Pater Fosse

Det virker passende å begynne med et paradoks eller to. For hvordan kan følgende ellers forklares: Norges i særklasse mest kjente og spilte samtidsdramatiker, som med sine 33 verk for scenen er kjent fra Shanghai til Paris, fra Bangladesh til Stockholm, har en sterk gudstro som svært mange i hans tallrike og begeistrede publikum neppe deler. 

Verdikonservativ, sosialistisk katolikk. Nynorskmann fra Strandebarm som har erobret verden. Forfatteren som foretrekker stillheten og mener ord stiller seg i veien for sannheten. Den nyomvendte katolikken som mener det er en synd at stabile homofile par ikke får ta del i nattverdssakramentet og som gjerne hadde tatt imot kvinner som prester i sin nye kirke (men holder på sølibatet for katolske prester av begge kjønn).

Fosses liv og diktning fremkaller det ene paradokset etter det andre. Eller kanskje ikke? For tilsynelatende motsetninger kan henge sammen på mystisk vis, og det er i det kristne mysteriet vi må lete etter essensen i Fosse, mener Eskil Skjeldal. Han er selv konvertitt (var tidigere prest i den norske kirke) og har skrevet en samtalebok i form av et langt intervju med Jon Fosse. Det er hit vi må gå for å få Fosse i tale, for vanlige intervjuer har forfatteren sluttet å gi. De tar for mye plass og skygger for det egentlige. Nå vil han vie seg til eksistensen og Gud og sin diktergjerning – som for Fosse er ett og det samme. 

Gud – ikke dogmer

– Hvorfor er teaterstykker fra en forfatter som setter seg opp som nærmest et motstykke til  alt det som det skrikes høyest opp om i vår tid, blitt så veldig populære?

– Jeg tror det er noe helt allment i det Fosse skriver. Det er noe rått og genuint og ikke-kulturavhengig i tekstene. Alle kan kjenne seg igjen i hans tidløse og nesten stedløse univers. Vi har alle det til felles at vi er alene her i verden, vi bli født alene og dør alene og imellom de ytterpunktene er vi også mye alene, selv om vi ønsker vi å være i et fellesskap hvor vi bli forstått og elsket. Dette handler stykkene hans om: Fødsel, død, felleskap, ensomhet.

– Jeg synes nesten det er uhøflig å spørre om dette siden du også har konvertert, men når man går over til katolisismen i våre dagers liberale samfunn, synes nok mange at man må svelge en del kameler, altså godta en masse merkelige gammeldagse dogmer om seksualmoral osv…

– Den katolske morallæren er ikke hovedårsaken til at han har konvertert. Det som teller for ham, er det mystiske i den katolske troen, ikke Kirkens seksualmoral, sier Skjeldal og utdyper:

– Katolisismen defineres, i motsetning til lutheranismen - og særlig den pietitiske lavkirkelige utgaven som Fosse vokste opp med - ikke ut fra moralen som kjennetegn på troen. Rett livsførsel er ikke et omdreiningspunkt i Fosses konversjon. Det er mysteriet – det Hellige, Gud, sier Skjeldal.

Gud, altet, intetheten 

Eller i Fosses versjon altet eller intetheten. For alt dette kan være det samme, slik han ser det. Fosse liker ikke å gi Gud navn – det er å definere Gud, og det kan vi mennesker ikke gjøre.

I intervjuboken sier han: «I byrjinga var ordet,» som det heiter. Og kanskje våger eg å seia at noko av Gud er tilstades i språket, og den verkelege diktninga. Sjølv om eg ikkje liker å seia det høgt. Det er slikt som ikkje kan seiast. Det er slikt som skal seiast gjenom togn. Som berre kan seiast gjennom togn. Det heilage kan berre synast fram med at det vert løynt. Det heilages vind kan berre merkast, ikkje seiast.»

– Det er noe i dette å være fornøyd med lite her i verden og å være hundre prosent i øyeblikket, ikke la seg distrahere, som vi ser hos Fosse og som minner om østlige religioner. Er han påvirket av for eksempel buddhismen?

– Han trekker linjer mellom buddhisme og kristendom i boken. Han er også påvirket av kristne mystikere som Mester Eckhart (1260-1327, journ. anm.) og trekker stadig forbindelseslinjer til kristne tradisjoner som kan minne om østlig filosofi. Som i «Gud er i alt som er, han er del av alt som er, men at Gud ikkje er noko avgrensa, noko som kan definerast slik og slik, han er ikkje noko objekt, i ein visst tyding ikkje noko som eksisterar, som finnst. Gud er «absolutt vere», han er «sjølve vere», han er «rein røyndom…»

I boken forteller Fosse om en nær døden-opplevelse som han sier helt klart er det som gjorde ham til dikter: Han var ute for en ulykke da han var sju år, fikk kuttet arteriene og holdt på å blø i hjel. Da opplevde han at det steg «noe» over husene. Noe gyllent la seg over både ham selv og alt annet – han var som inne i den gyldne skyen. Siden har han ikke vært redd for døden. 

