HMS koster snart mer enn det smaker

La de herskende klasser skjelve – det er opprør på gang: Et HMS-opprør. Helse, miljø og sikkerhet – såkalt HMS – er big business. Sentrum for misnøyen som nå brer om seg er norsk oljeindustri, og stridens kjerne er ideen om at ingen uhell skal skje, den såkalte nullvisjonen. Sannheten er at nedgangen i dødsfall, ulykker og skader har stagnert de siste årene, og videre nedgang vil bli svært dyrt. Har vi nådd «peak HMS»? Og klarer vi å stoppe nå?

Opprørets Tharirplass

Med fallende oljepris og investeringer peker nå flere næringslivsledere på hvordan stadig fler detaljerte regler med nullvisjonen som ledestjerne, fører til idiotiske tilpasninger på norske arbeidsplasser. 

Mest høylydt er konserndirektør Ståle Kyllingstad i IKM-gruppen som nylig viste til regelen om at hammere ikke kan ha treskaft fordi det medfører høyere sannsynlighet for flis i fingeren.

– HMS kan i sin natur aldri bli god nok, man kan alltid lete opp nye behov og regler. Det må være lov til å si at det er nok HMS nå, sa Kyllingstad til E24 nylig.

Og han er ikke alene. Det var bare såvidt el-sykler ble tillatt for ansatte i National Oilwell Varco tidligere i år. Etter høylytte protester fant man til slutt ut at forbudet stammet fra en feiltolkning av regelverket for elektriske motoriserte kjøretøy. 

Hovedpoenget er dette: Det er avtagende nytte av HMS som med alt annet. Når det ikke finnes reguleringer, er nytten av økt regulering høy – ting blir sikrere, og gode tiltak er billige å innføre. Når det allerede er på plass en mengde regler, kan det fortsatt være nyttig med flere, men tiltakene blir etter hvert vanskeligere og dyrere å innføre. 

Peak HMS

Når omfanget av HMS-regler og kostnader øker, øker også nytten for samfunnet. Men bare opp til et visst punkt. Er vi kommet dit nå?

Når omfanget av HMS-regler og kostnader øker, øker også nytten for samfunnet. Men bare opp til et visst punkt. Er vi kommet dit nå?

Og kan det bli for mange regler? I teorien kan det tenkes at det finnes et nivå der enda flere regler faktisk gir lavere sikkerhet. Da har reglene mistet sin legitimitet og de følges ikke lenger. 

HMS-industrien

Historien om hvordan helse, miljø og sikkerhet kom til å bli en av de mest dominerende strømninger i vår tid starter med arbeidsmiljøloven. HMS-faget har siden arbeidsvernslovene kom på 1800-tallet bredt om seg til stadig flere deler av samfunnet og til 8 forskjellige lover. 

I dag finnes det ikke et tall på hvor stor HMS-industrien er blitt, men det er grunn til å tro at det er en betydelig bransje. For å gi en pekepinn på størrelsen viser enkelte til alle konsulentselskapene som tilbyr HMS-tjenester, andre viser til den sterke lønnsutviklingen HMS-ansatte har hatt de siste 15 årene. En annen indikator er at HMS-konferanser alltid er svært godt besøkt. Og i staten jobber det nå rundt 2500 byråkrater i tilsynene og underetatene som overvåker HMS-relaterte saker. 

Det er HMS-tiltakenes natur som en del av arbeidsinstruksen, som gjør tallfestingen så vanskelig. Men dersom man tenker seg at alle norske arbeidstakere bruker en arbeidsuke i året på HMS-aktiviteter, ville summen fort ende på rundt 30 milliarder kroner i arbeidskraft. Enorme investeringer i miljø- og sikkerhetsutstyr kommer i tillegg. 

Samtidig som kostnadene har økt, har nedgangen i skader stagnert. Det kan være en del underrapportering, men tallene som Arbeidstilsynet rapporterer, peker på en stabil utvikling: Mens det ble rapportert om rundt 2700 arbeidsrelaterte skader i 2008, kom det inn rundt 2800 meldinger i 2013. Bildet for antall dødsfall er også om lag det samme. 46 døde i 2010 og 48 i 2013.  

