Privat kulturstøtte i EU: Stinker mindre, men minker i omfang

For det som har vært vanlig i USA i flere hundre år, er nå blitt langt vanligere i tradisjonelt kulturkonservative nasjoner som Spania, Frankrike og Italia. Med store, rause kulturbudsjetter har særlig franske kulturinstitusjoner ikke måttet bry seg om samarbeid med næringslivet, merkevarebygging, fund-raising og sponsormiddager. Det er blitt sett på som for kommersielt, for vulgært – kort sagt altfor amerikansk. «Den anglosaksiske verden er mye mer komfortable med private penger; det er den store forskjellen mellom protestantiske og katolske kulturer, sier Francois Debiesse, president i det franske selskapet Admical, som arbeider for mer samarbeid mellom privat næringsliv og kulturlivet, til International New York Times. «Om du lykkes og tjener penger i USA vil du gjerne vise det; i Frankrike er det motsatt», sier han.

Det var innføringen av Europas mest generøse skattelette i 2003 som førte til en boom i støtten fra det private næringsliv i Frankrike. Men finanskrisen, som ikke har sluppet taket i Frankrike, setter nå sitt preg på pengebidragene. Fra rekordhøye 975 millioner Euro i 2008 var støtten i 2014 nede på 360 millioner Euro. For krisen har gjort at de som har penger til overs, når prioriteter å gi dem til rene veldedige formål. Antall «utstøtte» innbyggere som følge av krisen i disse landene har øket betydelig de senere årene. Selv om de kan ha en jobb, er lønnen så dårlig at det ikke finansierer et anstendig liv, noe som har ført til at antall bostedsløse øker.  

Kultursjokket

Og det er altså ikke bare i Frankrike at de offentlige kulturbudsjettene har blitt kraftig beskåret. Kunst- og kulturlivet i mange europeiske land hadde noen gode år bak seg da den dype gjeldskrisen rammet kontinentet i 2008-09. Pengebruken på kultur økte mer i Hellas, Spania og Irland enn i Norge i perioden 2002 til 2009. De dype kuttene i budsjettene i årene deretter har svidd desto mer for kulturaktører som hadde vent seg til bedre kår. Siden finanskrisen har Italia, Spania, Hellas, Portugal og Storbritannia gjennomgått betydelige kutt i 2013-budsjettene.

• Nederland: Statlig kulturbudsjett kuttet med 25 prosent 
• Storbritannia: Kulturdepartementets budsjett redusert med 25 prosent i perioden 2011-2014 Ytterligere kutt på 7 prosent er planlagt for 2015-16
• Italia: Statlig kulturbudsjett kuttet med 24 prosent fra 2008 til 2013

Dette mener den internasjonale kultureksperten og konsulenten Robert Palmer, som inntil nylig var kulturdirektør i Europarådet, har fått kulturlivet til å tilpasse seg helt nye rammebetingelser.

- Jeg mener vi er midt oppe i en overgang til et nytt paradigme som vil resultere i et annet forhold mellom kunstneren eller kulturinstitusjonen og staten. Det er svært vanskelig å se for seg en retur til det som en gang var en tungt statsfinansiert og i stor grad uavhengig kultursektor, sier han.

Han mener at det lokale nivået - regioner, byer og kommuner – nå vil over mer av ansvaret for å finansiere kulturlivet når staten trekker seg tilbake. Kunstnere og kulturinstitusjoner må orientere seg mot de lokale pengene, og mot innovative metoder som crowdfunding, hvor enkeltpersoner, bedrifter eller organisasjoner går sammen om å støtte et prosjekt, enten ved hjelp av penger eller andre ressurser. Her brukes sosiale medier for alt det er verdt. Dette er nå en raskt voksende finansieringskilde for et sulteforet europeisk kulturliv, og støttes blant annet helhjertet av den sosialistiske franske kulturministeren Fleur Pellerin.

