Levende stillhet

Natur og stillhet hører sammen. Stillheten er en vesentlig verdi, men det er lett å glemme før den forsvinner. Da blir den savnet. Å ta vare på naturen kommer også stillheten til gode. Og motsatt. Tar vi stillhetens kvaliteter på alvor, så må vi ta vare på naturen.

I mitt arbeid som havpadler kommer jeg stadig i kontakt med stillheten. Særlig utenom sesongen. Jeg kan kjenne skuldrene senke seg, pulsen slå roligere. Stillheten finnes også i nærmiljøet, men er under press. I sesongen er det et yrende båtliv, og de aller fleste foretrekker motor. Strandsonen er blitt indrefilet. Oppussing og nybygging medfører banking og saging. Helikoptertransport høres store deler av året. Samfunnet er alltid i endring, men hvorfor spør ikke flere om retningen? Hva er et rikt liv? Jeg lagde følgende aforisme om dette for noen år siden:

 

 

Dikteren Hans Børli skriver at stillheten ikke er fravær av lyd, men at den er fravær av lyd som ikke hører naturlig hjemme i omgivelsene. Slik beskriver han det i den korte teksten «Den levende stillhet»:

 

 

Denne levende stillheten er en stor og dyp verdi. Vi kan være glad vi lever i et land hvor det enn så så lenge finnes rom nok, tonende lydrom av avstand rundt stillhetens
klare tone.

En annen form for stillhet er den visuelle. Både på fjellet og på havet kan vi få tåke. Det gir en form for stillhet som bare må oppleves. Sikten kan bli redusert til nesten ingenting, og balansen blir påvirket. Hvis det er helt «whiteout» på havet har jeg opplevd å «padle i nedoverbakke». Da er det både visuelt- og desibelstille, og slike opplevelser blir sittende. Resten av livet.

Stillheten som kvalitet i naturen er ikke bare sett av dikteren Børli. Også St.meld. nr. 39 fra 2000-2001: «Friluftsliv – ein veg til høgare livskvalitet», har med noe om stillhet:

 

Nå er en ny stortingsmelding under arbeid, og jeg håper at stillheten får samme plass i denne. Selv om dagens regjering har en annen politisk farge, og det til tider kan være vanskelig å se at de tar stillheten på alvor.

I flere undersøkelser (bl.a. fra Norsk Friluftsliv) om hvorfor folk går på tur, så er det stillhet, fred og ro som topper listen. Vi vet også at blant de som ikke er aktive i dag, så har de fleste lyst til å drive med friluftsliv. Derfor er det av vesentlig betydning, også i et folkehelseperspektiv, å ta vare på stillheten. Mange opplever det å komme ut i natur som noe veldig annerledes enn dagliglivet. Det gjør noe med dem. Noe verdifullt. En annen tilstand oppstår. Eva Dønnestad fra Kristiansand oppdaterte Facebook-statusen sin på denne måten:

 

 

Ingen går igjennom livet uten noen «forstyrrelser på livslinja», men forstyrrelsene er ujevnt fordelt i befolkningen.

Stillheten åpner før eller siden opp for et møte med deg selv. Det er ikke alltid like hyggelig, men å bli kjent med seg selv er likevel livgivende. Mange har opplevd hvordan den stille vidda, det blanke havet eller suset i skogen gir nytt perspektiv til livet. Stillheten forankrer og endrer på samme tid. Vi tar bolig i oss selv, og blir nærværende.

Opplevelse av stillhet er nært knyttet til natur. Naturen er truet fra mange kanter. De siste 100 årene har områder definert som villmark blitt redusert fra ca 50 % til litt over 10 % i Norge. Det mest øde stedet i Norden ligger faktisk i Sverige.

Den forrige regjeringen opphevet forbudet mot vannscooter, og den nye regjeringen har som fanesak å innføre fornøyelseskjøring på snøscooter. Fornøyelseskjøringen er kanskje vedtatt allerede når du holder dette magasinet i hånden. Forskriften om bruk av vannscootere er også under press, og det er ikke umulig at denne fjernes rett før sommerferien. Den stadig økende motoriserte bruken av natur er en trussel mot stillheten. Altfor mange er opptatt av hastighet, mens altfor få spør om hvilken retning vi skal.