I Storbritannia, hvor tilsynsmyndighetene har offentliggjort tall siden 1970, har antallet skader gått kraftig ned de siste førti årene. Mens over 175 døde i den britiske byggebransjen på 70-tallet, døde kun 46 i 2013. Men nedgangen stagnerte for tjue år siden. I 1994 døde også 50 personer på byggeprosjekter i Storbritannia.  

Og nå samles opprørerne. En rekke aktører som jobber med HMS i forskjellige bransjer som vi har vært i kontakt med, tror det er lite mer å hente på enda flere sikkerhetsregler.

Men Eirik Bjerkebæk, konsernleder for helse og arbeidsmiljø i Statoil er ikke blant dem.

– Vil sterkere HMS-satsing fortsette å gi økte gevinster for virksomheter og samfunn?

– Vi vil håpe og tro det, sier han.

Bjerkebæk vil ikke si hvor mye ressurser selskapet bruker på HMS, annet enn at det gir mening enn så lenge. Han mener det fortsatt gjenstår mye opplæringsarbeid rundt omkring på arbeidsplassene. 

– Det er mest å hente i det integrerte HMS-arbeidet som inngår som en del av alle ansattes arbeidsinstruks. Vi merker at effektiv opplæring gir de beste effektene på sikt, sier han. 

At et selskap som Statoil er opptatt av HMS, kan også forklares av Deepwater Horizon-ulykken. Erstatningen amerikanske myndigheter har søkt etter at den BP-kontrollerte riggen slapp ut store mengder olje utenfor USAs sørlige kyst i april 2010, bidrar til at BP sliter mer enn andre oljeselskap for tiden. 

– Sannheten er at det skjer 14 slike Deepwater Horizon-ulykker hvert eneste år, sier Bjerkebæk. 

Sikkerhetsarbeid er på sin plass, med andre ord. I fjor døde fire mennesker mens de jobbet for Statkraft. Det var fire flere enn året før. Den ene dødsulykken skjedde da en kranfører mistet en dieseltank i hodet på en av arbeiderne som stod under. Ulykken skjedde i det delvis Statkrafteide vannkraftprosjektet Bajo Frio i Panama. 

Det illustrerer hvilke utfordringer norske HMS-sjefer har. Det er ikke et krav at norske regler gjelder for utenlandske underleverandører, men det etterstrebes, og i mange tilfeller praktiseres det også. En stor del av det arbeidet som utføres i større HMS-avdelinger i de største bedriftene handler om å påse at utenlandske selskaper, som enten eies eller brukes som underleverandør, faktisk følger reglene. Det er en enorm oppgave, og til nå har man utført den uten protest.

HMS-filosofen

Han har kjent på følelsen lenge: Det skjer en snikende umyndiggjøring av individene. Et system som gradvis fratar folk evnen til å tenke selv, vokser frem. Jan Christian Bernhardt er administrerende direktør i John Dahle Skipshandel, et selskap som leverer sikkert løfteutstyr til oljebransjen for 100 millioner i året, og HMS-revolusjonens visjonære leder.

Han synes de mest ekstreme eksemplene på regelstyring kun er symptomer på en mer alvorlig sykdom.

– Vi må aldri slutte å respektere det gode arbeidet som er gjort. Vi skal ikke bare si at det ikke fungerer, for det gjør det, til og med ganske godt. Men når alt kommer til stykke, så handler det om at systemene rundt oss gjør at vi blir passive iakttakere av et større system. Vi blir fratatt evnen til å stille spørsmål: Er det jeg gjør nå farlig eller ikke?

Bernhardt har sett utviklingen bre om seg i hverdagen. Han frykter at måten regelverket er i ferd med å overstyre evnen til å tenke selv har sementert seg i mentaliteten til den oppvoksende generasjon. Det å ta sjanser og å vurdere konsekvenser er ikke lenger like naturlig som det en gang var. Han minnes en tid da unger testet egne grenser. 

– Mens unger før i tiden gikk på epleslang og måtte vurdere hvem man stjal fra, den uskyldige gamle damen som var dårlig til beins eller den sinte mannen som var garantert å løpe etter, men som var mest tilfredstillende å stjele fra, blir dagens ungdom fornærmet om man i det hele tatt spør om de noen gang har tatt et eple, sier han.  

