Pablo Iglesias – en 35-årig karismatisk professor i statsvitenskap med en karakteristisk hestehale. – leder protestpartiet Podemos, som på meningsmålingene i dag er Spanias største parti.
Misnøye og løye i 2015
Året startet med bildene av spøkelsesskipet uten mannskap – fylt opp med 400 flyktninger på vei fra Libya til Italia. Bare et par dager før hadde et lignende skip – også uten mannskap – ankommet Italia med 1000 flyktninger om bord.
I fjor prøvde mer 200.000 flyktninger å ta sjøveien til Europa. Tusenvis av dem druknet på havet i bestrebelsene. Den italienske øya Lampedusa er blitt transittstasjon for verdens elendighet, mens vi her hjemme stort sett diskuterer hvor få flyktninger det er mulig hjelpe uten at det ser for pinlig ut.
Hvor er EU?
Over 51 millioner mennesker er på flukt i verden i dag – antallet har ikke vært høyere siden Den andre verdenskrig. Mer enn 3,2 millioner er ved årsskiftet på flukt fra krigen i Syria. I april 2014 var antallet 2,6 millioner. I januar 2013 lå det på drøyt 1 million. Dette er ikke økonomiske lykkejegere eller kriminelle gjenger. Det er familier og enkeltmennesker på flukt fra en rå krig.
Flyktningestrømmen til Europa bare øker, men Europa evner ikke å møte den med verdighet. Ingen vil ta ansvar. Problemet er for stort for et enkelt land å hanskes med. Italia har prøvd, men nærmest gitt opp. Her bør EU vise europeisk fellesskap og evne til europeisk, sivilisert samhandling. Det kunne gitt EU et bedre omdømme også, noe som ganske sikkert hadde kommet godt med det kommende året.
Vi vil gjerne, men vi klarer ikke. Det kan bli et gjennomgangstrekk for 2015.
For å snakke om været. Aldri har gjennomsnittstemperaturen i Norge vært høyere enn i 2014. Vi har altså lagt bak oss det varmeste året noen sinne.
I desember i år skal verdens ledere møtes i Paris for å prøve å bli enige om en felles global klimaavtale for å hindre at kloden blir enda heitere. Erna Solberg snakker varmt om klima i sin nyttårstale.
De vil gjerne få til noe. Bli enige. Men har tidligere vist at de ikke klarer. La oss håpe vinden snur.
Politisk streik og lav oljepris
I Norge skal vi ha kommunevalg. Da vil nok debatten dreie seg mye om størrelse og sammenslåinger. Alle norske kommuner har fått marsjordre fra kommunalminister Jan Tore Sanner: Finn dere en partner eller flere. De vil nok prøve, men det spørs om alle finner en å dele rådhus med.
Jeg tror norske kommunepolitikere gjør best i å gjøre statsråden til lags hvis de vil bidra til å bestemme prosessen selv. Sanner har gått høyt på banen med kommunereformen sin. Han vil ikke ende i skuffen for islagte reformforslag.
Arbeidslivspolitikk vil nok også prege den norske debatten i 2015. Arbeidsminister Robert Eriksson har hisset på seg arbeidstakerorganisasjonene med sin reformiver, og allerede 28. januar vil de tre hovedorganisasjonene LO, Unio og YS – som til sammen representerer om lag 1,5 millioner medlemmer – markere sin motstand mot regjeringens arbeidslivspolitikk med politisk streik. Organisasjonene vil på denne måten protestere mot en politikk de mener gir økt bruk av midlertidige stillinger, svakere vern når det gjelder arbeidstid, mer pålagt overtid og mer søndagsarbeid. Hovedorganisasjonene mener Eriksson flytter makt fra arbeidstakerne over til arbeidsgiverne, og svekker fagforeningenes muligheter for å ivareta arbeidstakernes interesser. Samtidig applauderer NHO og de andre på arbeidsgiversiden arbeidsministeren. Frontene i arbeidslivet er blitt steilere og tydeligere med ny regjering. 2015 vil vise om regjeringen får et overtak, eller om arbeidstakerne klarer å bremse utviklingen. Regjeringens problem er at den før valget fikk med seg folk på tanken om at reformer på mange områder var viktig, mens den etter valget ikke får folk med seg på gjennomføringen av dem.