Den fysiske aktiviteten og det fysiske miljøet gjør noe med opplevelsen. Å kjøre vannscooter i 50 knop, eller padle kajakk i 3 knop er to forskjellige ting. Fartsopplevelsen rangeres foran naturopplevelsen. Selv om mange sikkert vil hevde at naturopplevelse er viktig både på vann- og snøscooter. Det er stor forskjell mellom å være deltager og tilskuer. På scooteren er man tilskuer til natur, mens i kajakken, på skiene eller til fots – så er du deltager. Den økende graden av støy, motoriserte hjelpemidler, økende utstyrskrav og så videre, bidrar til at naturopplevelsen endres. Utfordringen oppstår når en persons opplevelse reduserer en annens – og da tenker jeg spesielt på at støy ødelegger stillheten.

Gabriel Scott så dette tydelig allerede for nesten 100 år siden, da han skrev om motorbåtene som kom til Flekkerøya. I boka Alkejegeren skriver han om endringen:

 

 

Scott skriver rett og slett at motoriseringen gjør at vi rangerer tiden forbi selve livet. Hva er det vi haster etter? Kommer vi ikke tidsnok frem til kirkegården? Jo mer tid vi sparer, jo mindre tid ser det ut til at vi får.

I kajakken er ikke målet å komme fram, der er jeg underveis. Ett tak av gangen. Omsluttet av stillheten, oppslukt av rytmen. Langsomheten har en verdi – og Scott ville antagelig sagt at Livet igjen var det første – foran tiden. Kanskje er den økende populariteten til padlingen en stille protest mot at tiden skal komme foran Livet?

Arealene er under stort press, og det truer både urørt natur og stillhet. Derfor må kravene til nedbygging av urørt natur styrkes, ikke gjøres svakere. I stykket «Farvel Norge» skriver Zapffe:

 

 

Vi må altså utnytte områder som allerede er bebygd på en bedre måte. På denne måten kan vi redde både stillheten og naturen. Dette burde i høyeste grad gjelde strandsonen, som i mange kommuner er fullstendig nedbygd. Et byggeforbud i strandsonen burde vært rett rundt hjørnet.

Dessverre blir vi mer og mer fremmedgjorte fra naturen. Det fremmedgjorte mennesket skiller ikke lenger mellom hva som fødes og skapes. Øko-filosofen Sigmund Sætreng Kvaløy skriver at naturen er kompleks, og det lagde er komplisert. Med dette mener han at naturen er selvhelbredende (inntil en grense), det lagde går i stykker. Kanskje burde vi tenkt mer på dette i dagliglivet? At det levende har en helt spesiell egenverdi! Helt uavhengig av om det har nytte for oss mennesker eller ikke. Vi er også natur, og helt avhengige av naturen (selv om vi fortrenger det så godt vi kan).

Enten det gjelder nedbygging av natur eller liberalisering av motorferdsel, så kommer en stadig tilbake til demokratiet. Demokratiet har store problemer med å ta kortsiktige kostnader for langsiktige gevinster. Enten det nå gjelder stillhet eller klima. Vi mangler gode mekanismer for å tenke lenger enn fire år frem i tid. Den vestlige verden blir bare mer og mer kortsiktig – alt skal gå fortere og fortere. Kanskje vi skulle prøve å tenke litt lenger frem når vi setter i gang irreversible endringer? De påvirker jo tross alt mennesker og natur i flere generasjoner. Kanskje for alltid. Slik sett vil de ufødte alltid være i flertall...

En annen side ved stillheten er fellesskapet. Alle religioner setter stillheten høyt. I stillheten er det mulig å møtes på tvers av tro og meninger. Børli har skrevet følgende dikt:

 

 

Stillheten er et felles språk. Ikke bare mellom mennesker, men også mellom mennesket og naturen. Kanskje er tiden kommet for å lytte mer? Til hverandre og naturen.

De siste 100 årene har kostet mye natur og mye stillhet. Levestandarden har økt kraftig, mens livskvaliteten flatet ut for flere tiår siden. Kanskje er det på tide å rette fokuset mot livskvaliteten og stillheten? Mens det ennå er tid! Børli skriver nemlig i sitt stykke «Levende stillhet»:

 

 

La oss håpe det fortsatt er tid! At vi er mange nok som ser stillhetens umistelige verdi. I den pågående debatten om motorferdsel argumenteres det med lokal forvaltning av snøscootere. Men, dette handler om noe helt annet. Om å se naturens egenverdi og stillheten som en umistelig verdi.