Rusa på store linjer

–Glittertinds gjennombruddsalbum   Djevelsvart   tar utgangspunkt i tidsånden på slutten av 1800-tallet. Hvorfor var akkurat dette interessant?

– Dette var en tid da religionen mistet troverdighet. Det oppsto et meningsvakuum, og for mange ga ikke tilværelsen lenger mening. For meg var dette interessant fordi jeg personlig også opplevde en krise; én ting var studiene der jeg ikke fant svarene jeg ønsket. I tillegg hadde kjæresten min blitt alvorlig kreftsyk, hun holdt på å dø. Jeg følte meg utrolig sårbar, mange store spørsmål kom veltende inn over meg. På en forelesning i idéhistorie hørte jeg Espen Schaanning fortelle om Kafka, og at det skjedde noe på 1800-tallet med folks mentalitet. Det var ikke lenger så lett å finne svar hos autoriteter, man ble mer overlatt til seg selv, og dette strever mange mennesker med i dag også. Det ble en trøst for meg å oppdage at denne åndskrisen gjelder mange. Gjennom arbeidet med Djevelsvart ønsket jeg å formidle at en kan se sin egen lille historie som del av den store historien. Kanskje kan vi på denne måten finne et fellesskap i lidelsen. Folk går gjerne rundt og hakker på seg selv når de føler ting ikke gir mening, men når de blir presentert for en større historie, settes de litt fri fra det. Det personlige løftes opp til å handle om noe større.

– Så du mener det er noe fellesmenneskelig ved det de erfarer?

– Ja, Glittertind hadde en ambisjon om å komme med noe i den ånden. I populærkulturen ellers er en jo ikke så opptatt av disse tingene.

– Nei, jeg må si jeg spisset ørene da jeg så to unge menn satt på Lindmo og snakket om åndskrise. Det er et ganske voldsomt begrep?

– Det er en åndskrise når det som før har gitt oss mening, ikke gjør det lenger. Det oppstår et vakuum vi må prøve å finne ut av. Hvem skal jeg være nå, hva skal jeg fylle livet mitt med? Hva gjør det verdt å stå opp om morgenen? Det finnes ikke lenger noen autoriteter som kan gi oss de store svarene.

– Hvordan mener du en slik åndskrise kommer til uttrykk på samfunnsnivå?

– Du finner det kanskje i den høye forekomsten av depresjon i Vesten, og at man prøver å finne lykken i det materielle. I dag er det en religiøsitet knyttet til identifikasjon med ulike merker og varer. Vi shopper for å fylle det tomme selvet vårt.

– Noe så trist.

– Ja.  

– Blir denne krisen da en utfordring som tilhører det å være menneske?

– Ja, og så er spørsmålet, har det ikke egentlig alltid vært sånn? Har vi ikke alltid lett etter sannheten og kranglet om den?

– Sangen Glittertind kanskje er mest kjent for, Kvilelaus, handler om en gudslengsel. I hvilken grad er dette en del av bildet?

– Sangen handler om gudslengsel, men også om at Gud har forlatt menneskene. Og menneskene trenger Gud, eller en religion; noe som er større enn dem selv som gir dem verdi.

– Hva med den ikke-institusjonaliserte troen? 

– Man kan jo håpe at vi vil finne tilbake til noe av den. Jeg har jobbet mye med mindfulness, som har en guddommelighet i seg. I kraft av at du puster, at du er et menneske her og nå, kan du få kontakt med kroppen din og være i ett med den, i nået. Jeg har mange ganger opplevd noe nærmest guddommelig gjennom dette; en opplevelse av kjærlighet, aksept, forsoning, en indre fred. Slike opplevelser av åndelighet tror jeg er noe vi alle trenger.

– Glittertind har tidligere trukket veksler på både metall og folkemusikk, men det virker som om dere nå utforsker et litt annet musikalsk landskap.