Med lavere oljeaktivitet, svakere krone og sannsynligvis en noe høyere arbeidsledighet vil arbeidslivspolitikken prege året som kommer sterkere enn på lenge.
7. februar i fjor opprettet finansminister Siv Jensen den såkalte «Produktivitetskommisjonen». Den har snart jobbet i et år med å kartlegge hvordan Norge og norsk arbeidsliv kan bli mer produktivt og mer effektivt. I februar skal deres første rapport lanseres. Det kan bli et rabalder. I alle fall hvis rapporten skal komme med konkrete forslag utover det evige mantraet om at vi alle må «jobbe smartere». Den bør minst si noe om hvordan vi i så fall skal kunne jobbe smartere – for at vi skal jobbe mer, våger ikke en gang Robert Eriksson å forlange.
iPhone 6, sa du? Ha! Skal du dra fram en virkelig cool mobil i år, så er det en som dette som gjelder!
Nye politiske fronter i Europa
Det skal tas flere valg i året som kommer. En rekke land i Europa skal velge nye parlamenter: Blant andre Danmark, Storbritannia, Spania, Finland og Hellas.
I Danmark kan det gå mot et thrillervalg i 2015. Samarbeidsregjeringen til sosialdemokraten Helle Thorning Smith sliter på meningsmålingene, men det gjør også de tradisjonelle partiene på høyresiden. På siste måling før nyttår tok Thorning Smith og hennes blokk noe innpå ledelsen til Venstre og de andre borgerlige partiene, som nå leder med rundt 54 mot 46 prosent av stemmene. Også i Danmark – som allerede fører en streng innvandringspolitikk – seiler et innvandringsskeptisk parti i medvind. Dansk Folkeparti ble på en måling i fjor kåret til landets største parti – men ligger i dag noe bak Venstre, med snaut 20 prosent oppslutning.
Sterk folkelig misnøye og protest mot de etablerte partiene er blitt en trend i europeisk politikk. I Hellas og Spania utfordrer store misnøyepartier nå de etablerte partiene på venstre og høyre side av det politiske sentrum. I Spania fikk det ferske protestpartiet Podemos 8 prosent av de spanske stemmene ved valget til Europaparlamentet i 2014. Podemos betyr «vi kan» og ble stiftet kun 80 dager før EU-valget. Partiet er klart venstreorientert, og ledes av Pablo Iglesias – en 35-årig karismatisk professor i statsvitenskap med en karakteristisk hestehale. I november i fjor målte Podemos 27 prosent på meningsmålingene – og var med det Spanias største parti. Mange sammenligner Iglesias og Podemos med den italienske Fem stjerne-bevegelsen som den tidligere komikeren Beppe Grillo står i spissen for. Grillo har imidlertid skuffet mange av sine tilhengere ved å inngå samarbeid med høyrepopulister i Europaparlamentet og ved å mangle en tydelig politisk retning. Europeiske kommentatorer mener Inglesias kan gå i den samme fellen, men påpeker at Podemos har flere profiler og et mer ideologisk fundert «anti-kapitalistisk» grunnsyn.
Først til valgurnene går grekerne; 25. januar er det nyvalg i Hellas. Her har det sosialistiske partiet Syriza, med den populære Alexis Tsipras som leder, 30 prosent oppslutning på meningsmålingene ved nyttårsskiftet. Tsipras har sagt at Helles vil kunne komme til å nekte å betale ned sin utenlandsgjeld etter de betingelsene EU og Det internasjonale pengefondet har satt. Et annet gresk uromoment er de regelrette ny-nazistene i Gyllent Daggry, som har hatt meningsmålinger på over 20 prosent i løpet av 2014.
Gladgutt til besvær: Leder for United Kingdom Independence Party (Ukip), Nigel Farage, skaper trøbbel for de etablerte partiene i STorbritannia.
Kaos i London?
