Politisk analyse: Spill og uenighet i Frp

For to måneder siden fikk justisminister Anundsen kritikk for at han var for opptatt av returpolitikk, nå går kritikken den andre veien: Anundsen og regjeringen er ikke raske nok til å sende ut igjen de migrantene som åpenbart ikke er flyktninger. Situasjonen på grensen mellom Russland og Norge er blitt så uholdbar at selv SV argumenterer for raske mottiltak. Ingen på Stortinget forsvarer et system som oppfordrer en afghansk søppelkjører i Moskva til å sette kurs mot grensestasjonen på Storskog fordi han tror det er mulig å få seg en bedre betalt jobb i Norge.

Uenighet

Akkurat hva man skal gjøre vil det selvfølgelig være uenighet om blant partiene, når de etter hvert skal diskutere konkrete tiltak. Men for å få den diskusjonen, er det nødvendig at regjeringen foreslår noe, og det har foreløpig ikke skjedd. Da statsminister Erna Solberg var i Stortingets spontanspørretime onsdag, understreket hun flere ganger at det nå gjelder å handle raskt for å få gitt beskjed til potensielle migranter om at det er vanskelig å få oppholdstillatelse i Norge. Hun snakket om behovet for å kutte noen svinger og å handle i stedet for å utrede. Men da hun ble bedt om å kommentere situasjonen på grensen ved Kirkenes, henviste hun bare til at det pågikk samtaler med russerne.

De samtalene har pågått lenge, og det er fortsatt ingen tegn til at Russland vil hjelpe Norge med å stenge den nye innvandringsruten. Tvert i mot. Mye kan tyde på at de fortsatt stimulerer den.

I en slik situasjon skulle man vente at en regjering bestående av Frp og Høyre begynte å rasle med sablene. I hvert fall kunne man vente at justisministeren, som representerer Norges desidert mest innvandringskritiske parti, sto frem med forslag til noen tøffe tiltak. Men Anders Anundsen er fullstendig fraværende. Han er mer tydelig i mediene når det er diskusjon om bevæpning av politiet.

I regjeringspartiene forklarer man dette med at forholdet til Russland er så betent og så viktig. Storpolitikken overkjører flyktningepolitikken. Den forklaringen holder et stykke på vei, men denne uken ble det ganske klart at det også er andre forklaringer på den tilsynelatende handlingslammelsen.

Flykningekrisen

Det er rett og slett ikke enighet i regjeringsapparatet om hvordan man skal tilnærme seg flyktningekrisen. Fremskrittspartiet fremstår som så utydelig selv for statsminister Erna Solberg at det tar tid å bestemme seg for hvordan det skal handles. Dette kom aller best frem på onsdag da Solberg fra Stortingets talerstol sa at hun ønsket seg bredest mulig enighet om flyktningepolitikken, mens Fremskrittspartiets parlamentariske leder, Harald Tom Nesvik, på ettermiddagen sa at det slett ikke var noe mål å bli enig med de andre partiene.

Da hadde Nesvik akkurat avsluttet et møte i Fremskrittspartiets stortingsgruppe der det var uenighet om man i det hele tatt skulle gå i samtaler med de andre partiene. Gruppens kompromiss ble at man skulle samle seg om å foreslå nye kraftige innstramninger i asylpolitikken. Det er mildt sagt oppsiktsvekkende ettersom Fremskrittspartiet i regjering forrige fredag fremmet innstramningsforslag. Det var til og med partiets egen leder, Siv Jensen, som presenterte tilleggsforslaget til statsbudsjettet der det både taes til orde for å redusere ytelser og servicenivå til asylsøkere og å stramme inn på vilkårene for de som skal bosettes her i landet.

Skjerpe profilen

Inntrykket er klart: Fremskrittspartiets folk i regjeringen har gjort en så dårlig jobb at Fremskrittspartiet på Stortinget føler seg tvunget til å skjerpe profilen. Partiets ledelse bortforklarer overprøvingen med at stortingsgruppen bare vil konkretisere det regjeringen har foreslått, men det er umulig å få svar på hvorfor regjeringen ikke like gjerne kunne ha konkretisert i de dokumentene som ble lagt frem for Stortinget i forrige uke.

Resultatet av dette virvaret er at regjeringens folk inviterer de andre partiene til dugnad for å finne raske tiltak som kan begrense innvandringen, mens Frps talsmenn på Stortinget nekter. Slik går dagene.

Det underlige, men også logiske, er at Fremskrittspartiet ikke bruker den fantastiske muligheten partiet har for å stramme inn innvandringspolitikken. Krisen har gjort at det nå er mulig å få flertall for tiltak som det alltid før bare var Frp som stilte seg bak. Justisminister Anders Anundsen og integreringsminister Solveig Horne har større muligheter til å realisere egen politikk enn noen Frp’ere noen gang har hatt.

Men selvfølgelig: I det øyeblikket Frp inngår avtaler med Høyre, Ap og Sp om innvandringspolitikken risikerer partiet å miste posisjonen som det aller tøffeste. Partiet kan bli utydelig på det saksområdet som i mange valg har mobilisert flest velgere. Ser man til utlandet, og tror at migrasjonen vil holde seg på høstens nivå, er det også grunn til å tro at det i fremtiden vil være enda viktigere å stå frem som det eneste alternativet for de velgerne som ønsker å hindre innvandring.

Maktkamp

Enkelt sagt kan man si at Fremskrittspartiet nå står oppe i en maktkamp som mange fløypartier før dem har vært i. Skal de inngå kompromisser og være fornøyd med å få igjennom en god del av sin politikk, eller skal partiet stille seg på utsiden – uten innflytelse på de daglige politiske beslutninger, men med så stor velger-attraktivitet at de lokker de andre partiene i sin retning.

Det vanlige med fløypartier i regjering er at de kompromissvillige vinner. Men Fremskrittspartiet er ikke et vanlig parti. Siv Jensen ser ut til å ha mindre kontroll på sine egne enn det for eksempel Kristin Halvorsen hadde i SV. Nestleder Per Sandberg ser desto mektigere ut. Om han da ikke bare spiller med oss alle og regisserer en større intern uenighet enn det egentlig er. I så fall er det dyktig gjort. 

«Enkelt sagt kan man si at Fremskrittspartiet nå står oppe i en maktkamp som mange fløypartier før dem har vært i.» 

Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.