker. Det var slag i ansiktet hans, den ene hendelsen etter den andre. Og så var han alene igjen der han hadde vokst opp, og hans gamle venner ble voksne, en etter en.

Våren 2009 snudde alt. Han fant endelig sin lykke: En jevnaldrene, oppegående og bra dame som falt for ham. Hun hadde hus, bil, barn og god jobb. Alt det han selv drømte om, tror søstera: En familie og et voksent liv.

Eks-kjæresten forteller at hun i ettertid har tenkt at han knyttet alt fremtidshåp opp i forholdet med henne; at det ble hans siste mulighet til å få til det han ville.

Mannen hun ble kjent med gjennom felles bekjente den våren var så snill og positiv. Han ville så gjerne at dette skulle fungere, og han prøvde så hardt.

For drøyt tretti år siden begynte en gruppe New Zealandske forskere å følge 850 barn for å undersøke hvordan folk med forskjellige gentyper reagerer på de belastende hendelsene livet skåner de færreste fra. De fulgte barna fra fødsel helt frem til de var voksne; de første årene månedlig, siden hvert halvår og hvert annet år og hvert femte år. Så undersøkte de blant annet i hvilken grad de gjorde selvmordsforsøk eller fikk selvmordstanker i den lange oppfølgingstiden.

De 850 barna ble delt i tre grupper etter genotyper. Den ene gruppen hadde den normale serotonin transportprotein-genotypen, der genene på begge de to allelene fungerte normalt. Hos den andre gruppen var ett av genene dysfunksjonelt. Hos den tredje gruppen var begge genene dysfunksjonelle.

Så kunne forskerne se hvordan de tre gruppene reagerte når belastende livshendelser begynte å inntreffe; hvordan hendelsene slo ut på sannsynligheten for at de ble suicidale. Grafen professor Mehlum har på skjermen viser hva de fant; hvordan sannsynligheten for selvmordsforsøk stiger forsiktig for to av de tre genotyper, og hvordan den ved den fjerde hendelsen skyter i været bare for den spesielle gruppen som har to dysfunksjonelle gener.

– Det viktige denne studien viser er at når det ikke var så mange belastende livshendelser, så var det ingen forskjell mellom de som hadde normale og de som hadde dysfunksjonelle gener. Det er når vi får en mengde belastende livshendelser vi får frem forskjellene. Jo flere belastninger, dess mer vil de som har den aktuelle genetiske sårbarheten bli suicidale. I dag tror vi at denne genetiske faktoren gir en økt følsomhet for belastninger eller påvirkninger fra miljøet, sier han.

Sommeren 2009 var livet tilsynelatende ren og skjær lykke for Christian. Han var med på hyttetur med en gammel venn, og fisket med barna hans. Vennen husker at ungene elsket å være med Christian. Det samme forteller eks-kjæresten: Han var en fyr alle likte, og ungene hennes elsket ham.

Søstera forteller at hun tror han endelig følte at han hadde fått familie selv, eller i alle fall var i ferd med å få det.

– Det ble en ny start for ham. Han var 38 år, og jeg tror han følte det var en siste sjanse til å få til livet som voksen mann, sier hun.

I jula, tre uker før alt var slutt, var søstera på besøk i Stavanger sammen med sin mann. Faren var også i byen, og nå skulle alle samles. De skulle få treffe hans nye kjæreste. Alt var bare velstand. Søstera forteller at Christian strålte som en sol.

Men kjæresten begynte å oppleve en annen side av Christian. Han virket plutselig mer barnslig. Han var stresset og sjalu, og oppfarende. Han ville ikke at hun skulle gå ut med venninner. Han kjørte innom henne på jobb og var med henne i lunsjpausene. Hun forklarte at hun ville ha litt mer tid for seg selv, og prøvde å forklare at han ikke trengte å være hos henne hvert eneste minutt, noe som bare gjorde ham mer irrasjonell.

En gang de satt hjemme og så film og hun reiste seg fra sofaen, sa han «hvor er det du skal? Du kan jo ikke gå nå?». «Jeg skal på kjøkkenet å hente noe å drikke», svarte hun.

I ettertid har hun tenkt at han har enset hennes usikkerhet, og at han hadde panikk for at det som skulle være hans vei til et lykkelig liv som voksen og etablert, ikke skulle fungere.