Både Hellas og Spania skal få slite med å stable på beina en styringsdyktig regjering.
Det kan også bli situasjonen i Storbritannia, der det kan det gå mot kaotiske tilstander i parlamentet. De EU-kritiske nasjonalistene i UK Independence Party (Ukip), med alltid slagkraftige Nigel Farage i front, kan gjøre det ulevelig for et tradisjonelt blokkbasert regjeringsalternativ. Ukip fikk 27 prosent av stemmene til fjorårets valgt til Europaparlamentet, men har ikke gjort det like bra i valg til det britiske parlamentet. Mange frykter at 2015 vil bli Ukips år i Storbritannia. I en fersk meningsmåling sier nesten 30 prosent at de «kunne tenkt seg å stemme på Ukip.» Statsminister David Cameron frykter innvandrings- og EU-skeptikerne i Ukip. Cameron har lovt folkeavstemning om britisk EU-medlemskap i 2017 dersom de konservative vinner valget i år. EU-kepsis vokser i Storbritannia, og særlig blant de konservative.
EU-motstanden er Ukips velgermagnet. Partiet spiser konservative medlemmer til frokost, og flere profilerte «Toryer» har meldt overgang til Ukip de siste årene. Avisen Financial Times spår faktisk at Storbritannia for første gang siden 1930-tallet i 2015 vil få et regjeringssamarbeid mellom Labour og de konservative – for dermed å kunne holde den rabiate Nigel Farage utenfor reell makt.
Da snakker man i så fall om nærmest svenske tilstander i det britiske Underhuset – der politiske motstandere søker sammen for å unngå en felles fiende.
En misnøyens sommer i Europa er i ferd med å gå over i både vinter og vår. Det politiske kartet i Europa risikerer å se svært annerledes ut innen året er omme. Trenden med protestpartier som fenger et stort antall velgere vil forsterke seg, og nye politiske allianser på tvers av tradisjonelle skillelinjene vil kunne bli en realitet i flere land.
Og den kanskje viktigste dimensjonen i disse valgene handler i realiteten om EUs framtid. Vinner venstrepartiet partiet Syriza i Hellas kan det innebære farvel til euroen for grekerne – da kan spådommen om «grexit» bli en realitet. I Tyskland har forbundskansler Angela Merkel allerede signalisert at et slikt resultat ikke vil «være noen katastrofe for EU». Det er bare et par år siden Merkel satte all sin politiske tyngde inn i bestrebelsene for å holde grekerne innenfor det gode euroselskap.
En bedre verden – tross alt
Som vanlig vil verden i 2015 være avhengig av hvordan de virkelig store aktørene på den globale arenaen handler og presterer. USA, Kina, EU og Russland sitter i førersetet, mens vi andre bare kan håpe at ikke alle drar i rattet samtidig.
Tross alt har verden blitt et bedre sted de siste 15 årene for veldig, veldig mange mennesker. De såkalte tusenårsmålene som FN satt seg i år 2000 skal oppsummeres i 2015. Mange av dem har oppmuntrende resultater. FN fastslår selv at tre av Tusenårsmålene nå er nådd – målet om å halvere andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom, målet om å halvere andelen som ikke har tilgang til rent drikkevann, og målet om å forbedre leveforholdene i slummen. Videre er det gjort store fremskritt både når det gjelder kvinners rettigheter, utdanning og reduksjon av barnedødelighet. Man er langt fra i mål på alt, men verden har faktisk blitt et bedre sted de siste 15 årene. I 2015 skal FN definere nye mål, som skal gjelde fra 2016. Da blir Tusenårsmålene erstattet av FNs nye bærekraftsmål. Hele verden skal bidra med forslag til nye utviklingsmål, og som vanlig når det dreier seg om internasjonal konsensus vil resultatet avhenge av hvor konkret man klarer å gjøre målsettingene.
Retro-tekno
Enkelte av de teknologiske nyvinningene man kan vente seg i 2015 er visstnok veldig konkrete og håndfaste. Ifølge VG tror for eksempel mange at roboter kan bli populære partnere for ensomme og rike menn og kvinner i framtiden. La oss håpe det går med partner-robotene som med Googles internettbriller. Tregt. Alt trenger ikke være virtuelt.