Oppblomstringen av crowdfunding-nettsteder er et av de mest interessante svarene på kulturens finanskrise, mener Palmer. På slike portaler, som markedsledende Kickstarter, presenterer en kunstner eller en institusjon et prosjekt, definerer beløpet som trengs til å gjennomføre det, og lokker gjerne giverne med en belønning hvis prosjektet blir fullfinansiert (som et spesialtrykk i lite opplag, en lydinnspilling osv). På verdensbasis ble over 1 milliard dollar hentet inn via crowdfunding i 2012, og kunst- og kulturprosjekter dominerer.

Forfall og sølvpenger

Samtidig med at den offentlige fattigdommen sprer om seg i Europa, forfaller også Europas kulturarv til nye høyder. I Italia er forfallet godt synlig ved noen av verdens meste kjent kulturarv-steder, som  Pompeii, Colosseum og Venezia, hvor bygninger sprekker, fasadebiter faller ned, godt hjulpet av de enorme turistmassene som sliter i stykker Venezia år for år. Siden midten av 1990-tallet har antall turister fordoblet seg. Snart har byen 20 millioner besøkende hvert år. Slitasjen på byen er deretter. Men i økonomiske krisetider uteblir midlene til å vedlikeholde det levende museet.

I sin fortvilelse har Venezias administrasjon vendt seg til markedskreftene. De siete årene har derfor gigantiske reklameplakater dekket en serie fasader, inklusive deler av Dogepalasset. Dette ene “salget”  gav 2.8 millioner Euro (22 mill. NOK) i kommunekassen, akkurat nok til å betale restaureringen. Inntekten av to andre plakatprosjekter var 500.000 euro i løpet av ett år, men det holdt ikke til oppussingen. Mange venezianere mener at byen nå selger sin sjel på markedsplassen. Blant annet har katolske miljøer vært indignert over sexy ungpiker, moteriktig kledd og med sprikende ben, som i megaformat har dekket kirkefasader mens høytidelige sermonier foregår på innsiden. At skjøgen bokstavelig talt har overtatt for madonna. Også i Paris øker praksisen med å leie bort historiske og attraktive fasader til reklame. Men da Heineken hengte opp en gigantisk utendørsplakat på i overkant av 600 kvm på veggen til det kjente Paris-hotellet Hotel de la Monnaine, et nasjonalikon, syntes mange det hadde gått for langt. Mindre museer sper på inntektene med å leie ut deler av bygningen til regulære utstillinger for kjente merkevarer, som det franske luksus-motehuset Hermês. De kom med komplett utstilling og egen kurator.   

Instrumentelt skifte

Mange mener nå det er langt bedre å overlate oppussingen og vedlikeholdet av Venezia til svært rike privatpersoner med god smak og som ønsker å bidra til samfunnet. Som den franske kunstmagnaten Francois Pinault, en av verdens rikeste personer gjennom selskapet PPR, som blant eier Gucci, Balenciaga og Stella McCartney, gjorde for noen år siden da han overtok det ærverdige galleriet Palazzo Grassi på Canal Grande etter Agnellifamilien, eierne av Fiat-konsernet. For noen år siden åpnet han Venezias nye samtidsmuseum, Museo Punta della Dogana, etter at han hadde kjøpt, restaurert, og fylt det gamle tollpakkhuset med sin private kunstsamling, av mange regnet som en av verdens betydeligste kunstsamlinger overhodet.

Sjokkbehandlingen av kulturlivet har også forsterket en trend som var merkbar allerede før budsjettkuttene: Fokuseringen på kulturens økonomiske betydning. Mange kulturdepartementer og regjeringer har foretatt et tydelig strategiskifte, der kulturen skal tjene andre gode formål. Den skal hjelpe turistbransjen, være nyttig i skolen og helsevesenet, og kreative næringer skal skape ny vekst og arbeidsplasser. Støtte til kultur gis mer og mer på betingelse av at kulturinstitusjoner bidrar til andre målsettinger, og støtten kommer til dels fra andre departementers budsjettposter.

- Det tvinger kulturorganisasjoner til å vurdere sine målsettinger og misjon. Der de før var mer rent kunstnerisk motivert, må de nå bli mer instrumentelle, et verktøy for myndighetene. Dette skaper i noen tilfeller både forvirring og frustrasjon hos kunstnere som ikke ser seg selv som økonomiske produksjonsenheter, sier Palmer.