Gud og diktningen

Fosse trekker veldig direkte forbindelseslinjer mellom diktning – det vil si det han kaller god diktning – og mysteriet. «Den store litteraturen openberrar noko som ikkje kan seiast, eller synast, så, på noko anna vis enn nett slik det vert skrive, der og då. Den seier, eller syner, det useielege. Særkjennet ved slik litteratur er at han ikkje kan sammenfattast, for da forsvinne det som gjer han god, gjev han kvalitet,» sier han i Skjeldals bok.

Drude von der Fehr, litteraturprofessor ved Universitetet i Oslo, er i motsetning til Skjeldal ikke religiøs, men Fosse har hun fulgt omtrent fra han begynte å skrive, og hun er svært glad i ham som forfatter. Von der Fehr mener mye av årsaken til Fosse et blitt et slikt fenomen, er at han gir oss tilbake noe vi har tapt – en viktig del av kulturen vår som vi nesten ikke kjenner lenger. Men kristendommen ligger der allikevel som en spent, underliggende streng. Verdiene og tankene våre er preget av at vi lever i en post-kristen tid, vi tenker via kristne symboler, mange av oss bærer navn som har kristen historie.

Kristendommen tilbyr ifølge von der Fehr, en «mening», en «livsfylde» som vi aldri helt har klart å gjenskape i vårt moderne samfunn. Den er ikke det eneste stedet vi kan hente mening, vi har også filosofi og vitenskap, men kristendommen er eldre og mindre tidsbundet enn det meste annet, enn politiske ideologier for eksempel, og den tilbyr et helt univers. Hun kaller det som skjer i flere av Fosses tekster, en «aktualiseringen av et kristent kulturgrunnlag».

Fosse genistrek er, mener hun, at den typen kristent univers, som altså ikke kan utsies direkte, får sin perfekte form i Fosse dramatikk, hvor tid og sted er nokså ubestemt, hvor personene er figurer (ofte uten navn) og dermed allmenne og ikke psykologisk komplekse individer. Skikkelsene befinner seg gjerne nær en vestlandsfjord, alt annet ligger som i en grå tåke. Eller iblant i et gyllent lys.

– Fosse kan ikke gripes innenfor et common sense-dagligspråk. Ikke i en oppsetning preget av vår realistiske og håndfaste Ibsen-tradisjon heller. Der har mange norske iscenesettere misforstått. Den realistiske formen passer best på de tidlige stykkene hans, som er mindre abstrakte.

Å være i verden

I «Eg er vinden», for eksempel, som Fosse har sagt blir hans siste stykke fordi han ikke vil greie å skrive budskapet sitt like godt igjen, sier sceneanvisningen at to menn sitter i en imaginær båt ute på havet. De er ikke i en virkelig båt. De sitter i en tenkt båt.

De er – og de er ikke. De heter «Den eine« og «Den andre«. Den eine er kanskje død – på slutten av stykket går det fram at han faktisk er det – og Den andre sitter og tenker på hva som var. Eller de to tidsplanene er ett. For hva er tid og sted? I salen sitter i vi tilskuerne og opplever våre egne liv. For vi er også ute på livets hav. Eller dødens hav. Von der Fehr formulerer det slik:

– To menn står alene overfor kosmos, ut på en reise mot -døden – kanskje. Vi står alene i en kosmisk sammenheng, som en del av verden. Kanskje er det noe vi sjelden tenker på, men det er en sammenheng som i høy grad bestemmer vår liv. Kosmos er større enn oss.

Dermed befinner mennesket seg i en transcendent situasjon som det er nødt til å forholde seg til.

– Fosses diktunivers handler aller mest om å være til i verden. Rett og slett. Opplevelsen av å være i verden er vel noe alle kan kjenne seg igjen i - når vi setter seg ned og kjenner etter og ikke lar oss distrahere av alle de mindre viktige detaljene i livet? Og denne opplevelsen plasseres ikke i en fornuftig norsk dagligverden, men i et landskap som alle kan dikte seg inn i. Dramaene hans stemmer tilskuerne til en ettertenksomhetstilstand hvor du også begynner å tenke på ditt eget liv. Du kan synke dypt i deg selv og oppleve deg selv. Kontemplasjon står jo sentralt i kristendommen. Vi har så dårlig tid til å falle ned i uvirksom ettertanke i vår verden. Vi skal gjøre noe hele tiden, oppleve noe hele tiden. Sånn er det ikke hos Fosse. Han er ute etter hva det som er egentlig er, hva mennesket er, hva det viktige er.

Folk tørster etter mening i tilværelsen og kan føle at de møter noe dypt meningsfullt hos Fosse, selv om de ikke kan si akkurat hva dette er, sier litteraturprofessoren. Hun ser en klar innflytelse fra Heidegger og definerer Fosses eksistensialisme som ganske åpen. Man kan oppleve den som en versjon av kristen mystisisme, men også som en religiøst uspesifisert opplevelse av væren-i-verden. Eller til og med en versjon av økofilosofi i Fosses gjentagende kretsing av hvordan alt og alle i kosmos på et vis er det samme og en del av et hele. Eller som en gnostisk tankegang. Hun mener allikevel stykkene lett kan tilpasses livssyn og ideologier – sannsynligvis unntatt ren materialisme.

