Rydder i statlige lederlønner

I noen departementer sitter det en høyt gasjert spesialrådgiver i hver eneste krok. I Helse- og omsorgsdepartementet finnes 13 av dem. Like mange er det i Finansdepartementet, mens Utenriksdepartementet holder seg med åtte. Til sammen er det 77 spesialrådgivere i departementene, viste en oversikt NRK utarbeidet på forsommeren. Spesialrådgiverne har gjerne vært ledere i staten. Etter de har gått av på grunn av endt åremål eller andre grunner, har de fått fortsette med den samme millionlønnen de hadde som ledere.

Kommunal – og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) varsler opprydning. Nå skal staten som hovedregel ikke tilby retrettstilling og etterlønn etter at et åremål er avsluttet. Normalt kan man regne med seks måneders etterlønn. Hvis man tilbys en annen jobb, skal man avlønnes ut fra erfaring og kompetanse i denne stillingen. Det blir ikke lenger slik at en beholder millionlønnen som sjef etter at en slutter som sjef.

Ikke både pose og sekk

Den som mottar etterlønn, skal stå til arbeidsgivers disposisjon. Får en ny jobb på samme nivå som etterlønnen ligger på, kuttes etterlønnen. Ingen skal få både i pose og sekk.

Det er en nødvendig opprydning Sanner tar initiativet til. Det er ingen grunn til å la ledere fortsette med sjefslønn til de går av med pensjon hvis de ikke jobber som sjefer lenger.

Når de ikke lenger tilbys etterlønn ut over seks måneder, vil det bidra til at grunnlønnen økes. Det har alt skjedd. Sigrunn Vågeng får ingen etterlønnsavtale som ny sjef for Nav, men lønnen ligger flere hundre tusen over lønnen til de tidligere toppsjefene i Nav.

Når staten ikke vil tilby mer enn seks måneders etterlønn, vil det kunne føre til at en del ikke er interessert i en statlig åremålsstilling som toppsjef. Er man over femti år, må en regne med at det kan ta mer enn seks måneder å skaffe seg en ny lederjobb. Det vil hjelpe på dersom en får en avtale som sikrer en jobb i staten etter en åremålsperiode.

Det skal i høst ansettes 11 nye politimestre. Regjeringen vil at de skal være embetsmenn og ikke ansattes på samme vilkår som sykehusdirektører for eksempel. Her vil vi kunne se hvordan det nye lederlønnssystemet skal virke i praksis.

Det går som regel greit når ledere slutter etter endt åremål. Problemet er hva en skal gjøre med ledere som ikke fungerer godt nok i åremålsperioden. Embetsmenn sies i praksis ikke opp. Det må i så fall skje i statsråd. Det kan virke som om Sanner ser for seg at lønn kan brukes som virkemiddel både i forhold til gode og dårlige ledere.

«Sanner vil kutte lønnen til dårlige ledere», sto det å lese på NRK.no. Det et blindspor. Dårlige ledere må slutte. Det holder ikke å frata dem noen titusener i året. De blir ikke bedre ledere av det.

– Ledere som oppnår spesielt gode resultater kan få noe mer, mens ledere som ikke oppnår gode resultater kan bli holdt igjen, eller i verste fall også få noe mindre, sier Sanner til NRK. Hvis vi skal tolke Sanner i beste mening, ser han for seg at en bonus kan bortfalle et år dersom ikke resultatene er tilfredsstillende. Det er noe annet enn at grunnlønnen blir satt ned.

Konsekvenskultur

Regjeringen ønsker en «sterkere konsekvenskultur». Å ønske det er én ting, å lage systemer og ansettelsesavtaler for det er noe annet. Regjeringen hadde muligheten til å vise at de mener alvor med en konsekvenskultur for politiet. Tidligere justisminister Grete Faremo la opp til det ved å la Politidirektøren ansette de politimestrene. Da kunne en lettere ha avviklet dem som ikke leverer godt nok. Regjeringen vil at politimestere skal være embetsmenn. Embetsmenn sies ikke opp, de kan knapt nok flyttes på.

Embetsmannstenkningen er et fremmedelement i det resultatfokuset Jan Tore Sanner er opptatt av. Forvaltningen jakter ikke etter resultater. De forvalter på grunnlag av de mål politikerne setter. I sykehusene og noen etater kan en på en helt annen måte enn i forvaltningen levere resultater.

Resultater er ikke enkelt i sammenhenger der politikerne i realiteten har ansvaret for de mål forvaltningen skal oppnå. Hvilke resultater er det en departementsråd eller en ekspedisjonssjef skal måles på? Eller en politimester? Skal Nav-sjefen måles på ventetiden klientene har for å få utbetalt støtte de har krav på, hvor mange Nav klarer å skaffe arbeid? Eller på hvor mange som mottar uføretrygd?

Vi får ikke bedre ledere i staten ved å ha et tellekorps som kan identifisere resultater og kalkulere bonuspoeng. Gode ledere merker man tilstedeværelsen av før man har begynt å telle. Sanner må gjerne oppfordre til at gode ledere får saftige bonuser, men bonuser bør gis mer ut fra skjønn enn å beregnes i kompliserte regneark med all verdens kriterier.

Mange, for ikke å si de fleste, topplederne i staten er skrudd sammen slik at de gjør en like god jobb med eller uten bonus. Disse lederne motiveres av å ha fått et stort ansvar på fellesskapets vegne, av å motta annerkjennelse for den jobben de gjør og av å lykkes sammen med medarbeidere. Lønna synes de er grei nok, men de har såpass næringsvett at de ikke sier nei takk til bonus.

Sanner trenger ikke gjøre store innhogg i oljefondet for å få statlige toppledere til å tikke og gå. De tikker og går på ansvar, trivsel, respekt og annerkjennelse fra politisk hold, og vissheten om at de utfører et viktig arbeid. De er sin lønn verd – en del av dem fortjener til og med en bonus. De Sanner helst vil gi mindre lønn, bør han gjøre til spesialrådgivere framfor å vifte med en pisk han neppe kommer til å få brukt.

«Sanner må gjerne legge opp til saftige bonuser for gode ledere, men det er bedre bonuser gis ut fra skjønn enn at de skal beregnes i kompliserte regneark med all verdens kriterier.»