Ole Øvretveit: I de arktiske kulissene

I 2015 kom 1450 deltagere fra 34 land. Av disse var rundt 50 høytstående diplomater, to statsministre og en fyrste. Pressekorpset var på 130 personer - hvorav to TV-team fra Kina. Det blir ikke færre i 2016, som blir tredje runden med Ole Øvretveit ved roret. For en mann som sjonglerer den globale eliten, virker han litt ukomfortabel i foajeen på Bristol Hotell i Oslo hvor folk som ham, folk som får ting til å skje, møtes hele tiden. Men dette er ikke Øvretveits hjemmebane. Han er egentlig kystmann.

Verdiskapende periferi

– Interessen for kystpolitikk ble vekket tidlig i ungdomsårene. Det kom på lasset når man vokste opp på Sotra, sier han og henviser til hvordan lokalmiljøet alltid var sterkt påvirket av fiskeri og senere petroleumsindustri og havbruk.

Øvretveit fulgte interessen og startet på studier i statsvitenskap ved universitet i Bergen. Det var interessen for folkeretten og de da fastlåste forhandlingene om delelinjen i Barentshavet mellom Norge og Russland som pirret nysgjerrigheten hans. Senere dro han utenlands. Før han vendte nesen hjemover igjen, hadde han vært innom Berlin, Reykjavik og Moskva. 

Hjemme på Sotra var han en av ildsjelene bak en lokal musikkfestival, Periferifestivalen. Navnet er inspirert av en av de virkelige rockestjernene fra Bergens statsvitermiljø, professor Stein Rokkan, som tidlig forklarte norsk politisk historie med skillelinjene mellom sentrum og periferfi. Festivalen holdt det gående i 9 år.

– Vi la inn årene for 14 dager siden, sier han og legger til at det er helt greit, med en mine som ikke evner å overbevise. Men nå har han i hvert fall mer tid til å fokusere enda mer av energien sin på arktiske spørsmål. 

Stort spenn

Arctic Frontiers er nemlig et ganske komplekst fenomen som fra i høst består av tre hoveddeler hvor folk kommer sammen i seminarer spredt utover mange lokasjoner i Tromsø. Hoveddelene er politikkutforming (policy), vitenskap og næringsliv. I 2016 er det særlig teknologiutvikling og overføringsmuligheter av teknologi fra en sektor til en annen som er tema på denne delen av konferansen. Kan for eksempel sjømatindustrien eller utviklerne av fornybar energi lære noe fra teknologiekspertene i oljebransjen? Det overordnede tema på Arctic Frontiers 2016 er Industri og Miljø.

Dessuten lanserer Øvretveit og folkene i sekretariatet to nye deler i år. For det første Arctic Frontiers Young som med syv ulike delprosjekter danner et omfattenede tilbud til unge under 35 år. Ett av disse prosjektene er Emerging Leaders der unge fremadstormende forsker,- og ledertalenter under 35 skal samles til seminarer på Hurtigruta mens den reiser fra Bodø til Tromsø. 

Nytt er også konferansedelen Arena, stedet hvor konferansens partnere har mulighet til å ordne egne arrangementer. Her har blant annet flere av de ledende næringsklyngene innen olje- og subsea kommet inn i det siste.  

– Og det er her vi har plassert nyvinningen vår med seminarer i utlandet, «Seminars Abroad». Dette er halvdagsseminarer ute i andre byer i verden, sier Øvretveit.

Etter planen skal folk møtes i både Brussel, St.Petersburg og Murmansk i regi av Arctic Frontiers og utenriksstasjonene på disse stedene. 

De store landene blir stadig mer bevisst at arktisk er en region man bør ha kunnskap om og at de bør være synlige i ordskiftet om utviklingen her.
Ole Øvretveit

Kampen om Arktis

For lesere av internasjonale tidskrifter kan det noen ganger virke som om frontene i Arktis er i ferd med å bli steile. Russland breier seg, mens de andre stormaktene lurer på hvordan de skal få innpass. Arktis blir fremtidens konfliktsone, sies det på enkelte hold. 

Det er ikke nødvendigvis Øvretveits syn. Han kan opplyse om at interessen for den nordlige sjøruten kanskje har blitt mindre, men samtidig blir Nordområdene stadig mer interessant i forsknings,- klima og energiperspektiv. Han registrerer samtidig en økende interesse fra stormakter i sør og øst. Med etableringen av Arktisk Økonomisk Råds sekreteriat i Tromsø i høst og det allerede etablerte Arktisk Råds sekretariat på Fram-senteret er Tromsø en sentral node i den arktiske utviklingen. Arctic Frontiers Plus er et møte under konferansen der norsk UD er vertskap for dialog mellom Arktisk Råds medlemsland og observatørstater.  

