Nødhjelpsgründeren

Det startet med en drøm om å oppleve livet slik det egentlig er. Anne Louise Hübert hadde nettopp fullført videregående da hun la ut på det som skulle bli hennes livs reise; en reise som blant annet førte henne til den tørkerammede landsbyen Gombolo i Kenya.

Sju år seinere sysselsetter hun over 30 kenyanere på fulltid i hjelpeprosjektet Aid in Action. Hun leder driften av én barneskole og tre dagsentre for vanskeligstilte barn. Hun støtter videregående utdanning for 284 elever. Hun har administrert planting av 30 000 papayatrær og boring av brønner som forsyner 15 000 mennesker med vann. Flere hundre mennesker er sysselsatt på deltid i ulike bedrifter, blant annet veskeproduksjon.

– Det er flere måter å bli leder på. Man kan bli satt i en posisjon av andre, eller man kan gli inn i det og bli en leder ut fra den man er og det man gjør. Jeg føler at jeg tilhører den siste kategorien. Mange har fortalt meg at jeg inspirerer dem, sier Hübert.

– Ikke så vanskelig

Vi møter henne i forlovedens leilighet på Landås i Bergen. Her har hun en av sine baser, når hun ikke må møte til medisinundervisning i Oslo, og når hun ikke er i Kenya.

Med entusiasme og glede forteller hun om det som startet som en drøm, og fortsatte som et eventyr.

– Jeg ville oppleve livet slik det virkelig er, ikke slik vi nordmenn tror det er, sier hun.

En jorda rundt-reise førte henne til Gombolo, en tørkerammet landsby der folk hadde lite penger og tilgangen på vann var dårlig. Hun reagerte på at folk så tynne ut. Mens hun jobbet frivillig på en barneskole begynte hun å spørre barna om de hadde spist den dagen. Nei, svarte de. De kom sultne til skolen, og de gikk sultne derifra.

– Det er ikke så vanskelig å hjelpe. De hadde ikke råd til mat. Da måtte jeg kjøpe mat!

Før Hübert reiste, hadde moren hennes sagt at hun ikke måtte hjelpe folk. Da ville jo alle komme. Men da datteren ringte hjem og sa at barna der hun jobbet ikke spiste, ønsket moren likevel å sende penger. Og så snart Hübert fikk internettilgang, la hun ut en melding på Facebook. Sosiale medier skulle vise seg å bli en viktig kanal for det som først var et skolematprosjekt, og som etterhvert skulle utvikle seg til noe langt større.

Vil finne folks gaver

– Mange kan tenke at man burde gjøre mer for å hjelpe. Hvorfor tror du at akkurat du har gjort det?

– Jeg tror at alle har sitt sett med gaver og talenter. Selv er jeg opptatt av å hjelpe folk til å bruke gavene sine. Å få dem til å blomstre. Jeg har ikke hatt noen over meg som har fortalt meg hva jeg skulle gjøre, men jeg har trivdes med det jeg har gjort, sier hun.

De første årene testet hun ut folk hun var blitt kjent med. Kunne hun stole på dem? Ville de forvalte penger på en god måte? Hun forstod med tiden at han som først hadde tatt henne med til Gombolo, Samuel Makasi, var en hun kunne feste tillit til. Makasi er i dag hennes fremste samarbeidspartner, og han er den lokale lederen for prosjektene.

Men selv om de to kjenner hverandre godt, var det først i fjor at Hübert forstod hva han egentlig brant for. Da skulle prosjektet starte sin første skole, Edustep Kyua Academy.

– Tidligere har han hjulpet til med mange praktiske oppgaver. Men se på ham nå! Når jeg ringer ham for å snakke om drivhus, snakker han bare om Edustep. Og ting går så fort. Vi sendte penger til å bygge klasserom, og tre dager seinere var steinen på plass. Vi sendte penger til skolebuss, og etter to dager stod bussen klar, med logo på. Det er ikke alltid man skjønner hva folk brenner for med én gang. Men nå har Samuel kommet på sin plass.

Løsninger, ikke problemer

Hübert vokste opp på Nordstrand i Oslo. Hun lærte seg tidlig å se løsninger i stedet for problemer. Moren hennes fant stadig kreative løsninger på ting.

– Jeg husker for eksempel at en gjeng gutter i nabolaget ofte ringte på og stakk av. I stedet for å bli irritert, sa mamma at de sikkert manglet noe å finne på. Så inviterte hun alle sammen på bursdag, ler Hübert.

Rett som det var, inviterte foreldrene folk hjem. Først som voksen har Hübert forstått at mange av disse var ensomme mennesker som foreldrene ville hjelpe.

– Mamma har aldri hatt nok med seg selv. Det har jeg nok arvet. Det er så deilig å ha overskudd til å hjelpe andre. Det er det som gjør livet spennende.

En annen egenskap hun har med seg hjemmefra, er evnen til å forvalte penger.