Ja, faktisk er anti-tekno blitt en trend. Eller kanskje det er retro-tekno? Blant de virkelige trendsetterne er verken iPhone6 eller Samsung Galaxy heitest på mobilfronten i begynnelsen av 2015. Skal du være skikkelig cool trekker du fram en gammel mobiltelefon fra tidlig 2000-tallet – helst en med klaff. Du får kjøpt dem hos den ultra-hotte nettbutikken Vintage Mobile.
By-evangeliet
NHO treffer tidsånden enda en gang: Nå er det de raskt voksende, smarte og tette byregionene som skal fremsnakkes. De som ønsker å bo stort, landlig og bilbasert, må satse på Senterpartiet.
Statsminister Erna Solberg tillot seg en godlynt erting av Statistisk Sentralbyrå da hun talte på NHOs årskonferanse i Oslo på torsdag. Hun hadde merket seg at byrået i sine siste befolkningsfremskrivninger har plusset på de allerede mange ulike utviklingsbanene med tre nye. Det minnet etter hennes mening svært mye om helgardering.
Man kan forstå statsministeren. Da hun var kommunalminister, var det ingen som trodde at vi skulle få noe tilsvarende den befolkningsveksten vi har hatt de siste fem årene. All planlegging ble basert på befolkningsfremskrivninger som viste seg å være gale – noe som betyr at mye av det som bygges nå allerede er underdimensjonert, fordi det ble planlagt i en annen tid. Dette er selvfølgelig ikke demografenes feil. De kunne umulig forutsi eurokrisen og den store arbeidsinnvandringen.
#7millioner
Det innebærer også at de ikke kan si med særlig stor sikkerhet at vi kommer til å være syv millioner i dette landet om 25 år, slik NHO antyder i sin konferansetittel #7millioner. Arbeidsinnvandringen kan stoppe opp og fødselstallene kan gå ned – slik det skjer i resten av EU – der er det ventet at de samlede befolkningstallene ganske snart vil begynne å falle.
Beslutningstagere har ikke den luksus at de kan dvele særlig lenge ved usikkerhet. Når man skal planlegge, må man velge å tro noe om fremtiden, og da er det antagelig lurere å tro på en ganske sterk befolkningsvekst enn å tro at vi blir færre. Samtidig må man være klar over at valget av forutsetninger alltid har mange konsekvenser – noen det snakkes veldig mye om, og noen som overhodet ikke får oppmerksomhet.
Urbanisering snakkes det enormt mye om akkurat nå. NHO-konferansens budskap var at vi må møte den økende befolkningsveksten med å organisere oss bedre og å bo og reise mer effektivt. I klartekst betød det at vi må utvikle storbyene og områdene rundt dem. Den svenske trend-guruene Kjell A. Nordström ble hentet frem igjen for å fortelle forsamlingen at 80 prosent av verdens befolkning snart bor i byene, og at det er der alle moderne mennesker kommer til å ønske å bo.
NHO hadde et lite innslag i konferanseprogrammet om næringsutviklingen på Hitra og Frøya, men forøvrig var det byer og byregioner det dreide seg om. Helt i tråd med hva regjeringspolitikerne ynder å snakke om og hva offentlige planleggere driver med. Et godt eksempel er jernbane- og kollektivutbyggingen. På noen meget få år har det gått opp for politikere og planleggere at man i gamle dager var for opptatt av å planlegge skinnene og stasjonene. Man glemte å stille krav til de kommunene som fikk nye kollektivforbindelser om at de skulle utvikle boliger og arbeidsplasser rett ved stasjonene.