Den 17. januar, ved midnatt, chattet Christian og søstera på Facebook. Han spurte om hun hadde kontroll, om hun nådde å bli ferdig med det hun holdt på med på jobb.

«Jeg har alltid kontroll, vet du», svarte hun med et smilefjes.

Han lurte på om hun hadde noen problemer, om det var noe han kunne fikse.

Hun tenkte ikke så mye på det da, han hadde det med å skrive rare meldinger. De ønsket hverandre en god natt, og neste morgen kom Christians kjæreste på besøk for å gjøre det slutt.

Forskningen viser at forstyrrelser i serotoninomsetningen i hjernen ikke nødvendigvis er knyttet til bestemte sykdomsfaser, men det kan dreie seg om et vedvarende trekk. De samme trekkene finnes enten selvmordsforsøket inntraff nylig eller for flere år siden.

Altså snakker vi ikke om en sykdom, men om et biologisk trekk.

I Norge tar rundt 150 kvinner og i underkant av 400 menn livet sitt hvert år. Men ser man på selvmordsforsøk, er kvinner overrepresentert. Med andre ord gjennomfører kvinner oftere enn menn selvmordsforsøk, men forsøkene får oftere et dødelig utfall blant menn.

Lars Mehlum tror en stor andel av de som dør ved selvmord ville angret kort tid etterpå – hvis de hadde kunnet. Forskning tyder på at de fleste selvmord er drevet av sterke affekter; plutselige følelser av håpløshet og desperasjon. Noe av grunnen til at menn oftere enn kvinner dør ved selvmordsforsøk, er metoden. Menn velger mer definitive og raske metoder, som det ikke går an å angre på.

– Kvinner benytter oftere enn menn medikamenter. Etter kort tid kommer kanskje ettertanken: vil jeg virkelig dette? De begynner kanskje å kjenne seg fysisk dårlige, kvalme. Behovet for å få hjelp melder seg. Ofte ringer de noen og begynner å fortelle, og dermed kan de reddes. For menn sin del gir metodene ofte ingen vei tilbake. Menn bruker voldsommere metoder som endog kan virke aggressive. De får ikke muligheten til å angre, sier han.

Aggresjonen og mangelen på impulskontroll ser ut til å henge sammen med forstyrrelser i serotonerge sentre i frontallappene. Interessant nok finner man de samme forstyrrelsene hos en del personer som mangler kontroll på aggresjon rettet mot andre.

Kunnskapen om dette vil med tid og stunder kunne hjelpe oss å finne ut hvem som er mest risikoutsatt for å gjennomføre selvmord når de opplever sterke følelsesmessige reaksjoner. Lars Mehlum håper kunnskapene skal kunne komme til nytte i forebygging. Han sier det er interessant at akkurat denne forstyrrelsen som gir økt selvmordsrisiko ikke henger sammen med depresjonsgrad.

– Pasienter som har dette biologiske trekket som medfører vansker med regulering av affekter, burde ideelt sett tilbys forebyggende behandling som hever deres terskel for å reagere impulsivt suicidalt, sier Mehlum.

Han innser at tanken på å genteste folk for å kartlegge selvmordsrisiko er kontroversiell.

– Dette reiser mange viktige praktiske, økonomiske og etiske problemstillinger. Men jeg tror vi vil komme dit at vi, som samfunn, innser at det ikke nytter å stikke hodet i jorda og si at vi ikke vil vite. Vi har spist av kunnskapens tre. Det er ingen vei tilbake når vi nå vet. Folk vil kreve å få vite, og at ikke bare de ressurssterke skal få mulighet, sier han.

Men hvem skal testes? Skal vi kontrollere genene til store grupper mennesker hvorav nesten ingen noensinne ville finne på å ta sitt eget liv? Jeg blir sittende å tenke på en parallell: Norge bruker milliarder på å sikre veier, på å bygge nye veier uten møtende trafikk. For vi vet at når vi gjør det, redder vi liv. Men ingen ingeniør kan si hvilket liv som reddes. Av alle de hundre tusen som kjører ned E18 en mandag; hvem av dem ville kjørt seg ihjel hvis det ikke hadde vært en firefeltsvei med midtdeler?