– Etterhvert som jeg har jobbet med Aid in Action, har jeg innsett at god ledelse i stor grad også handler om å kunne forvalte penger. Jeg kommer fra en familie som ikke hadde dårlig råd, men faren min var alltid nøye på hvordan vi brukte pengene. Jeg husker for eksempel at jeg spurte om jeg kunne få en is på 17. mai. Han svarte at vi heller kunne kjøpe en isboks, ler hun.

– Det handler om hvordan man tenker. Hvis man forstår hvordan man kan få brukt de pengene man har på en best mulig måte, kan de strekke veldig langt.

1 krone inn, 1 krone ut

Alle nordmenn som jobber for Aid in Action, inkludert henne selv, jobber frivillig. Hübert betaler Kenya-reisene med private penger. Støtten hun får inn, går uavkortet til Kenya.

– Flere i bistandsbransjen har sagt at det ikke er mulig. Jeg vet at det er mulig, smiler hun.

Men det blir mye gratisarbeid. Noen dager har hun kommet hjem fra studiene klokka ett om ettermiddagen og jobbet til elleve om kvelden.

– Hvordan klarer du å tjene nok til å leve?

– Da jeg flyttet hjemmefra og måtte begynne å betale mine egne utgifter, var jeg fast bestemt på at hver eneste krone fortsatt skulle gå til Kenya. Derfor måtte jeg finne kreative løsninger. Jeg begynte å holde foredrag for bedrifter, noe som ga meg inntekt uten altfor mye arbeid, og som i tillegg gagnet prosjektet. I tillegg skrev jeg boken «Papayaene i Gombolo», der inntektene har tilfalt meg, forteller hun.

Boken har også tilført penger til prosjektet. Flere som har lest den har blitt så inspirert at de har donert store midler til organisasjonen. For eksempel ble en huseier så rørt at han og kona bestemte seg for å donere 109 000 kroner til prosjektet – alt de fikk over takst da de solgte huset sitt.

Overrasket moren

Å starte en bedrift som 19-åring har lært henne mye. Hun har hoppet ut i utfordringer og funnet løsninger innenfor områder der hun verken hadde utdanning eller erfaring. For eksempel har hun designet vesker som kvinner i Gomobolo i dag selger på det norske markedet – uten at hun noen gang hadde designet noe tidligere. Veskene har fått god omtale i kvinnemagasiner.

Også å lede folk som er eldre enn henne, og fra en annen, mannsdominert kultur, har tidvis vært utfordrende. Men hun har funnet fram til sider av seg selv som hun ikke hadde brukt tidligere.

– Da moren min kom for å besøke meg for noen år siden, sa hun at hun aldri hadde sett meg slik før. Hun mente at jeg tok de mannfolkene så det suste, ler Hübert.

– Vi kan diskutere så fillene fyker. Noen ganger blir jeg sprø av folks oppfatning av tid. De har så mye av den. Nylig måtte jeg gi en av de ansatte beskjed om at hvis han ikke skjerpet seg, ville jeg finne en annen til å ta jobben hans. Da hadde jeg prøvd å snakke med ham flere ganger først, uten at det skjedde noe.

Mannen skjerpet seg, og han er nå blid igjen, ifølge Hübert.

– Hvorfor får du respekt, tror du?

– De vet at jeg er glad i dem og vil dem godt. I mange år har jeg vist at jeg innerst inne bryr meg om dem, selv om jeg innimellom må bli litt skarp. Jeg hjelper dem til å bli bedre på det de er gode på. Jeg oppmuntrer dem. Selv om jeg kan være veldig irritert, prøver jeg alltid å se det som er bra, også.

– Har du noe lederforbilde?

– Jeg er kristen, og jeg synes Jesus er et godt lederforbilde. Han bøyde seg ned og vasket føttene til alle disiplene. Slik viste han at alle mennesker er like verdifulle, og at han som leder skulle tjene dem.

Vil utdanne helsepersonell  

Om et år er Hübert ferdig utdannet lege. Men heller enn bare å jobbe som lege i Norge, ønsker hun å bruke utdanningen og erfaringene sine til å utdanne helsepersonell i Afrika.

– I Norge har vi én lege per 200 innbyggere. I hele Liberia var det bare 50 leger før ebolaepidemien brøt ut. Vi har så utrolig mye her i Norge, mens det er ekstremt store behov i fattige land, sier hun.

– Det vil ta lang tid å fylle behovene, men med dagens teknologi kan vi utdanne mange flere enn før.

Når hun i høst leverer oppgaven sin på medisinstudiet, leverer hun et forslag til hvordan Internett kan brukes for å utdanne helsepersonell i fattige land. For hvis hun kan bruke utdanningen sin til å utdanne andre, kan hun få utrettet enda mer enn hva hun kunne fått til bare gjennom legegjerningen.

– Jeg tror at alle er verdifulle og har et potensiale som kan brukes til noe bra. I Bibelen står det mye om at vi er skapt til å gjøre gode gjerninger. Selv prøver jeg å forvalte det jeg har fått, og hjelpe andre til å gjøre det samme.

Hun har bare så vidt begynt.