– Arktis er ikke et unikt anliggende for de arktiske statene. Vi ser i økende grad at land som aldri har vist interesse for dette tidligere, sender store delegasjoner, sier han og viser til at både India og Italia er til stede på konferansen. 

India har faktisk gått så langt som å inngå partnerskap med Norges Forskningsråd i arktiske spørsmål. 

– De store landene blir stadig mer bevisst at arktisk er en region man bør ha kunnskap om og at de bør være synlige i ordskiftet om utviklingen her. Da blir det også viktigere for dem å være tilstede i nord. Jeg tror de blant annet er interessert i det enorme ressurspotensialet som ligger i arktiske strøk, sier Øvretveit.

Arktiske ressurser handler ikke bare om olje- og gass. Mindre omtalt er hva Arktis kan bidra med for å mette verden i fremtiden. For land som ønsker å følge med på klimautviklingen, er informasjon om nordområdene også særdeles viktig. Det er her endringene skjer fortest og kjennes best for tiden.

I årene fremover venter Øvretveit seg også enda større interesse fra de øst-asiatiske landene og fra EU.

– EU jobber for tiden med en arktisk strategi som er ventet å komme rundt årsskiftet, sier han.

Ole Øvretveit (midt i bildet).

Organisering og ledelse

– Så hvordan leder man egentlig en så stor konferanse? 

– Utfordringene ligger i å finne den rette balansen. Både i spennet mellom de små detaljene og det store geopolitiske bildet, men også mellom alle partnernes forventninger, sier Øvretveit. Arctic Frontiers har i skrivende stund 40 partnere. De fleste av disse er Norske som Universitetene i Tromsø, Bergen, Oslo, Stavanger og NTNU, DNV GL, SINTEF, Troms Fylkeskommune, ConocoPhilips og UD. Disse er viktig for Arctic Frontiers sin økonomi, men enda viktigere er det at de gir viktig kunnskap og netteverkt il konferansen.

Han er ikke typen som prater og sprer om seg med store visjoner. Løsningen hans har vært å lytte. Nøye og til mange. 

– Vi forsøker å gjøre konferansen så nyttig for partnerne som mulig, samtidig bidrar de til å gjøre den bedre enn vi hadde klart på egen hånd.

I det faste sekretariatet er han leder for seks stykker. Det er denne gruppen som tar seg av planleggingen gjennom året. Men det er langt flere som blir engasjert når konferansen nærmer seg, da kommer antallet fort opp i 80 personer. 

Øvretveits ledelsesfilosofi er tuftet på tillit og stor grad av frihet.

– Det er min jobb å sørge for at det som skjer, skjer innenfor de rammene vi har satt, sier han og legger til at han har et svært dyktig og kompetent team og som han stoler fullt og helt på.

– Det sier litt om nivået på dette teamet at UD har sendt en av sine diplomater for å bistå sekretariatet i 2 år, sier han.

Samtidig synes han ikke det er vanskelig å korrigere hvis ting skulle utvikle seg i feil retning: – Som leder må jeg av og til si at det går ikke, vi kan ikke prioritere på den måten. Men dette er uproblematisk.

Konkurranse fra Sagaøya

De siste årene har også den islandske konferansen Arctic Circle etablert seg som en viktig møteplass for de som ønsker å diskutere nordområdepolitikk. I fjor kom til og med den franske presidenten Francois Hollande. En av mennene bak den norsk-russiske avtalen om delelinjen i Barentshavet, Jonas Gahr Støre, som lenge har snakket varmt om den norske lederposisjonen i nord, uttalte tidligere denne måneden at Island var i ferd med å ta Norges rolle.

Øvretveit avfeier at konkurransen er et problem.

– Vi har på mange måter det samme målet, å sette Arktis på dagsorden, sier han og utelukker ikke et fremtidig samarbeid med Arctic Circle selv om det ikke foreligger konkrete planer om det nå. 

Og selv om Arctic Frontiers ikke lenger er alene, har konferansen fortsatt en unik posisjon som talerør inn mot russiske myndigheter. Russland har alltid sendt en stor delegasjon, som oftes bare slått av den norske i størrelse. Og i desember skal det avholdes møter i St. Petersburg og på generalkonsulatet i Murmansk. Her har norske myndigheter kjent sin besøkelsestid.

– Vi er en viktig kanal til Russland. Og slike kanaler er det ekstra viktig å forvalte i disse dager, sier Øvretveit og peker på at forholdet mellom Vesten og Russland ikke er på sitt varmeste for tiden.