– Djevelsvart representerte et mørke, et bunnpunkt, også i livet mitt. Nå ville vi lage et album om det å reise seg igjen. Vi kom på at det er 70 år siden 1945, og har latt oss inspirere av oppbyggingen av samfunnet etter krigen. Samtidig handler det mye om meg; det å finne en aksept og en fred inni seg, bearbeidelsen av det man har vært igjennom. Vi har alle en fri vilje, vi kan gjøre noe i livene våre for å få det bedre. Å forsiktig begynne å tro på det, er noe den første singelen Høyr min song handler om.

– Så den er intet mindre enn en hyllest til friheten?

– Ja, og også til lengselen etter den. I våre egne liv kan vi sette oss fast i hengemyrsfølelser, miste håpet og tro at ingenting nytter. Sangen er en hyllest til at det er mulig å finne tilbake til friheten, å få den tilbake i livet.

– Men hvor frie kan vi egentlig bli?

– Det vil alltid være noe som legger bånd på oss. Vi er fanget i noen kropper som skal dø, og så har du samfunnets normer og forventninger. Det er et press hele tiden fra omgivelsene våre. Jeg føler uansett at jeg selv har et frihetsrom, og det er så viktig at jeg prøver å omfavne det og bruke det. Jeg merker at det fort kan bli spist opp. Det gjelder å verne om det, som noe hellig.

 – Så om vi nå går ut fra at vi har et visst frihetsrom i livet, hva skal vi bruke denne friheten til?

– Jeg bruker den til å lage musikk, og håper det er bra både for meg selv og for andre mennesker, for samfunnet.

– Kan ikke det kjennetegne et høyere gode, at det er godt for både deg og sammenhengen du lever innenfor?

– Jo, det tror jeg er viktig. Jeg tror mange prøver å gjøre ting som er bra for ditt og datt, men ikke for dem selv. De hater jobben sin, eller den forbaskede mannen de er sammen med. Å finne frem til sitt frihetsrom er en kamp, hele livet. Hele tiden vil vi bryte mønstrene, samtidig som vi vil ha dem fordi de er trygge.

– Det er en stående utfordring.

– Ja. Man kan plutselig gjøre noe helt sprøtt. Fortiden eksisterer ikke, ikke fremtiden heller. Du er fri i det valget du tar akkurat her og nå.

– Det er jo et vanvittig potensial i dette.

– Ja! For eksempel: «Nei, dette kjøret gidder jeg ikke. Jeg vil jobbe 50 %. Jeg trenger ikke Prada, jeg trenger ikke alle disse tingene.» Det er livsfarlig for økonomien, det ligger en revolusjon i det. Jo mindre penger du bruker, desto mindre penger behøver du å tjene, og du kan bruke friheten til noe annet i stedet.

– I Høyr min song synger du om at alt forgår, men at vi er frie. Kan en erkjennelse av vår forgjengelighet også være frigjørende?

– Alt som er mitt liv, alt jeg driver med, det vil ta slutt. Likevel finnes noe utover dette, som er større enn meg selv og som handler om noe som gjelder andre mennesker. En kraft, som jeg gjerne vil ha i livet mitt også. Vi i Glittertind er opptatte av å lage plater som er åndelige, uten å plassere dem innenfor en bestemt religion. Med den nye plata håper vi å inspirere folk; vi trenger ikke å lengte tilbake til det gamle, det som brøt sammen. Kanskje går det an å bygge opp noe helt annet. Alt de klarte å få til etter krigen. Jeg har villet uttrykke en takknemlighet, og det har også noe åndelig over seg. I vårt samfunn blir vi hele tiden fortalt hva vi mangler, og vi syter og klager, men faen heller, det er ganske mye å være takknemlig for også.

– Du trekker stadig vekk store linjer i det du gjør, hva er drivkraften bak dette?

– Jeg er veldig glad i å se sammenhenger, det er nesten som en dop. Jeg får et kick av det.