Lønnsom nød

Katastrofer er big business. 60 millioner – det er tallet på antall flyktninger i verden som jakter et nytt og trygt sted å slå seg ned. Legger man til stadig flere naturkatastrofer som følge av klimaendringene, ser ikke utfordringene ut til å minske med årene.

– Spørsmålet er ikke om humanitære organisasjoner og næringslivet bør samarbeide. Spørsmålet er hvordan de skal gjøre det, sier Wade Hoxtell fra tenketanken Global Public Policy Institute i Berlin til det danske ukemagasinet Mandag ­Morgen.

Ikke noe galt med vinn-vinn

Flyktninghjelpen i Norge er ikke ukjent med problemstillingen. Der har de i mange år samarbeidet med næringslivet. Blant annet har de et samarbeid med advokatfoirmaet Kluge, som har hjulpet Flyktninghjelpen med å utvikle et program for rettshjelp i felt.

– Jeg er enig i premisset om at flyktningkrisen er så omfattende at alle, også næringslivet må trekkes mer med i humanitært innsats, sier leder for samfunnsavdelingen i Flyktninghjelpen, Harriet Rudd. 

– Og jeg opplever at næringslivet både ønsker og er villig til å bidra mer, sier hun.

Samarbeid med næringslivet er mest nyttig når det tilfører kunnskap og innovative løsninger for bedre nødhjelp, mener Rudd. Hun viser blant annet til enkle betalingsløsninger for mobil eller kort, der mottakerne selv kan kjøpe mat og annet til nødvendig livsopphold. Slik løsninger er både enklere og mer effektivt enn å måtte kjøre inn varer og dele ut på ulike steder.

– Det vil alltid være behovet for nødhjelp og bistand til de som trenger det mest som må ligge til grunn for alt vi gjør, sier Rudd.

Dersom en bedrift skal levere telt eller annen form for husly til et område, må leveransen ifølge Harriet Rudd ha en god pris, være av god kvalitet og være tilpasset det området det skal settes opp i.

– Om næringslivet klarer å oppfylle slike krav kan man skape en vinn-vinn-situasjon. Det er det ikke noe galt i det. Det koster jo penger å levere nødhjelp, sier Rudd. 

Ettersprøselen eksploderer

Det klinkende klart at flyktningkrisen i Europa, Midtøsten og Afrika vil øke etterspørselen etter tjenester fra hjelpeorganisasjonene, private virksomheter, nasjonale myndigheter og flernasjonale organisasjoner som tilsammen utgjør det man kan kalle det humanitærindustrielle kompleks.

Norge og resten av Europa har en sterk felles interesse i å styrke effektiviteten i den humanitære industrien. Det vil kreve at offentlige myndigheter og både nasjonale og flernasjonale nødhjelpsorganisasjoner blir bedre til å samarbeide med private sektor, mener Global Public Policy Institute.

Først og fremst er privat sektor – i hvert fall på en rekke områder – mer effektive enn det hjelpeorganisasjonene selv er. For eksempel vil investeringer i infrastruktur i katastrofeområder ofte kreve mer kapital og kunnskap enn den hjelpeorganisasjonene selv besitter.

Wade Hoxtell er hovedforfatteren av den duggfriske rapporten «Business Engagement in Humanitarian Response and Disaster Risk Management» fra Global Public Policy Institute.

Når det gjelder den totale omsetningen til det humanitære industrielle komplekset, kan den måles på flere måter. Organisasjonen Global Humanitarian Assistance (GHA) har beregnet at humanitær innsats beløp seg til 24,5 milliarder dollar i fjor. Dette var en økning på fire milliarder dollar – 19 prosent – i forhold til i 2013. Det er lave odds for dem som mener at 2015 vil by på ytterligere vekst.

Selv om bevilgningene fra regjeringer, EU, FN og andre donorer stiger kraftig, matcher den ikke etterspørselen fra den raskt økende mengden flyktninger vi ser i dag.

Lars Petter Nissen er leder av den humanitære analysevirksomheten ACAPS i Genève. Her blir analyser av data overlevert til beslutningstakerne i den globale katastrofeindustrien, skriver Mandag Morgen. Virksomheten er finansiert av offentlige nødhjelporganisasjoner i Norge, Danmark, Canada, Storbritannia, Irland og EU, som alle har interesse av at den humanitære innsatsen er så effektiv som mulig.

Nissen mener situasjonen med de allerede 60 millioner flyktningene verden over, i kombinasjon med fremtidige naturkatastrofer, stiller hele industrien overfor enorme utfordringer.

– Flyktningproblemet er så overveldende i antall at det er vanskelig å reagere på det. Spørsmålet er hvordan dagens relativt lille gruppe med humanitære kjerneaktører kan håndtere dette. Svaret er at det klarer man ikke, og derfor må man undersøke hvordan man kan få ikke-humanitære aktører til å medvirke, sier han til Mandag Morgen.

NGO’er vil samarbeide med private

Wade Hoxtell fra tankesmien i Berlin redegjør i rapporten sin for de mange forskjellige formene for samarbeid som allerede i dag eksisterer mellom de store nødhjelpsorganisasjonene og private virksomheter. Den mest utbredte samarbeidsformen er at virksomhetene er klassiske underleverandører av varer og tjenester til NGO’ene.

Det er for eksempel dette det tyske postvesenet DHL driver med når de stiller opp med logistikkeksperter til bemanningen av flyplasser i katastrofeområder. Det danske megakonsernet Mærsk er at annet eksempel. De påtar seg ofte transportoppgaver for Dansk flyktninghjelp, USAID eller WPF, skriver Mandag Morgen.

Men Wade Hoxtell konkluderer i rapporten med at det er flere barrierer som bremser et optimalt samarbeid mellom aktørene. Særlig to

Frykt for grådighet. Kulturelt handler det om at det i mange NGO´er hersker en bekymring for at private virksomheter er for opptatt av bunnlinjen og at de ikke er i stand til å leve opp til å skyhøye etiske kravene som stilles for alt humanitært arbeid.

Forskriftsmessig surr. Politisk-administrativt er utfordringen blant annet at mange organisasjoner har bundet seg til masten. For eksempel er EUs nødhjelpsorganisasjon ECHO bundet av egne forskrifter om kun å agere gjennom NGO´ene. Organisasjonen kan ikke bestille verken varer eller tjenester fra næringslivet direkte.

Politisk betent. «Den enes død, den andres brød». Poliisk sitter det, særlig for venstresiden, langt inne å gi private og kommersielle aktører innpass i tjenester som dreier seg om velferdstjenester og humanitær bistand.