«Likevekt er en jævlig vakker og viktig egenskap»

Dette intervjuet med Per Fuggeli, som gikk bort 13. september 2017, ble gjort i 2015. 

– På Manhattan i New York kikket jeg inn et bokhandlervindu, og det var et enormt utvalg av titler som enten fikk meg til å tisse i buksen eller le meg skakk. Jeg så dramatiske titler som «The Force», «The Real One», «The Top Dog», «Knock`em Dead», «Thunderbolt Thinking», «Unlimited Power», «Secrets of Attila the Hun» og «Super Self».

– Det var titler som skremte meg, sier Per Fugelli.

– Bøkene var skrevet av ledere som jakter på en slags supermann, på en slags krigsherre. Alle titlene er i strid med det godt lederskap står for…Per Fugelli er en utfordrende enfant terrible. Så fort han får anledning, pirker han bort i gitte sannheter. Han utfordrer og erter – og ler så det skraller mellom vegger og hyller og gulv som er fulle av konas kunst, hel- og halvveis leste bøker og rare gjenstander han har tatt med seg fra et utall utenlandsturer.

For fem år siden fikk han konstatert den uberegnelige kreft. Da ble han hele Norges ikon, den fullkomne forståsegpåer, for mange det naturlige presidentvalget om landet skulle finne på å gå republikanske veier. Men leder har han aldri vært, meninger om lederskap derimot, det har han.

Utrygge supermenn

– Hva er det ved det å være leder som gjør dem så redde? spør han, og fortsetter:

– Hvorfor i all verden er mange så redde at de må ty til «dødelige våpen» for å komme inn bak lederpanseret? Det som er bombesikkert, er at slike supermenn aldri er trygge på seg selv. Hele tiden er man i kampberedskap og pumper adrenalin gjennom årene. De er «ready for fight - and flight». Det har verken lederens helse, bedriftens helse eller samfunnshelsen noe godt av.

Per Fugelli dro på en oppdagelsesreise til Afrika da han fikk kreft for fem år siden. 

– Min kone og jeg reiste i fire måneder, gjennom syv land for å spionere på døden, sier han. – Siden oppdraget vårt var døden, kom vi i nærkontakt med mange medisinmenn. Det var fascinerende møter.

– Medisinmennene er klinikere, de er helbredere, for den enkelte syke, men like ofte er de ledere for flokken, de er en slags høvedsmann, en åndelig leder i landsbyen. Det var veldig lærerikt å lete etter hva de la vekt på. De opererte med flere diamanter, diamantene jeg fant i jungelen i Afrika, diamanter som jeg burde smugle inn i selskaper som Statoil, Forsvarsbygg og Frontline eller hva de nå heter alle sammen. 

Løvebrølet

– En av disse diamantene står i uhyggelig kontrast til det enorme løvebrølet jeg fant i bokhandlene på Manhattan. Den første medisinmannen møtte jeg i en liten landsby der Den blå Nilen starter, elven som er 1500 kilometer lang og som starter i det etiopiske høylandet og renner gjennom Etiopia og Sudan. Han var femti år gammel og hadde en viktig posisjon i landsbyen sammen med sine fem sønner. 

– Her går lederstillingen alltid i arv, fra sønn til sønn til sønn, fra oldefar og bestefar til sønn og barnebarn. De lærer alle av hverandre. Det la vekt på ordenssans, trofasthet mot tradisjoner, og med sånn middels intelligens. Men det er én egenskap som veier tyngre enn alt annet når han velger sin etterfølger. Det er evnen til å bry seg om andre, det å ville den andre vel, det å leve seg inn i andres situasjon, rett og slett det å være snill. Det synes jeg er en jævlig vakker og viktig egenskap.

– Hvordan kan en norsk leder være medisinmannsnill?

– En leder skal ikke være grenseløs eller være en kelner som oppfører seg som en amøbe, sier Per Fugelli. – Det er ikke snillisme jeg snakker om, det er evnen til å vise andre at man bryr deg om dem, at man vel dem vel, at man vil at de skal ha gode kår rundt arbeidslivene sine, rundt de personlige livene sine. Ledere skal ikke gjemme seg bak sine tøffe rustninger, de skal ha en alminnelig medmenneskelighet.

– Det er umulig å være en god leder om man bestemmer seg for å være den ensomme rytter, om man blir er et fremmedlegeme i flokken. Man behøver ikke gi avkall på makt i betydning autoritet, kraft eller kyndighet for å være en god leder. Men jeg er sikker på at disse egenskapene kan la seg forene og skape en følelse av tilhørighet.

På parkettgulvet

Jeg traff en annen medisinmann i Botswana, fortsetter Per Fugelli. - Han bodde i en bungalow, var velstående, hadde to koner og to biler. Med vilje hadde denne legen, denne lederen, bygd sin helseklinikk i andre enden av byen, langt fra der han selv bodde, mot den ødslige ørkenen. Han hadde bygd den som en fattigslig afrikansk hytte, med kumøkk og leire på veggene, gress på taket og hardt jordgulv. Han visste at om han skulle hjelpe noen, møte pasientene på samme nivå, måtte han få til godt samarbeid, de måtte møtes på samme plan, de måtte dele makt. Han måtte komme på bølgelengde med folk, de måtte kunne sitte sammen på samme jordgulv. Ingen skulle være høy eller lav, fattig eller rik, alle skulle ha medinnflytelse.