Nylig la han frem tankene sine til kollegaer i HMS-bransjen. Foredraget der han foreslo ideen om å tenke selv før du holder i rekkverket, ble en umiddelbar suksess og fikk dekning i rikspressen. Reaksjonene i etterkant var også positive. Han hadde vekket noe. Folk som fulgte foredragets vei gjennom sosiale medier, kunne rapportere om altoverveiende positive tilbakemeldinger. 

Bernhardt har kommet til at nullvisjonen ikke alltid er en gjennomtenkt filosofi. Skal en overvektig mann som trenger trim fratas muligheten til å gå to legeanbefalte trinn i slengen for å få fart på hjertepumpen fordi arbeidsgiver krever at han skal holde i rekkverket?  Og skal man holde i rekkverket for å senke faren for å falle, selv om sannsynligheten for spredning av stafylokokker øker for hver hånd som tar i gelenderet?

– Vi flytter oss fra enkeltindividets ansvar for sikkerhet, og jeg tror ikke det er riktig vei å gå. Vi må la fornuften seire over prinsippene, den tanken har moment. En ball har begynt å rulle nå, sier han selv. 

Har har forskningen med seg. Forskningsprosjektet RISKOP ved Høgskolen Stord og Haugesund har sett på sjømenns erfaringer med økende HMS-styring. Det overraskende funnet er at antallet ulykker og feil har økt med flere regler. Frustrerte sjømenn føler seg overstyrt av regelverket og utfordrer reglenes integritet.

Dessuten spiller menneskelig natur en viktig rolle. Et kjent fenomen innen HMS-litteraturen er tendensen til at gevinsten fra teknologi som bedrer sikkerhet normalt blir oppveid av adferd som gir økt produktivitet. Polstring av barnehager har gitt flere benbrudd fordi ungene leker mer voldsomt. Syklister med hjelm sykler raskere og tar flere ­sjanser. Foreldre slutter å låse inn vaske­midler etter at flaskene fikk barnesikre korker.

Smitteeffekt

– Er vi nær «peak HMS?»

– Flere ting peker på at vi har nådd en slags topp innenfor systemene slik de fungerer i dag. Skal vi få mer ut av dette, må mange ting på plass. Det dreier seg om å få mennesket til å mestre risiko. Stolte sjømenn som føler at de ikke får utøve det de har lært av aktivt sjømannskap, undergraver systemet på lang sikt, sier Bernhardt. 

Kan det være at vår holdning til risiko virkelig har endret seg? Mange av de største teknologiske gjennombruddene vi i dag nyter godt av, og som kom for femti år siden, ville kanskje ikke bli forsøkt satt igang i dag. Koppevaksinen drepte tusenvis, men den reddet mange millioner flere. Hadde den blitt delt ut i dag?

Forskningsjournalisten Michael Hanlon tror at risikoaversjon har blitt et våpen i kampen mot fremskritt på flere fronter. I 1992 utviklet den sveitsiske ingeniøren Ingo Potrykus en genmanipulert risvariant med høyere konsentrasjon vitamin A. Mangel på dette vitaminet fører til blindhet og død for hundretusenvis av mennesker i utviklingsland hvert eneste år. Men motstanderne har stoppet utviklingen av risen på grunn av frykten for genmanipulert mat. 

– Vi ser at barnehager polstres og at stadig flere tar færre sjanser enn tidligere. Kan tankesettet fra HMS-reglementet smitte over til andre deler av samfunnet?

– Det er et normativt spørsmål. Jeg er tilbøyelig til å svare ja, at på mange områder kan det det. Med for mye systemtenkning får man introdusert en form for forsiktighetskultur som på sikt kan ha store sosialpsykoligiske konsekvenser, sier Tian Sørhaug, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo.

Sørhaug tror det kan ha sammenheng med kunnskapssamfunnet. Vi kjenner teknologiens farer bedre enn noen gang, det ville være direkte uansvarlig å ikke sikre seg mot dem. Vi er på en måte fanget i systemet. 

– Sikkerhetstankegangen på en oljeplattform bunner i at konsekvensene av ulykker er enorme og ofte irreversible. Vi er nødt til å sikre oss. Men når denne mentaliteten sprer seg til resten av samfunnet, har vi et problem. Nullvisjonen er en utopi vi må etterstrebe for atomkraftverk og lignende, men ikke overalt, sier han. 

