Politisk analyse: Ikke så mange nye idéer

Etter en høst med større politiske utfordringen enn noen gang før, fremstår Erna Solberg med en imponerende ro. I økende grad virker det også som om hun har kontroll – noe som ble illustrert med denne ukens endringer i regjeringsapparatet. Selv om det i de første dagene så ut som om Frp hadde kuppet hele showet, vil det fort vise seg at den egentlige nyheten denne uken var at Erna Solberg festet grepet om Fremskrittspartiet.

Det gjør hun først og fremst ved å svekke Frps stortingsgruppe som selvstendig maktsentrum. Det finnes ingen i den gruppen som på kort tid kan erstatte Per Sandberg som en representativ kritiker av regjeringens politikk. Sandberg fortsetter som nestleder i Fremskrittspartiet, og det betyr at han fortsatt vil ha noen muligheter til å snakke for Frp og mot regjeringen. Men han mister sin formelle begrunnelse for å fremme kritikk.

Hver gang Per Sandberg har rast i mediene mot sine samarbeidspartnere, har han vist til at stortingsgruppen har en suveren posisjon. Det er gruppen som har mandat fra folket, regjeringen har fått sitt oppdrag fra Høyres og Frps stortingsgrupper. Sandberg har vært så insisterende på formalitetene at han vil få store problemer dersom han i fremtiden snakker like fritt som han har pleid å gjøre. Da vil Høyres stortingsgruppe og de andre regjeringskollene kunne minne ham om at regjeringskollegiet arbeider på oppdrag fra to stortingsgrupper. Det er de som bestemmer, og det må fiskeriminister Sandberg finne seg i. Erna Solberg vil også minne ham om at regjeringskollegiet fatter vedtak i fellesskap. Er man uenig, sier man det internt, ikke offentlig.

Populær

Sannsynligvis vil det vise seg at statsministeren også har tatt et fast grep om innvandrings- og integreringspolitikken. Sylvi Listhaug er en mester i å kombinere skarp og effektiv retorikk med ganske pragmatisk politikk. Dette illustreres aller best ved at hun er meget populær i egne rekker selv om landbruksstøtten faktisk har gått en anelse opp i de årene hun har styrt – stikk i strid med Frps løfter om mange milliarder i kutt.

Det er mulig at Listhaug som innvandrings- og integreringsminister på tilsvarende vis vil klare å bruke retorikken slik at hun dekker over det faktum at denne politikken heretter i stor grad kommer til å bli styrt fra Stortinget. Bare noen timer etter at Listhaug tiltrådte, annonserte nemlig alle partier utenom SV og MdG et integreringspolitisk forlik som setter klare rammer for den nye statsrådens handlingsrom. Forliket inneholder 64 punkter som alle partiene i Stortinget vil passe på oppfølgingen av.

Fra to sider

Dette betyr også at Høyre kan passe på Frp-statsråden fra to sider – fra Høyres parlamentariske leder i Stortinget, og fra statsministerens kontor. For sikkerhets skyld har Erna Solberg også sikret seg at Sylvi Listhaug får med seg en statssekretær fra Høyre. Marit Berger Røsland har frem til denne uken vært en av Solbergs viktigste medarbeidere på dette saksfeltet – som statssekretær ved Statsministerens kontor.

Når alt dette er skrevet, er det viktig å understreke at innvandrings- og integreringsfeltet for tiden er i så stor endring at det er risikabelt å si noe sikkert om neste år. Denne høsten har vi erfart at avtaler fra alle år tidligere er blitt mer eller mindre utdatert. I slike situasjoner blir den utøvende statsråd ekstra viktig – både fordi det er hun som har den løpende informasjonstilgangen, og fordi det er hennes apparat som er premissleverandør for den nye politikken.

Det er på grunn av den direkte tilgangen til premissleverandørene at det var viktig for Høyre å få hånd om arbeids- og sosialdepartementet i ommøbleringen av regjeringen. Erna Solberg minnet denne uken om at lav oljepris og stigende arbeidsløshet i deler av landet er en av hovedutfordringene for regjeringen.

Men da er spørsmålet hvorfor hun ikke gjorde noe mer kraftfullt enn å sette en ny person inn som statsråd. Politikken for vekst og jobbskaping blir styrt av mange departementer, og arbeids- og sosialdepartementet er strengt tatt ikke det viktigste av dem. Det er nærings- og fiskeridepartementet som sitter på det som på byråkratspråk kalles virkemiddelapparatet, og det er kunnskapsdepartementet som har det overordnede ansvaret for forsknings- og utviklingspolitikken.

Det er opp igjennom årene lansert mange forslag til omorganiseringer av forvaltningsapparatet slik at man kunne få mer trykk i politikken for å legge til rette for nye arbeidsplasser. Erna Solberg har ikke luktet på noen av dem. Hun har, som mange av sine forgjengere, kommet til at interne omorganiseringer gjerne skaper mer støy enn kreativitet. På pressekonferansen onsdag sa hun rett ut at store omrokkeringer er vanskelige når man sitter midt oppe i regjeringsarbeidet.

Offensivt

Da hun var opposisjonsleder, tenkte Erna Solberg mer offensivt. Noe som ga seg utslag i at hun allerede før regjeringsdannelsen lovet å trekke ansvaret for beredskapsarbeidet nærmere statsministerens kontor, og som førte til at hun utnevnte Vidar Helgesen til statsråd ved Statsministerens Kontor. Helgesen skulle ha ansvaret for EØS-saker – noe som passet bra med at han også skulle være stabssjef. EØS-avtalen er styrende for alle departementer, og tankegangen var at Helgesen skulle være den som motvirket den sterke sektoriseringen i statsforvaltningen. Han skulle sikre at det ble et bedre samarbeid mellom ulike departementer og sektorinteresser.

Tanken var god, men denne uken ble den oppgitt. Helgesen ble gjort til klima- og miljøminister. Den nye Europaministeren, Elisabeth Aspaker, ble sendt til utenriksdepartementet og statssekretær Julie Margrethe Brodtkorb ble gjort til stabssjef – noe hun i realiteten har vært i lang tid.

Valgløftet om «nye idéer og bedre løsninger» blir i en viss grad gjennomført ute i noen av departementene, men når det gjelder forvaltningen er alt igjen ved det gamle. 

«Valgløftet om ‘nye idéer og bedre løsninger’ blir i en viss grad gjennomført ute i noen av departe-mentene, men når det gjelder forvaltningen er alt igjen ved det gamle.» 
Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.