Moren med kameraet

–Du har fulgt og dokumentert livet til sønnene dine gjennom åtte år, fra de var fem og  åtte, til de nå er 13 og 16. Hvordan gikk du i gang med et så massivt arbeid?

– Utgangspunktet var rent lystbetont. Når du blir forelder, så er det som om et nytt rom åpner seg for første gang. Det er en følelse av at ting starter på nytt igjen. Jeg var i begynnelsen av 40-årene, og da har du en del eksistensielle tanker. Så opplevde jeg at femåringen filosoferte over livet på en så utrolig klok måte. Da ble jeg inspirert. Ettersom jeg både er fotograf og regissør, tenkte jeg det ville være spennende å dokumentere de øyeblikkene.

– Ja, akkurat hvilke øyeblikk var du ute etter?

– Først var det det filosofiske. Sønnen min spurte, «hvor stor er tanken? Er den større enn hele verden?», «Hva var før Gud?» Tanker som barn har når de måler deg mot verden og prøver å finne ut hvem de er.

– Var planen da å lage et så langt og stort prosjekt, hvor du ser to mennesker gradvis vokse frem?

– Ja, på starten var tanken ganske stor. Jeg ville følge dem i en tiårsperiode. Når vi lanserte ideen for filmkonsulentene, så var de begeistret, men mente tidsspennet var litt vel ambisiøst. Så vi startet med en idé om tre-fire år. Men underveis opplevde jeg at jeg ikke fikk den historiebuen jeg ønsket, den fortellingen jeg ville reflektere rundt. Så slutten på prosjektet ble utsatt igjen og igjen.

 Aslaug Holm med sønnene Markus og Lukas. De tre brukte åtte år på å lage dokumentaren.
Foto: Fenris film

– Til det altså til slutt hadde gått åtte år. Hva var det du ventet på for å kunne slutte?

– En endring. Jeg ventet på den store endringen som skulle skje når de nådde tenårene. Men så kom ikke den i 13-årsalderen, slik jeg trodde. Dermed endte jeg opp mange år på overtid. Helt til eldstesønnen min satte ned foten og sa stopp.

– Det virker nesten som om du mistet kontrollen over prosjektet underveis.

– Ja. Det er også en av tingene jeg forsøker å reflektere over i filmen. Når du starter et prosjekt, så går du inn med liv og lyst. Det er litt som å dra ut på jakt etter den store fangsten. Det er gjenkjennelig for meg som kommer fra en fiskerfamilie. Da kaster du deg ut i det. Så må du drar lengre og lengre ut med båten. Men du må også klare å komme inn til land igjen. Om du ikke vet når nok, er nok kan du forlise. Helt på slutten av prosjektet visste jeg at jeg bevegde meg langt ut. I begynnelsen ville jeg fange det poetiske, det vakre med barndommen. Det var først da jeg var godt i gang jeg innså at det kunne være vanskelig å kombinere rollene som filmskaper og mor. De rollene ble vevd inn i hverandre.

Den eldste sønnen, Markus, var åtte år da innspillingen startet. Da han var 16 satte han foten ned.
Foto: Fenris film

– Det er flere ganger sønnene dine sier «stopp ikke film», eller åpenbart utagerer fordi det er et kamera til stede. Det er en scene hvor den yngste sønnen din blir bajas og rømmer fra timen på skolen akkurat den dagen du skal følge ham rundt der. Til slutt tar du ham til side og sier at han må gå tilbake til klasserommet «hvis ikke blir det veldig ekkelt for mamma. Kanskje de tror du oppfører deg slik fordi jeg var med og filmet deg». Du viser at det å dokumentere med et kamera er langt fra en nøytral handling. Hva tenker du om det?

– Det har vært veldig lærerikt for meg. Både som menneske og filmskaper. Vi dokumentarister går jo ut og dokumenterer andres liv. Om du kan filme mennesker du ikke kjenner, må du jo også kunne fortelle din egen families historie. Jeg var bevisst fra starten av at dette ikke måtte bli en pedagogisk film, hvor jeg bare viser at jeg oppfører meg helt riktig som dokumentarist. Jeg måtte ta med slike hendelser også, hvor jeg på noen måter blir like barnslig som barnet. Det er veldig avslørende rent menneskelig. For det er jo sånn vi er.

– Det er et risikabelt prosjekt. 

– Jo lengre filmingen varte, jo mer følte jeg at dokumentaren behøvde å bli bra. Ellers så ville jo alt gå helt galt. Det ville gå ut over barna. Om det ikke ble noe av dette enorme prosjektet, så ville jo det vært veldig dramatisk.

– Det kunne blitt et slags sort hull for hele familien. 

– Ja. Det gjorde risikoen stor. Men det gjorde også at det hele ble fylt med en eller annen ekthet.

– På noen måter tenker jeg at du utsatte dine barn for noe som alle barn nå utsettes for: Kameraer som de må være kontinuerlig til stede for, og som de automatisk reagerer på, og kanskje noen ganger spiller for.