Nært kollektivtilbudet
Dagens melodi er dermed blitt fortetting, fortetting, fortetting. Folk skal bo og arbeide så nært inntil kollektivtilbud at de kan gå eller sykle. Isolert sett er dette bra. Det skulle bare mangle at man ikke sørget for at det ble en stor befolkningsvekst på de stedene der man får helt nye og raske kollektivforbindelser. Samtidig er det underlig hvor sterkt fokuset er blitt på fortetting og hvor lite diskusjon det er om mulige negative konsekvenser og grunnlaget for utviklingen. Ingen spør om det er et riktig premiss at fremtidens nordmenn vil bo i byer. Kanskje de bare vil arbeide der, mens de helst vil bo på hytta?
Viktigst er det at den politiske oppmerksomheten om byer og fortetting fører til at det ikke blir brukt noe særlig ressurser på å utvikle boligområder for dem som ønsker å bo anderledes. Og det er ganske mange av dem også. Med den befolkningsveksten vi har hatt de siste årene er det bare ganske få kommuner som sliter med avfolking. Selv om det i de aller fleste kommuner skjer en intern sentralisering, vil det fortsatt være mange mennesker som bor i såkalte grisgrendte strøk. De har også et rimelig krav om politisk tilrettelegging.
Utbyggingen av raske og forbedrede togtilbud i Intercity-triangelet eksemplifiserer problemstillingen: For at togene skal komme seg raskt frem, kan de ikke stanse for mange steder. Det betyr at de som bor på Østlandet og ønsker mulighetene til å komme raskt inn til hovedstaden enten må bosette seg i en tett stasjonsby eller satse på å få parkere bilen nær en togstasjon. Men i hvilken grad tilrettelegger Jernbaneverket nå for pendlerparkeringer? I ganske liten grad. Det legges opp til at togene skal stanse der det er boliger og arbeidsplasser. For å få gode og tette bomiljøer der, er det om å gjøre å redusere bilismen.
Store problemer
Enkelt sagt: De som vil bo landlig, og dermed baserer seg på å kjøre bil, kommer til å få store problemer med å komme seg raskt inn til storbyen. By og land kommer lenger fra hverandre – om man da ikke definerer de nye stasjonsbyene på landet som endel av distrikts-Norge. På et vis er de jo det, men ikke bomessig. Også i stasjonsbyene kommer folk til i større grad å bo i leiligheter enn i villaer.
Ingen vet i dag hvordan fremtidens unge vil bo, men det må sies å være et ganske risikabelt politisk prosjekt å anta at alle moderne famlier i 2030 ønsker å bo annerledes enn alle generasjoner før dem. Det er fristende å spå en lysende fremtid for Senterpartiet - det eneste partiet som for tiden snakker om distriktspolitikk.
«Nokia – still connecting people». Hvem så den komme for et år siden?
Mange av tekno-trendene som nerdene trekker fram har vi hørt om før: «internett i ting» – at funksjoner i hus, hjem og til fritid styres via nettet – det være seg ventilasjon, varme eller husholdningsapparater. En annen trend er også velkjent: Helse-apper som gjør oss i stand til å forebygge sjekke ståa for egen kropp. Trådløse og mobile betalingsløsninger er noe mange har ventet på – og som kanskje kommer nærmere massemarkedet i 2015. Mer kommersiell bruk av droner er også noe som vil komme, selv om det kanskje ikke er sikkert vi vil sende pakker til hverandre med husdronen i løpet av det kommende året.
Det som er sikkert er at de beste og mest brukervennlige dingsene ikke er laget ennå.
Når vi snakker om trender: Ifølge motepolitiet avisen The Guardian har snakket med, er kaffe på vei ut. I 2015 er det te som gjelder. Faktisk har store kaffebarkjeder som Starbucks allerede sett det komme – kaffesalget i USA er på retur – og tilbyr nå nye, hippe tetyper som alternativ til caffe latte-folket. Men da holder det ikke med en pose Earl Grey. Ber du om en kopp «monkey picked oolong-te» eller en «kombucha» skulle du være innenfor.
Også for oss menn som ikke er blodfans av helskjegg og rutete flanellskjorter kan 2015 by på lysere tider, hvis vi skal tro The Guardian:
I år kan man trygt barbere av seg skjegget og legge den rutete skjorta langt inn i skapet.
Som sagt: Verden går stadig fremover.
Av: Aslak Bonde