– I overført betydning må vel leder og medarbeider i Statoil sitte på samme parkettgulv, på samme nivå. En god leder setter ikke folk i bås eller opphøyer seg som en kommandant. Man må dele makt ved å være nysgjerrig på de nærmeste medarbeiderne, de man møter «live».

– Hvilke grunnstoffer er det inne i deg som lengter etter å tas i bruk? må de spørre seg. En god leder må lage rause utviklingsrom for den originale røveren, den som gjerne går sine egne veier. Det skjønte heksedoktoren i Botswana, han delte makt. Han erkjente at hvert eneste menneske har noen grunnstoffer inne si seg som de lengter etter å foredle.

Litt brutal

Livet er ikke perfekt, uten feil og fandenskap, er en av Per Fugellis mange spissformuleringer. – Vi må godta oss selv og hverandre som medfødt feilvare, sier han.

– Jeg vet ikke om det er nødvendig for ledere å få seg noen trøkker i livet for å bli gode ledere. – Det viktigste er å bry seg om den andre. Det høres kanskje bløtt ut, men jeg tror det er jævlig mye makt i denne omsorgen. Det er drivstoffet som stimulerer det som er den gode leders oppgave, å få frem det beste i folk. Da må du gi medarbeiderne følelsen av at du bryr deg om, at du legger vekt på at de får det til.

– Samtidig tror jeg at en god leder må være litt brutal. Det går ikke an å bry seg om uten å være tydelig og ærlig. Det er noe som heter Leger uten grenser. Vi må ikke få ledere uten grenser. Ledere må være ledere med grenser. Den beste egenskap er å være ærlig og tydelig om det som er ubehagelig. Vi må gi hverandre verdighet.

– Vi er medfødt feilvare, vi er blandet regnskap, fortsetter han. – Skjønner vi det, vil vi få et mer helsebringende samfunn, vi vil få mer livskvalitet og mer produktivitet i arbeidslivet. Jeg tror ikke det er nødvendig å piske folk, eller bringe dem inn i forventningens tyranni.

Ut av narrenes skip

– Det er en jævlig dyrking av styrke, sier Per Fugelli.

– Supermannen skal være høyere, raskere og sterkere enn andre. «For Guds skyld, ikke vis svakhet», er mottoet. Vær en vinner, vær nummer en. Vi har en rabiat dyrking av styrke i dag. Det skaper dårlig lederskap. For sånn er faen meg ikke livet for mange. Det blir et skuespill, en bløff. For oss andre er livet en blandet fornøyelse. Noen ganger kan vi nyte det fine, andre ganger er vi på felgen. Noen ganger er vi trygge og stolte, andre ganger plaget av tvil. Det kan og bør en leder tillate seg, også. En leder som gjør seg selv og virksomheten human, må være av det gode. 

– Vi må komme oss ut av narrenes skip og forfengelighets tyranni, der hvor man løper rundt og driver skuespill for hverandre. Vi legger målene for suksess så langt borte i horisonten at vi aldri klarer å nå dem. Så løper vi på oss melkesyre og får sure liv med utbrenthet. 

Nok-punktet

Per Fugelli hater stress. Det er en del av livskvaliteten hans.

– Vi kan forebygge hvis vi har kloke ledere som ikke løper etter folk og pusher og forlanger og at de også skal ligne på supermenn. Vi må ha mot til lete etter vårt eget nokpunkt. Kroppen og sjelen sier på et tidspunkt fra, «det er nok nå».

Nokpunktet er til for det ufullkomne mennesket og det rause samfunnet, ifølge Fugelli.. Grunnstoffer i nok-mentaliteten er takknemlighet, glede og måtehold - ikke med sigarer fra Cuba eller italiensk iskrem, men i krav og forventninger til liv og samfunn og kjærester og guder. 

– En leder bør hele tiden være ved nokpunktet, være glad i den gylne middelvei, være glad i det som er middels, elske gjennomsnittet istedenfor hele tiden å etterstrebe det som er bedre, det som er raskere, strebe etter mer, mer, mer. 

– Jeg mener ikke at vi skal legge oss i hengekøyen og være slappfisker. Det har ingen lyst til. Du og jeg eller barnebarna våre er født med et utviklingsgen som sier at «menneske, ta deg selv i bruk, ta og gjør noe med anleggende dine, vær i forbedring, vær i foredling». Det jeg er imot, er overdosen. Vi har en tidsånd som er preget av for mye prestasjon og perfeksjonisme. Det gjør mennesker triste og stive og fører mye ulykke med seg. Vi kunne hatt det forbanna mye bedre om ledere og ansatte kunne synge «det som skjer det skjer»! Gi litt mer faen og slapp av. Ikke vær så krampaktig hele tiden.

Slapp litt mer av

Hva med kravet om den berømte bunnlinjen?