På samme måte vil ingen noensinne vite hvem som hadde tatt livet sitt akkurat den dagen hvis vi ikke gjorde noe. Vi er ikke roboter, og ingen er dømt til å ta livet av seg. Men fagfolk, som Mehlum, vet litt om i hvilke grupper risikoen øker. På samme måte som ingeniøren vet hvilke veier som er farligst. Kanskje må man favne mange for å finne de få som faktisk er i fare.

Men hvor skal grensen gå? Skal alle som er innlagt for depresjon testes? Alle som har gjennomført selvmordsforsøk?

--– I dag vet vi ikke. Men det er en viktig oppgave for forskningen de neste årene å finne ut hvilke grupper vi kan genteste slik at vi kan bli mer målrettede når vi forebygger, sier han.

Mehlum sammenligner med det som skjer ved Radiumhospitalet når man avdekker tykktarmskreft: da anbefales det at barna dine og søsknene dine kommer inn til genetisk veiledning. Denne modellen er en av grunnene til at dødelighet ved tykktarmskreft har gått krafitg ned.

– Finner du at du har denne genetiske sårbarheten, kan du med jevne mellomrom få testet tykktarmen og fjernet kreft på et veldig tidlig stadium, før den når å komme til annet vev eller til regionale lymfeknuter. Sånn kan vi også tenke oss å forebygge en del psykiske lidelser med høy dødelighet, sier han.

– Men her er vel et problem? Fysiske sykdommer og psykiske lidelser er på et vis ikke likestilt i folks forestillinger, er de vel? Det finnes et visst ubehag ved å si at humøret, depresjoner, tanker og følelser handler om serotonin og gener?

– Ja, ikke sant. Denne innvendingen er veldig forståelig. Hvem er jeg? Hva blir igjen til sjela mi hvis jeg bare er en stor klump med celler? Dette spørsmålet om mind og brain er en eldgammel filosofisk diskusjon. Jeg mener at nyere forskning viser at det er ikke meningsfullt å se på kropp, sinn og hjerne som forskjellige ting. Selvsagt er hjernen en del av kroppen vår! Alt som skjer i min tankeverden har et biologisk grunnlag oppi her, sier han og prikker fingeren mot pannen.

Vi vil aldri få vite hva som skjedde i Christians fontallapper den morgenen. Ei heller om han hadde noen av forstyrrelsene i seretoninstoffskiftet. Han var heller aldri innlagt for depresjon, og søstera sier at selv om det kan være han burde hatt hjelp på et tidligere stadium, går det ikke an å laste helsevesenet, for han sa aldri at noe var galt, han ba aldri om hjelp, og egentlig var det ingen som visste. Dermed hadde han neppe noensinne havnet i en situasjon der han kunne blitt testet for genetisk sårbarhet for selvmord.

Lars Mehlum sier at selv om vitenskapen finner ny kunnskap, er det grenser for hva kunnskapen kan brukes til.

– Vi kan ikke predikere med høy grad av sikkerhet noe som helst. Et selvmord er alltid komplekst og sammensatt. Men jeg tror det vil vise seg verdifult å samle genetiske data på risiko for utvikling av psykotisk depresjon, risiko for uten å være syk likevel kan miste impulskontrollen og risiko for agressiv impulsivitet. Det vil aldri fortelle alt. Jeg driver daglig med behandling og er opptatt av å forstå det biologiske grunnlaget for våre følelser, reaksjoner og vår atferd. Men jeg bruker jo nesten aldri direkte biologiske behandlingsmetoder. Jeg bruker psykoterapi. Når jeg sitter og snakker med en pasient skjer det også noe i hjernen hos både pasienten og meg selv. Effekten av psykoterapeutiske intervensjoner kan ofte være større enn medikamenter. Når vi i tillegg til alt det andre som vi lærer å kjenne om pasienten gjennom psykoterapien også etter hvert kan trekke inn informasjon fra biomarkører i utredning og behandling, tror jeg dette kan være til stor hjelp, sier han.

Nei, vi vil aldri få vite hva som skjedde i Christians hode den morgenen, og kanskje vil søsteren aldri forstå fullt ut hva som egentlig gikk galt.

Eks-kjæresten ble sittende igjen ikke bare med sorgen, men også med en forferdelig skyldfølelse. Søstera har sagt til henne at selv om bruddet utløste selvmordet, var det ikke hennes feil. Det var så mye mer som lå bak. Ting hun ikke har forstått før nå, når det er for sent.

