Økende eldreledighet krever nytenking
Nylig uttrykte Kari Østerud i Senter for seniorpolitikk bekymring over at eldre arbeidstakere som tar sluttpakker, faller ut av arbeidsmarkedet.
– For noen er det en riktig løsning. Men mange som kunne tenke seg en ny jobb, erfarer at det er svært vanskelig når de har fylt 55 år, sa hun til NTB.
Hun advarte samtidig om at ledighetstallene for eldre neppe blir bedre fremover: – Mange av de arbeidsledige vil ikke bli synlige i arbeidsledighetsstatistikken før sluttpakkene er oppbrukt – disse vil vi først se senere.
Ja, det er grunn til å rope varsko. Allerede nå ser vi at den økende arbeidsledigheten slår hardest ut blant eldre arbeidstakere.
De siste månedstallene fra NAV viser at antallet helt ledige arbeidstakere over 60 år har økt med 16 prosent fra i fjor, mot 7 prosent totalt for alle aldersgrupper. Aldersgruppen med nest størst økning er 50 til 59 år. Tendensen til at ledigheten øker mest blant de eldre har tiltatt gjennom året.
Hvorfor viktig?
Tidligere i år oppfordret Econa til nytenkning om hvordan vi kan få flere i 60-årene til å jobbe lenger.
La oss først klargjøre hvorfor vi satte dette temaet på dagsordenen – og deretter avlive en myte.
Grunnen til at dette er viktig er at vi lever stadig lenger. De siste tiårene har levealderen i Norge økt med to måneder hvert eneste år. Det er en fantastisk utvikling, men også en utfordring: Enten må vi øke sysselsettingen eller så må pensjoner og velferdsgoder for stadig flere eldre dekkes av en stadig mindre andel yrkesaktive. Slike demografiske endringer kommer ikke plutselig, så vi kan ganske presist forutse utviklingen.
Så var det myten, og den er at vi slutter å jobbe i stadig yngre alder. Det var lenge slik, men de senere årene har trenden snudd. Vi jobber lenger.
En medvirkende årsak er ganske sikkert pensjonsreformen som i 2011 ble gjennomført i privat sektor, og som i mye større grad enn før, belønner folk for å vente med å ta ut pensjon.
Likevel kan vi ikke hvile på laurbærene, for selv om avgangsalderen de senere årene har økt noe, øker levealderen mer. Det er altså viktig at vi innretter oss slik at den positive trenden vi har sett de senere årene, fortsetter.
Nytenking
Derfor trenger vi en holdningsendring både hos arbeidstakere og -givere. I møtet med dagens spreke og ressurssterke 60-åringer må vi tenke kompetanse- og karriereutvikling fremfor nedtrapping og pensjonsplanlegging.
Den såkalte seniorsamtalen mange har fra fylte 55 år bør dreie seg om karriereutvikling, ikke karriereavvikling. Ansvar, motivasjon og krav bør være like selvsagt for en 60-åring som for en på 35 år. En annen mulighet er lavere arbeidsgiveravgift for eldre arbeidstakere. Det vil stimulere etterspørselen.
I tillegg bør en pensjonsreform i offentlig sektor ha høyeste prioritet. Dagens ordning i offentlig sektor stimulerer i liten grad til å stå lenger i jobb og vanskeliggjør overgang mellom offentlig og privat sektor.
Pensjonsreformen i privat sektor har gjort det klart mer lønnsomt å stå i jobb, og forskning viser at arbeidstakerne har respondert som forventet. De ønsker å jobbe lenger. Dessverre tyder ledighetstallene på at etterspørselen fra arbeidsgiversiden ikke henger med.
Vi må finne ut hvorfor det er slik, og vi må gjøre noe med det. Det hjelper lite å gi eldre en ekstra ferieuken hvis de ikke har noen jobb å ta ferie fra.
Og potensialet er stort. En analyse utført av Ny Analyse for Econa viser at det selv med en moderat økning av avgangsalder, kan frigjøres så mye som 58.000 ekstra årsverk. Det er da forutsatt at 62–66-åringer som er i jobb, står to år ekstra i arbeid, mens 67-åringene står ett år lenger.
Dette frigjør en arbeidskraftreserve omtrent på størrelse med alle årsverk i landbruksnæringen. Men da må de eldre stå i jobb og ikke i NAV-kø.
Vi trenger de eldre i arbeidslivet, og derfor trenger vi også en åpen og fordomsfri debatt om hva som skal til for å nå dette målet.
«Vi trenger de eldre i arbeidslivet, og derfor trenger vi også en åpen og fordomsfri debatt om hva som skal til for å nå dette målet.»