– Går det ikke an å tenke seg det fornemme, gamle mottoet «alt med måte»? Klart det skal lønne seg å tjene penger, utvikle seg og ha bærekraftig økonomi. Det betyr ikke at man er nødt til å gå ut i et rasende høyt gir hele tiden. Gå til de gamle reseptene på jorden, de som guder, profeter og filosofer har lagd. Gå til Bibelen, Koranen, til Buddhas skrifter eller de greske filosofene. Det er ord som ruller som et ekko gjennom alle disse visdomsskriftene: Likevekt, balanse, harmoni, det gylne prinsipp. Tenkerne og gudene har gitt oss resepten: Likevekt.

– Likevekt er et vakkert og mangetydig ord, det er som en slags likevekt mellom menneske og naturen. En økologisk likevekt som bør være et lederansvar. Det kan ikke tolkes som likevekt mellom ærgjerrighet og nøkternhet, mellom hvile og arbeid, plikt i lek. Du og jeg og alle har sjel, vi er sosiale. Men vi er organismer bestående av kalk, zink, nitrogen og karbohydrater. Sigmund Freud sa alltid: Glem aldri at mennesket er et dyr! Og han tenkte ikke bare på sex. Snakk med gartneren i hagen, snakk med bøndene på Jæren om dyrene deres. Blomstene går ned i jorden, de ligger der i ro i mange måneder og hviler for å komme frem til våren. Dyr går i hi, de langtidssykemelder seg i flere måneder. For å være i form og bli forelsket igjen. Vi må slappe litt mer av.

– Ledere er litt av et menasjeri, de også, de er ikke kloninger av hverandre. Heldigvis er det et mangfold av ledere, både lekne og ikke-lekne. Voksne hadde hatt godt av å leke mer, og hatt mindre plikt. Vi skulle tullet og tøyse mer.

En av Per Fugellis underlige tulle- og tøyse-hobbyer er å stjele blomster i Botanisk hage.

– Når jeg ser en vakker krysantemum som jeg gjerne vil ha med meg hjem, spionerer jeg på vaktholdet, som har sin 

egen rytme. De går sine runder, med faste klokketider. Jeg vil helst ikke ødelegge noe, jeg går ikke bort å røsker blomstene opp av jorden slik at det blir et stort sår. Jeg må vise hensyn, ta blomster på baksiden av en busk eller under den, der ingen vil merke om noe er borte. I tillegg må jeg ha klær som egner seg, rause treningsdrakter, hvor jeg kan gjemme plantene på brystet. 

– Jeg har bevisst fraternisert med vaktene og fått goodwill. Vil du høre mine gode unnskyldninger? Blir jeg tatt, sier jeg at jeg har vært syk i flere år, jeg har gått på cellegift, som påvirker hjernen av og til. Eller jeg har sagt at kjæresten min har bursdag, at jeg har glemt å kjøpe blomster og at jeg er så glad i henne. Tilgi meg for bare denne ene gangens skyld. 

– Jeg er veldig glad i Knut Hamsun, som har spurt: Hva skjer etterpå, når jeg dør? Han var atomist, han hadde nok ingen Gud, men trodde at når vi dør går molekylene tilbake til universets felleskapsbank, hvor de blir de hentet ut igjen, og blir til nye skapninger. Han har et vakkert dikt som heter Skjærgårdsø: 

Her var jeg kanskje
i tidens morgen
som hvit spirea
engang at finne.

– Hvis atomene til Per skulle finne på gå inn i en blomst i Botanisk hage, ville jeg bli en peon, den er så flott, den er så potent, kraftfull og vital. Det hadde vært så deilig å være en peon.

Samliv med døden

– Mange ledere har alt for høye tanker om seg selv, sier Per Fugelli.

– Jeg ønsker meg vanlige ledere som har mot til å være helt vanlige, og ikke unike.

Per Fugellis siste kreftoperasjon var i februar. Den siste kontrollen av lunger, lever, tarmer og skjelett viser at kreften har roet seg og forsvunnet.

– Jeg har de siste fem årene hatt mye erfaring med pasienter. For meg har det gitt mening å hjelpe både meg selv og andre til et mer åpent samliv med døden. Det er en slags resept som åpner opp og får døden ut av mørkerommet. Jeg har sett på nært hold hvor ulike, vakre og gåtefulle mennesker er når de ligger i sengen ved siden av meg under behandlingen. Jeg er blitt mer ydmyk for at vi ikke må ha en korrekt måte å forholde oss til døden på. Kloke mennesker, som ut fra sin personlighet og historie, velger å holde dette for seg selv, må vi respektere. 

– Når lederen blir stilt overfor døden, håper jeg de gjør som medisinmannen ved Den blå Nilen. Gir klart uttrykk for at her er jeg, jeg bryr meg om deg, jeg vil deg vel, velkommen hvis du vil snakke med meg. 

– Hvis lederen blir stilt innfor sin egen død?

– Jeg tenker, Gud bevare meg vel om en leder blir alvorlig syk og skal dø. Da må han eller hun synge med Frank Sinatra: I did it my way, Det finnes ingen fasitsvar…