Nitid partibygging løftet Frp til topps

Da Anders Lange grunnla sitt parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep på begynnelsen av 1970-tallet, ble han av mange kommentatorer avfeid som ei døgnflue. Partiet vil gå opp i limingen, og velgerne vil gå tilbake til de gamle, lød spådommen.

Hvorfor ble det ikke slik? Det er spørsmålet statsviter Anders Ravik Jupskås tar for seg i en ny doktorgradsavhandling om Frp. Han mener partiets ledere fortjener en stor del av æren for at det gikk som det gikk.

Anders Lange

Anders Langes budskap gikk aldri hjem hos de brede lag av befolkningen. Men han klarte raskt å mobilisere en hard kjerne av velgere som var gått lei av de etablerte partiene.

– Lange var en agitator som var avgjørende for å skape oppmerksomhet om et parti som ikke fantes i folks bevissthet. Han ble en politisk kjendis nærmest over natta, sier Jupskås til NTB.

– Men han var også en håpløs organisator. Det var ikke bare mangel på kompetanse. Han ville ikke heller, sier han.

Langes politiske prosjekt var ikke bare en skatteprotest, forklarer Jupskås. Det var også et oppgjør med de etablerte partiene.

– Han mente at de var styrt av særinteresser, og at de var ineffektive, byråkratiske pampevelder.

Arve Lønnum

I 1974 døde Anders Lange. Arve Lønnum overtok som partileder, men klarte verken å mobilisere velgere eller bygge partiet.

Partiet fikk sitt nåværende navn i 1977, men falt samme år ut av Stortinget. Etter dette overtok Carl I. Hagen roret. Han hadde vært Langes vara på Stortinget, og det var med ham partibyggingen virkelig begynte.

– Forskjellen fra Lange var at Hagen også skjønte at han måtte bygge en organisasjon, sier Jupskås.

Samtidig etablerte fjernsynet seg som det viktigste mediet for politisk kommunikasjon, og Hagen ble raskt Norges fremste fjernsynspolitiker.

– De andre satt og leste et manus, mens Hagen snakket rett til deg, sier Jupskås til NTB.

Carl I. Hagen

Hagen ledet partiet i tre tiår. Sakte, men sikkert utviklet han en bredere politisk plattform. Samtidig rekrutterte han dyktige aktivister, og han bygde en større partiorganisasjon.

– Det var skolering på grasrotnivå, sier Jupskås.

Det ble arrangert mediekurs, elitekurs og ideologikonferanser. Interne komiteer ble opprettet, sideorganisasjoner ble bygd opp. Flere politiske saker kom etter hvert inn i folden, og spesielt da Frp tok opp innvandringssaken, fikk partiet et løft.

– Samtidig tok Frp avstand fra de mest ytterliggående grupperingene. De fikk aldri være med. Carl I. Hagen balanserte mellom de miljøene som ble ansett for å være på den moralsk riktige siden, og de som tippet over, sier Jupskås.

Ny giv

I 1994 lå Frp med brukket rygg etter en ny partikrise. En lengre periode med skittkasting og bråk sendte Frp til bunns på gallupen, og det hele endte med at en rekke sentrale navn røk ut.

Men Frp kom Frp raskt tilbake. Bare tre år etter krisen, i 1997, var Frp større enn Høyre i målingene.

– Det er kanskje den mest imponerende perioden, sier Jupskås. 

Innvandring og eldreomsorg ble etablert som kjernesaker for partiet. Samtidig ble nye partiprofiler sluppet opp og fram, og den interne skoleringen og organisasjonsutviklingen fortsatte.

Siv Jensen

Da Hagen til slutt ga seg, var det Siv Jensen som avløste ham. Hun har vært mindre viktig for partiet som leder enn Hagen var, mener Jupskås.

Til gjengjeld har Jensen fått Frp inn i regjering. Forklaringen er at Jensen på en helt annen måte enn Hagen har klart å bygge bru til de andre borgerlige.

– Hun har vært avgjørende for å skape god kjemi med de andre borgerlige partiene, sier Jupskås.

Statsviteren ser likevel mørke skyer i horisonten for Frp. Hvor godt partiet vil takle rollen som regjeringsparti, understreker han, er et spørsmål som ennå ikke er besvart. (©NTB)