– Fosses univers er klart religiøst. Det synes jeg egentlig det har vært helt fra begynnelsen av, selv da han ikke definerte seg som kristen selv. Men det religiøse innholdet er allikevel litt ulikt fra stykke til stykke. Han kommer ikke med én forklaringsmodell, har ikke ett religiøst motiv. Fosse er dessuten svært abstrakt – som mennene i båten i «Eg er vinden». Det åpner for forkjellige lesinger og for ulike opplevelser hos tilskuerne i teateret, sier von der Fehr og forteller om et seminar i Estland for en del å siden – da hun selv var mer uttalt ikke-kristen.

– Mitt foredrag ble møtt av en isfront. Tilhørerne var rent ut rasende! De leste Fosse som en dypt kristen forfatter og var såret i sitt innerste. Etter tunge politiske omveltninger hadde de sikkert et akutt behov for trøsten de kunne finne i kristendommen.

Det religiøse språket

– Hvilken rolle spiller alle gjentagelsene hos Fosse, er de også religiøse på et vis?

– Absolutt. Tenk bare på liturgien i kirken, alt som gjentas. Og som gjentas på neste gudstjeneste, og som har vært gjentatt på nesten samme måte i århundrer. Det gir en egen rytme. Når ting sies igjen og igjen, får det på et vis en egen mening som ikke kan utsies på annen måte. Tenk på gjentagelsene i Bibelen, sier von der Fehr.

– Fosses litterære tekster har en form som virker uhyre enkel. Det er ingen fremmedord, og figurene eller fortellerstemmen i romanen hans gjentar tilsynelatende trivielle detaljer. Men enkeltheten er bevisst. De litterære tekstene viser tydelig at Fosse er svært belest, både i filosofi og teologi. Dette er ikke et hverdagsspråk. Det er et veldig litterært filosofisk språk i all sin utrolige enkelthet. Han bruker en kunstversjon av et dagligspråk. Gjentagelsene er ikke tilfeldige. De kommer med små variasjoner som får deg til å tenke etter – «hva sier han egentlig?« De tilsynelatende trivielle detaljene blir så påfallende at du som leser eller tilskuer tenker - «hva forteller dette egentlig?»

La meg gi deg et eksempel: I bind to av romanen Melancholia dør hovedpersonen, Oline. Hun dør alene på do mens hun holder på å bæsje. Mer trivielt og kroppslig kan det vel ikke bli. I det øyeblikket da hun dør, tror Oline at hun hører at noen går utenfor utedoen, og at dette der ute lurer på hvordan hun har det. Selv om livet er materielt, er det kanskje noe utenfor oss som har omsorg for oss? Og i det materielle finnes det en overskridende eller transcendent mulighet. Kall det Gud om du vil. Eller kanskje det er mulig å forstå det helt sentrale i vår virkelighet som en form for omsorg?

 Det transcendente, det som beveger seg utover det materielle, kommer midt i en situasjon – en senil gammel kvinne dør på do – som ikke kunne ha vært mer jordisk og kroppslig. Denne scenen er for meg Fosse i et nøtte-skall.

– Noen har hevdet at Fosse er tradisjonell i sitt kjønnssyn, at han fremstiller mannen som hovedpersonen og kvinnen som «den andre»?

– Det mener jeg ikke stemmer. Oline, for eksempel, er selve -Mennesket – i all sin betydningsløshet og usikkerhet og ynkelighet. Men likevel verdighet. Mennesket er en senil, gammel kvinne, og livsgangen er en smertefull og slitsom gange fra brygga og opp til lilledoen og til den -døden som venter oss alle. Jeg synes det er flott. Og kan det være mer feministisk?

– Er Fosses tekster blitt mer religiøse med årene – slik han selv åpenbart er blitt selv, og altså endt opp med katolisismen?

– I den siste av den romantriologien som han ga ut i 2007 til 2014, «Andvake», «Olavs Draumar» og «Kveldsvævd», synes jeg han blir mer og mer tydelig kristen. Men jeg har også endret meg litt med årene. Jeg var mer avvisende til religion før, er mer åpen nå, skjønt fremdeles utmeldt av statskirken.

– Skal eller må eller bør vi som lesere eller tilskuere «forstå» Fosse – og forstå forfattere generelt?

– Nei, absolutt ikke! For meg som forsker er det viktig å forsøke å forstå Fosses tekster, men som tilskuer eller leser synes jeg heller man skal oppleve stykkene. Erfare dem. La dem strømme gjennom seg. Overgi seg til rytmen og gjentagelsene i språket, nesten som til -musikk. Vi forsøker jo ikke å forstå musikk.