– Jeg er nok litt uenig med deg der. For jeg har tenkt mye på det: Hva er egentlig forskjellen mellom dette filmprosjektet og å legge ut klipp av barna sine på sosiale medier? I Brødre prøver jeg å sette filmklippene inn i en større tidskontekst. Jeg har jo også med arkivopptak av familien vår fra 1950- 60- og 70-tallet. Filmen er en erindring om slekters gang. Mine barns liv går inn i en større historie. Den type fortelling tror jeg er viktig i vår tid, hvor så mye er fragmentert.  

– Så du vil tegne opp noen lengre linjer?

– Ja, jeg viser ikke bare alt sønnene mine gjør. Jeg har en bevisst tilnærming til alle de utvalgte øyeblikkene. Så jeg føler ikke at jeg utleverer dem. Det er mer at deres historier blir fortalt, fra deres ståsted. Ettersom jeg er fotograf så har de vært vant til at kameraet er til stede, så de har aldri posert i den forstand. I tillegg har jeg konsekvent ikke vist dem filmklipp underveis, så de ikke blir selvbevisste på hvordan de kan bli fremstilt.

Brødrene Markus og Lukas på havet utenfor morens barndomshjem på Smøla.
Foto: Fenris film

– Det er et prosjekt det er umulig å ikke sammenligne Brødre med: Spillefilmen Boyhood. Regissør Richard Linklater har latt en gutt spille hovedrollen i en film som er laget over 12 år. Den er tematisk forbløffende lik din film. Men er det noe grunnleggende forskjellig du fanger i en dokumentar, som du ikke kan fange i en spillefilm?

– Det var fascinerende å se den, for jeg visste jo ikke om prosjektet da jeg startet. Vi har jo jobbet parallelt, på hvert vårt kontinent i disse årene. Det som slo meg først var likheten. Vi hadde fanget mange av de samme scenene. Begge filmene følger karakterer som utvikler seg, uten å være så opptatt av plot, men heller være i øyeblikk og fange livet her og nå.

– Jeg kan jo si hva jeg tenker. Selv om Boyhood aktivt forsøkte å unngå de store hendelsene i sin fortelling, så forblir den et skapt narrativ. I Brødre, derimot, fanger du små hendelser som det er vanskelig å sette ord på, og nesten umulig å skrive i et oppdiktet manus. Som den subtile dynamikken mellom en storebror og en lillebror som ser på noen fotballkort. Lillebroren bryner seg på storebroren, og forsøker å finne sin egen plass i forhold til ham, uten at det nødvendigvis er en åpen krangel. Hvordan har du gått frem for å fange slike små scener?

– Akkurat det var en scene jeg ville fange fordi jeg tenkte det kunne være en god måte å få dem til å snakke om sine drømmer om fremtiden på og hva de skulle bli når de blir store. Så oppsto det en motstand jeg ikke hadde kontroll på. Det samme var det da den eldste sønnen min ville farge håret. Først tenkte jeg «nei, da vil han jo plutselig få svart hår midt i filmen, det vil ødelegge
kontinuiteten».

– Men så ble det i stedet en av de definerende scenene i filmen, hvor 13-åringen skal vise frem håret til sin skeptiske far for første gang. Han er stolt, glad og flau, og ender opp med å snu seg og pirke på barken på et tre. I et manus ville man jo laget en konfrontasjon, en krangel eller en forløsning. Her blir det i stedet en forunderlig mellomting. 

– Det er fint du sier det. Det å være dokumentarfilmskaper går på mange måter ut på å klare å omstille seg og fange denne typen øyeblikk. Hele tiden være klar til å kaste seg rundt og bli med der handlingen leder. Kontinuerlig planlegge for forskjellige utfall av en situasjon. For å bruke en fotballmetafor: Det sies jo at at grunnen til at Martin Ødegaard er så god, er at han alltid har forskjellige planer om hvor han skal hen før han får ballen. Det er litt det samme med kameraet.

– Jeg var jo så heldig å få sitte i salen under premieren. Da var sønnene dine med. Jeg tok meg flere ganger i å lure på om det var riktig å le av scener, som når en 13-åring gjør noe litt ufrivillig morsomt, eller blottlegger en svakhet. Filmen handler jo om nokså nær fortid for dem.
– Det har vært veldig viktig at de er komfortable med det. For mange år siden viste jeg noen artige filmklipp av den ene sønnen min i et familieselskap. Og det ble ikke helt bra. For det kom uventet på ham, og han klarte ikke å takle den latteren. Det har jeg hatt i bakhode. Det må være sånn at de føler seg med i prosjektet. Når folk ler er det fordi filmen er vellykket. Etter premieren sa sønnen min at «ja, hjertet banket veldig på starten, men så glemte jeg at det var meg jeg så på». Så jeg har prøvd å få dem til å tenke på det som en vanlig film. Men det er en hår finbalanse.

Du har gitt dem kontroll over prosjektet. Til slutt var det altså en av sønnene dine som sa «stopp, nå vil jeg ikke være med lenger». Han måtte riktignok si også det rett inn i kameraet…

– Ja, det kan kanskje hende at han konfronterer meg med akkurat det om noen år. Og da kan jeg ikke akkurat stoppe ham.