Professor slakter norsk gründerpolitikk: – Vi må satse på gründere som lykkes

– Hvis vi bare kan få andelen av gründere som lykkes opp i 50 prosent, vil det være et svært nyttig bidra og gi helt andre ringvirkninger for landet, sier Andreassen til Dagens Perspektiv.

I den grad det eksisterer en innovasjons- og gründerpolitikk i Norge mener han at den bygger på feil strategi. I Norge sprer vi virkemidlene tynt og tilfeldig. Tankegangen, ifølge NHH-professoren, er at dersom man gir mange nok gründere en sjanse, vil det før eller senere dukke opp en ny Steve Jobs, en ny Mark Zuckerberg eller en ny Elon Musk.

Men det kan ikke være mantraet for norsk gründerpolitikk fastholder Andreassen. Konsekvensen er både misbruk av investeringsmidler og personlig katastrofe for dem som ikke lykkes. Istedenfor må vi i Norge profesjonalisere utvelgelsen av hvilke gründere det skal satses på. Utvelgelsen må bygge på en vurdering av hvem som har størst sannsynlighet til å overleve.

– Med dagens gründerpolitikk er jeg ikke sikker på om vi tiltrekker oss de riktige gründerne. Jeg synes det er noe uetisk over det, hevder Tor W. Andreassen.

– Når vi i dag hauser opp gründere, uten å legge til grunn en profesjonell vurdering av muligheten for suksess, skaper vi rom for at både investorer og gründere kan tape. I verste fall må de gå fra hus og hjem. Dette er en form for kamikaze som ikke kan aksepteres. I dette ligger det at akademia også må ta et ansvar. Vi har ikke vært dyktige nok til å utvikle gode og forskningsbaserte undervisningsprogrammer.

Cowboy-land

Noen ganger ender entreprenørforsøket i den største tragedien, som for Jody Sherman, en 48-årig seriegründer som i fjor tok sitt eget liv på vei til jobb i Las Vegas. Men det er ikke god praksis å snakke om gründerne som opplever store problemer, tilkjennegir Andreassen. Istedenfor er det suksesshistoriene om Facebook, Uber eller Airbnb som trekkes frem.

For Andreassen er det noe cowboyaktig over måten det satses på innovasjon og gründere i Norge. Vi har adaptert utviklingen og tankegangen fra Silicon Valley: En må feile ofte, før en til slutt lykkes. Men ifølge Andreassen feiler norske gründere fortere enn de lærer.

– Tilnærming fra Silicon Valley fungerer best som en forsvarsmekanisme som gjør det lettere å leve med at det gikk galt.

Statistikkens tale er klar påpeker Andreassen. 80 prosent av oppstartsselskapene innen teknologisektoren i Silicon Valley gikk konkurs i perioden 2000 til 2013. I Norge legger sju av ti gründerbedrifter ned innen fem år, mens ni av ti innovasjonsideer feiler i markedet. Og når nesten halvparten av gründerselskapene går til grunne fordi det ikke var tilstrekkelig etterspørsel etter deres løsning, sier det noe om gründernes blinde tro på egen idé.

– Regjeringen ønsker å gjøre noe med dette. Det skjer ved at de dusjer Innovasjon Norge med penger. Resultatet er bare at vi får enda flere gründere som går til grunne, mener Tor W. Andreassen.

Sats på de store og etablerte!

Statistisk sentralbyrå har gjort en studie der det ble undersøkt effekten av gründersatsingen til Innovasjon Norge i tidsrommet 2001 til 2012. Det ble ikke registrert noen økning i antall konkurser i perioden, men til gjengjeld gikk stadig flere gründervirksomheter konkurs med større beløp og flere ansatte.

– Dette er samfunnets midler, understreker NHH-professoren.

Hans svar er i større grad å rette virkemidler og tiltak til også å inkludere større og etablerte bedrifter som har vist at de har livets rett. Ved å stimulere til økt forskning og innovasjon i disse, er han overbevist om at en vil få mer uttelling for pengene.

Om virkemiddelapparatet – som skatteinsentiver, kommunale tiltak, Innovasjon Norge, Norges forskningsråd, SIVA, inkubatorer, forsknings- og kunnskapsparker – rettes mot de store selskapene, vil de kunne investere og satse uten å komme i en situasjon der de går konkurs. En slik satsing er også helt i tråd med Produktivitetskommisjonens første delrapport.

– Det er kanskje ikke kult å satse på større og modne selskaper, elefanter kan jo som kjent ikke danse. Men realiteten er at 85 prosent av alle nye arbeidsplasser skapes i modne og etablerte selskap. Spørsmålet er da: Skal vi bringe folk inn i mislykket gründervirksomhet fremfor å satse på det som er mindre kult, men gir en større avkastning på innovasjonsinvesteringene?

Mer profesjonalisering

Andreassen mener videre at det må åpnes for at bedrifter kan gå inn med midler til forskningsmiljøer og universiteter. I Norge mangler vi tilgang på risikovillig kapital. Spesielt mangler vi et godt utbygd investormiljø som kan komme inn i en svært tidlig fase av en gründers liv.

Andreassen viser til Abelia. Abelia har foreslått at det etableres en pre-såkornordning på en milliard kroner. Det vil gi flere lovende selskaper muligheten til å øke vekstraten og komme raskere til inntekter.