I dag, fire år etterpå, har ekskjæresten omsider slått seg til ro med den tanken.

Søstera har lurt på om hun burde vært der mer, det samme sier gamle venner. Men det var ikke så lett å vite; han var så fornøyd alltid. Han trengte liksom ingen hjelp.

Alle selvmord er komplekse og sammensatte. Vi kan aldri vite alt, og det handler selvsagt aldri bare om et gen eller en signalsubstans. Likevel besøker jeg Lars Mehlums kontor igjen, og forteller ham historien om Christian. Ikke fordi det er mulig verken for meg eller professoren å sette to streker under et svar, men for kanskje å forstå litt mer.

– Det er en forferdelig historie. Likevel er den dessverre ikke så uvanlig. Likestillingen har kommet langt i Norge, men det stilles fortsatt enorme forventnignene til unge menn, spesielt har de forventninger til seg selv. Det er mange som kan føle seg mislykket der de er og slite med å se alternative roller å innta. Menn har ofte mindre å gå på enn kvinner. Mange opplever dette; at de ikke bare blir avvist, men at det som var et livsprosjekt forsvinner. Rundt deg har alle suksess, og nå skal endelig du også få til noe. Det at beina slås bort under deg i en slik situasjon kan gi et forferdelig kraftig støt mot selvfølelsen. Det kan sette i gang voldsomme følelser av raseri. Mot andre, mot livet og ikke minst mot deg selv. Og et slikt raseri, en sånn voldsom aggresjon, kan kanskje pushe deg over rekkverket, sier han.

Forskningen viser at serier med nederlag skaper sårbarhet for selvmord. Og virkelig skadelig er det spesielt når personen havner i en situasjon hun eller han ikke kan flykte fra, slik Mehlum tror mange menn føler det – det finnes ikke noe annet sted å gå.

Mehlum forteller om et kjent eksperiment fra forskning på depresjon. To hannfugler ble satt i et lite bur. I naturen ville to fugler av samme kjønn og art ha kjempet om reviret, og den som tapte ville, hvis den ikke var for skadet, stikke av og funnet et annet sted å etablere seg. Men låst inne i samme bur så forskerne at den tapende hannen bokstavelig talt begynte å henge med nebbet. Det var ingen sted å gå, og den ble inaktiv, og fikk problemer med å ta til seg næring.

Den var låst fast og kom seg ikke bort fra nederlaget. Hvis fuglen ble tatt ut av buret innen 48 timer, klarte den å restituere seg og finne tilbake til seg selv. Hvis det tok lenger tid, ble skaden uopprettelig.

Om det samme ville skjedd med to mennesker vet man av forståelige grunner ikke – de fleste mennesker har langt større motstandskraft og klarer seg mye lengre. Og kanskje kan parallelen høres voldsom ut. Men Mehlum sier det ikke er uvanlig at det å være utsatt for en serie nederlag som du ikke klarer å flykte fra, det å bli sittende fast i en slik situasjon, kan utløse depresjon.

-– Hvis du ikke finner et sted der du funker, der du kan være deg, og til helvete med den der kjæresten og de der folkene og sjefen og jobben, da blir det ikke så lett. La oss ta en mann som ikke bare blir dumpet, men som blir sittende med bidragsplikt for tre barn og en hybelleilighet og dårlig økonomi. Han hadde så mange drømmer, og nå kommer han ikke unna. Nå tegner jeg med bred pensel her, men dette er klassisk varig følelse av nederlag. En del vil aldri bli deprimert en gang, men mange blir det. Og noen blir suicidale, sier Mehlum og legger til:

– Vanlige mennesker kan relativt lett hjelpes til å komme ut av slike negative tankemønstre dersom de får hjelp. Det tragiske er at vi ikke klarer å nå fram til flere som kunne ha vært hjlupet relativt enkelt. Det er en stor utfordring for helsevesenet og for hele vårt samfunn. Kvinner har gjennomsnittlig flere sosiale ferdigheter enn menn. De ringer til noen, gråter og forteller om hvor vondt de har det. Bare det å gråte har for mange en fantistisk kartaktisk effekt! Jeg vet ikke hvor lenge det er siden sist du gråt, jeg, sier han og ser på meg.

– Det husker jeg faktisk ikke.

– Det er sikkert flere år siden?

– Sikkert.

– Jeg gråt da min far døde. Det er fem år siden.