Catch 22

Likevel har HMS-reglene tjent oss godt. Det er ingen tvil om at samfunnet er tryggere, at færre blir skadet og lemlestet eller blir dårlig behandlet på jobben, og at miljøet tas bedre vare på enn før. Men om man nå vil bremse utviklingen litt, kan man det? Om myndighetene over natten bestemmer seg for at systemet skal slutte å vokse, hva skjer da? 

La oss ta Bernhardts bransje, løfteutstyr til bruk på rigger og skip, som eksempel. Produksjonen av utstyret styres av regler med utspring i den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO og av EU-direktiver som er innfelt i den norske maskinforskriften. I tillegg følger bransjen ikke-lovpålagte krav og standarder fra DNV og Norsok. En oppmykning innebærer med andre ord en konlikt med internasjonale regler og konvensjoner og med selskaper som lever av å opprette og atterstere riktig bruk av standarder. 

Dessuten er HMS nå koblet direkte til lønnsomheten. Da den nye konsernsjefen til Statoil, Eldar Sætre, satte seg i direktørstolen, ble sikker drift listet opp som det første han ville prioritere. Han kalte det et ufravikelig krav. Og det er det blitt. En viktig grunn til at HMS-arbeidet har bredt om seg i så voldsom fart som det har de siste årene, er at de største selskapene krever førsteklasses HMS-standarder som en del av kontraktene til sine underleverandører.  

– Vi får ikke kontrakter av Statoil hvis HMS-arbeidet ikke er i verdensklasse, forteller Einar Tvedt, som jobber med operativ HMS i Nexans, et selskap som spesialiserer seg på strømførende kabler til blant annet olje- og kraftindustrien. 

Vekst i sikkerhet

Kim Frederiksen, senior manager for HMS i Falk Nutec, tror også vi nærmerer oss toppen for hva tradisjonell HMS kan oppnå, men ser et vekstområde. 

– Faget utvides. I disse dager er stadig flere virksomheter interessert i S`en i HMS. Mens sikkerhet før handlet om gelendere og sikringstau, legges det mer i begrepet i dag, sier han. 

Oljeselskapene som ofte har oppsøkt farlige steder, har alltid vært interessert i å sikre de ansatte. Men i etterkant av terroranslaget ved In Amenas har Statoil startet oppbyggingen av en egen sikkerhetsavdeling. Det relativt ferske fagfeltet nettsikkerhet bakes også inn i HMS-begrepet av flere aktører i bransjen. 

Forsatt lønnsomt

Statens Arbeidsmiljøinstitutts Stein Knardahl er en nestor i HMS-miljøet. Han tror det varierer hvordan bedriftene ser på HMS-arbeidet. 

– Jeg tror det er to grupper: De som tar det alvorlig og har et reflektert syn på HMS, og de som kun tenker på det som noe herk man må rapportere om til myndighetene, sier han. 

Til den siste gruppen er beskjeden klar. 

– HMS er en integrert del av enhver produksjon. Gjøres det riktig, gir det høyere kvalitet. Ulykker og sykdom er kostnader som ikke dekkes 100 prosent av samfunnet, så godt HMS-arbeid er godt for bunnlinjen, konkluderer han. 

Og bunnlinjens største fiende, i hvert fall fra et HMS-perspektiv, er sykefraværet. Det skal relativt små endringer til i sykefraværet, både det korte og langsiktige, før det gir bedre lønnsomhet. 

Og enn så lenge er ikke HMS-arbeid ulønnsomt. HMS var for eksempel ikke nevnt med mange ord i hverken den danske eller norske produktivitetskommisjonens rapporter over de største synderne. Unntaket var en henvisning til Rystad Energy som hevdet at økt krav til helse, miljø og sikkerhet var en av grunnene til lavere produksjon i oljesektoren på 2000-tallet. Produktivitetskommisjonen i Australia så på HMS i 2010, men den fant at de negative konsekvensene av for lite HMS var på 5,7 prosent av BNP. Dermed foreskrev de mer HMS.

Likevel er vi nær toppen nå. Men det skal bare en stor ulykke til for å dytte oss ned igjen.