– Jeg tror det er et godt virkemiddel. I dag lærer gründerne å skrive søknader til det offentlige. Vi doper folk med offentlige penger, men det gir ikke bedre resultater.

I det hele tatt har Andreassen liten tro på det offentlig som utvelger av hva man skal satse på. Slik han opplever det, er det offentlige dårligere til å investere enn det private næringslivet. Som en motsats trekker han frem private-equity-selskaper som lever av å investere i selskaper, for så å selge dem i løpet av fem til sju år. Denne typen private aktører burde kunne engasjeres for å vurdere risiko når det skal satses på gründere.

Han mener for eksempel at Innovasjon Norge kunne gjøre som Oljefondet, som bruker eksterne meglere for bedre sammenlikne og vurdere egne prestasjoner. Målet må være, ifølge Andreassen, å investere i gründere som lykkes.

– Skal byråkrater sitte og investere? Det er helt meningsløst. Vi må få inn flere private aktører som er flinke til å skille snørr fra bart.

Undervisning og innovasjonsklynger

Tor W. Andreassen ser at kritikken hans peker tilbake på ham selv og hans arbeidsplass. Han erkjenner at NHH har vært treg med å sette entreprenørskap og innovasjon på kartet. Men fra høsten 2017 starter NHH et nytt masterprogram for innovasjon, entreprenører og intraprenører – det vil si gründere som jobber innenfor etablerte selskap.

Fortsatt er det slik at undervisningen ved de fleste universiteter og høyskoler er rettet inn mot å bekle fagfunksjoner eller ledelsen og mot kontroll i offentlige og store private virksomheter. Ifølge Andreassen må målet være at langt flere studenter stimuleres og gis forutsetninger til å starte egen virksomhet.

– Hvis vi ikke kan få flere av våre studenter til å starte egen virksomhet og få større suksessrate, da har vi ikke lykkes.

Rundt de store universitetsbyene i Norge mener Andreassen at det i enda større gard må investeres i innovasjons- og gründermiljøer. Både Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger og Oslo har potensial til å skape bærekraftige klynger knyttet til større forskningsmiljøer. Han mener dagens distriktspolitikk er feilslått. Når Innovasjon Norge har et mandat som skal fremme innovasjon i hele Norge, blir det vanskelig å spisse satsingen inn mot ledende miljøer og steder.

– Målet må være å utvikle bærekraftige innovasjonsklynger, ikke mange klynger, hevder Tor W. Andreassen.

– I det hele tatt, når det gjelder gründerpolitikk, må vi tenke større: Hva er det egentlig vi vil. Om vi tenker mer på sluttresultatet, vil ringvirkningene bli større. Det som skjer i dag, er at vi dreper det nye med det gamle.

Markedet fungerer

Et eksempel på at nye ideer drepes av gammel tankeganger, er delingsøkonomien som de siste årene har fått vind i seilene. Et eksempel som Andreassen trekker frem er Airbnb. Det er klart at hotellene ikke liker Airbnb. Et annet eksempel Uber-drosjer. I begge tilfeller kan en snakke om gründervirksomhet, enten det dreier som om personen som leier ut boligen sin når han er bortreist eller privatbileieren som skape ekstra inntekter.

– Delingsøkonomien gjør noe med privatøkonomien, og den stimulerer gründervirksomheten. Men hvordan takler etablerte næringen dette? Jo med defensive virkemidler og krav om regulering, sier Andreassen.

– Istedenfor kunne jo en hotellkjede benytte sin merkevare til å leie ut privatboliger for folk som ønsker det. Kanskje de da treffer folk som ikke har råd til å benytte seg hotellets ordinære tilbud eller som ønsker seg noe annet. Men, nei, istedenfor blir det presset på for at folk som leier ut via Airbnb må skattlegges. Men dette er jo skattemessig bare peanøtter.

Hvis delingsøkonomien blir regulert etter det genuine som den bringer med seg, kan den både stimulere til en grønnere økonomi, gründervirksomhet og utfordre det etablerte gjennom å presse dem til innovasjon.

– Dette er jo det reneste Kinderegg, bemerker Tor W. Andreassen. Han skulle ønske at politikere og lobbyister var mer innovative, at de ville fremme nye måter å tenke innovasjon og utvikling på, fremfor å beskytte etablert virksomhet. Han har tro på at markedet må få fungere.

– Hvis vi antar at bedrifter er ansvarlige og etiske, vil markedet fremme det gode på to måter: det er ikke rom for råtne epler i et marked og markedene er konstruert for å ødelegge det bestående for å drive frem enda bedre tilbud, avslutter Andreassen.

Tor W. Andreassen er  professor og leder av Senter for tjenesteinnovasjon ved Norges Handelshøyskolen. Bak ham sitter de som en dag skal bygge fremtidens Norge, gjerne som gründere. ANdreassen mener at norsk gründerpolitikk må legges opp slik at vi blir flinkere til å plukke ut de gründerne som har størst sjanse til å lykkes.Fra høsten 2017 skal Norges Handelshøyskole i gang med et nytt masterprogram for innovasjon. (Foto: Otto von Münchow).