– Kvinner har jo ukentlige utblåsinger, sier jeg.

– Ja. Og jeg har kanskje ikke så mye å gråte over, men likevel hadde det sikkert vært bra for meg å gråte oftere. Jeg er sikker på at du og jeg, vi holder igjen. Vi har kanskje lyst, men vi holder igjen.

To belastende livshendelser. Tre. Fire. Hvor mange takler du? Den iskalde vitenskapen forteller oss at hvis du er utstyrt med visse genetiske egenskaper, takler du færre enn andre. Har du en annen miks, går fire fortsatt greit. Det høres så enkelt og kjølig ut. Lars Mehlum sier gener fortsatt gir få svar på hvorfor personer tar sitt eget liv. Men med økende kunnskap om genene til de som er i faresonen kan vi trolig redde flere.

Allerede på 60-tallet begynte man å forstå genenes effekt på selvmordsrisiko, likevel er det man vet om sammenhengen lite omtalt. Har en viktig del av forskningen nærmest vært lagt lokk på? Og i så fall hvorfor? Lars Mehlum sier det er komplekse forhold. Det dreier seg ikke bare om ett gen, men svært mange. Dessuten handler det om samspillet mellom genetiske forhold og miljøpåvirkning.

– Samtidig er det ikke alle som liker tanken på at gener og biologi kan bety så mye i denne sammenheng; de tenker kanskje at dette reduserer menneskets verdi. Motstanden mot slik tenkning og forskning var sterkere før, men lever enda i beste velgående, sier han.

– Kan man se for seg at de dette gjelder kunne ha vært oppdaget og behandlet dersom de ble testet?

– Ja, for noen vil såkalte biomarkører en gang i fremtiden kunne være viktige bidrag til å kunne oppdage problemer, og å intervenere i tide.

Henning Herrestad er styreleder for Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (Leve) og spesialrådgiver ved Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging. Han er usikker på hvor mye man kan bruke den nye kunnskapen om genetiske forklaringer til.

– Man må fortsatt vurdere den individuelle historien og bruke det menneskelige skjønnet til å vurdere faren. Selvmord er alltid kompliserte og sammensatte, sier han.

Han tror likevel Norge nærmer seg et punkt der gentesting blir del av utredningen.

– Det er den retningen den medisinske utviklingen går. Gener er en risikofaktor på linje med mange andre, sier han.

Kari Dyregrov er forsker ved Nasjonalt folkehelseinstitutt og Senter for krisepsykologi i Bergen. Hun har tidligere advart mot ensidig å betrakte psykisk sykdom som årsak til selvmord. I en kronikk skriver hun at en psykisk lidelse aldri gir hele forklaringen på hvorfor det ble for mye for akkurat dette mennesket på akkurat dette tidspunktet i livet. Man må forstå flest mulig av livsbelastningene i hele den sosiale sammenhengen og gjennom livsløpet, tror hun. Hun mener man må se på «det som gjør at et menneske som føler seg fanget, trengt opp i et hjørne eller fastlåst i en uholdbar situasjon tar sitt liv, mens andre som kommer i en tilsvarende situasjon, ikke gjør det».

Det er på et vis et ekko av det Lars Mehlum forteller meg når jeg spør, ikke om de psykiske lidelsene mange av dem som begår selvmord har, men om genene som ingen av oss vet noe om: Det er alltid et samspill, og man må ikke gå i den fellen at man tror at en genfeil kan forklare alt.

Men den kan altså spille inn, og gjøre en mann mer sårbar enn en annen når han føler seg fastlåst i en uholdbar situasjon, når han føler seg fanget.

Politiet så ingenting spesielt da de tømte leiligheten til Christian. Han hadde handlet melk og brød dagen før. Obduksjonsrapporten viste ingen tegn til rus. Christian var en sosial mann, men drakk sjelden mye, og han hadde ingen promille da han tok sitt eget liv den januarmorgenen for snart fire år siden.

Likevel forteller vitnet som så øyeblikket at det var umulig å få kontakt med ham, at det i de fatale sekundene var umulig å få ham til å forstå at denne følelsen ville kunne forsvinne, at han kunne få hjelp. Blikket hans var tomt, som om han allerede var borte i håpløsheten.

Som om han for et øyeblikk ikke var seg selv, men ute av kontakt med sine egne impulser og sitt eget plutselige raseri.