«Me and my buddy»

På tampen av denne Plot-utgaven, en dose teknologipessimisme:

Da traileren til den nye Star Wars-filmen ble sluppet før jul, var det ikke mye vi fikk se: Noen folk som sprang omkring, et rart sverd, og en rullende liten metallball med et slags kaserollelokk plassert oppå. På dette lokket hadde ballen en sort liten kameralinse, et slags øye. Bortsett fra det var det ingenting ved gjenstanden som var hverken menneskelig eller dyreaktig. Det stoppet ikke hele Internett fra å bli forført av den lille rakkeren. Det var en jo en sjarmerende liten robot, som åpenbart hadde teft og pågangsmot!

Og det er ikke første gang en søt maskin har smeltet hjerter. Robotkompisen har blitt en filmatisk trope vi alle kjenner: Ikke-menneskelige gjenstander som nesten er mer menneskelige enn oss selv. Hvem kan vel se Wall-E uten å gråte en skvett motorolje? I disse dager kommer den sør-afrikanske regissøren Neill Bloomkamps film Chappie. Den handler om en hjemmesnekret robot som forsøker bli klok på mennesker. I januar kom Disneys Big Hero 6, om en ung gutt og hans runde og gode robotvenn. Slik har det ikke alltid vært. Roboter på filmlerretet har ikke brukt å vekket mors- og farsinstinkt hos seerne.

Maskinterror

Begrepet robot, som strengt tatt bare betyr arbeider på tsjekkisk, ble brukt første gang i sin nåværende form i Karel Capeks roman R.U.R: Rossum’s Universal Robots. Her var roboter maskinvesener som tok arbeidet fra oss mennesker, og som så til slutt utslettet hele sivilisasjonen. En av de første robotene på film var den skjønne, men grusomme roboten i Fritz Langs Metropolis (1927). Den ble forkledd som menneskekvinnen Maria, og så brukt til å lure arbeidere til å starte en katastrofal revolusjon.

Roboten var selve symbolet på farene ved moderne teknologi. Så hvorfor i all verden er vi i dag så sjarmerte av dem?

Formel for søthet

For å forstå det, må vi lære litt evolusjons-psykologi. Vi mennesker er bygd for å smelte i møte med søte ting. Zoologen Konrad Lorenz definerte på starten av 1970-tallet et sett målbare kriterier som definerer om en skapning er søt: En liten kropp med myke kanter, et stort hode i forhold til kroppen og store øyne. Grunnen til at vi faller for disse formene er at naturen vil at vi skal passe på de originale søtingene: våre spedbarn. Enkelt og greit.

Utvider man Lorentz’ teori, kan man gjøre det aller meste søtt. Det trengte ikke være menneskelig: En dorull med litt nisseskjegg, en bitteliten tekopp, en skakk binders, en tommel med påtegnede øyne, eller en maskin.

Maskinkos

Ettersom husholdningsmaskiner og mekaniske apparater ble mer vanlige i privathjem etter andre verdenskrig, har vi på film kledd dem med i stadig tykkere lag av menneskelighet. Når teknologien har tatt større plass i livene våre, virker det som om vi har fått et tilsvarende økt behov for å skjule at den er stum mekanikk.

Et av de tidlige eksemplene er Robby the Robot i The Forbidden Planet (1956). Den store metallkjempen – med det som ser ut som et kassaapparat til hode – er ved første øyekast truende, men viser seg å egentlig være en klumsete og lun fyr. Det store gjennombruddet for søte maskiner kom med Star Wars (1977). Den lille blikkboksen R2 D2 følger Lorentz’ søthetskrav til en prikk. Konsepttegneren Ralph McQuarrie hadde skapt ham med et stort øye og runde former. Seerne elsket maskinen, selv om det strengt tatt bare er en søppelbøtte med hjul. Gullroboten C3PO er en blåkopi av roboten fra Metropolis, bare med store søte øyne.

R2 D2 og C3POs suksess startet en hel kaskade av filmer og serier med søte roboter på 1980- og 90-tallet: V.I.N.CENT fra Black Hole (1979), Bumblebee i Transformers (1984) og Johnny Five fra Short Circuit (1986) for å nevne noen. Maskinene skulle ikke ta jobben din og ødelegge samfunnet. Tvert om: De var dine sjarmerende kompiser. Beep, Blorp!

Selv de gjenværende skumle filmrobotene, har med tiden blitt forvandlet til trivelige hjelpere. Den grusomste av dem alle, Terminator (1984), ble i oppfølgeren fra 1991 forvandlet til en ufarlig farsfigur som måtte lære seg å si «hasta la vista baby» og gi tommel opp. I den kommende rebooten av Terminator-serien er sågar roboten blitt en hyggelig gammel bestefar, fortsatt spilt av den nå grånede Arnold Swarzenegger.

Kroken på døra

I den virkelige verden, utenfor lerretet og LCD-skjermene, har maskinene tatt på seg flere og flere av våre oppgaver. De lager maten vår, sorterer søpla vår, kjøper aksjene våre, kjører bilene våre og skriver sikkert snart den kvasifilosofiske populærkulturjournalistikken vår. Parallelt har Apples Siri og hjelperoboten på IKEAs hjemmeside blitt stadig triveligere å snakke med.

I dokumentaren Roger og meg (1987), som handler om kollapsen i den amerikanske bilindustrien, viste regissør Michal Moore oss et klipp fra åpningen av en ny fornøyelsespark i Michigan. Den var et av mange desperate forsøk på å vekke til live bysamfunnene i delstaten etter at titusener hadde mistet jobben. Fabrikkene var lagt ned og de få resterende arbeidsoppgavene var helautomatisert. Et av severdighetene i fornøyelsesparken var et makabert mekanisk show: En animatronisk fabrikkarbeider synger en kjærlighetssang, Me and My Buddy, til en bilfabrikk-robot som han danset rundt på scenen med.

Moralen er: Ikke la deg forføre av den søte fremtoningen til R2, Wall-E, Big Hero 6 og Chappie. Bak sine søte øyne er de fortsatt bare blikkbokser som vil gjøre deg overflødig.