Besserwisseren

Krevende oppgaver er inspirerende. Jeg liker ambisiøse mål. President Kennedy sa noe i retning av: By the end of this decade we will put a man on the surface of the moon. Not because it is easy, but because it is hard…

Det Norske Teatrets frontmann, Erik Ulfsby, liker å påta seg vanskelige oppgaver.

– Jeg har møtt mennesker som svarer når noen kommer med en ide: Men blir ikke det vanskelig, da? Jo, selvfølgelig blir det vanskelig. Men vi møtes vel ikke her for å gjøre enkle ting?

– Er du en besserwisser? 

–  De som kjenner meg sier at jeg er utrolig påståelig. Og det er jeg nok. Jeg tuller med at jeg har tatt hovedfag på Besserwisserakademiet. Jeg liker å ha rett.

Bestige fjelltopper

Erik Ulfsby er en iherdig og entusiastisk teatersjef og regissør ved Det Norske Teatret. Han har fått så mange strålende kritikker som regissør at han nesten har mistet oversikten. I sommer tok han tak i legenden Peer Gynt og reiv og sleit i ham så mye at folk ikke kunne gjøre annet enn å juble. De som har sett forestillingen glemmer den aldri.

– Peer Gynt har vært en overveldende opplevelse, sier han. – Jeg har lest den teksten opp og ned, bort og fram. I mine øyne er Peer Gynt det råeste som er skrevet, den treffer både meg og alle andre midtskips. Jeg blir sterkt berørt.

– Jeg kjenner meg absolutt i slekt med Peer Gynt, fortsetter han. – Jeg vil også oppad, jeg vil også helst få til enda mer. Heldigvis er det mye ved personen Peer som ikke er en del av mitt liv. Jeg har familie og barn og en arbeidsplass full av folk jeg respekterer. Alt dette er ikke forenlig med å være seg selv nok.

– Men ønsket og grådigheten etter stadig å erobre nye tinder, den er iboende, også hos meg. Jeg ønsker å være nyskapende, og jeg forsøker å se ting på en ny og annen måte, jeg forsøker å gjøre ting jeg ikke har gjort før. Jeg tør si: Hva med den fjelltoppen der, den som vi aldri har våget å erobre før? Det fjellet må vi bestige. Jeg har alltid likt ambisjon, og en viss evne til å oppdage nye ting må vi alle ha, hvis ikke reproduserer vi bare gamle ideer og metoder.

Der bommet vi

– Hvis man driver med kunst er det en vesentlig del av oppgaven å åpne nye dører for folk, for publikum, og få dem til å se ting på nye måter. Vi som jobber på Det Norske Teatret skaper kunsten og gjør nye oppdagelser. I neste runde gjør våre oppdagelser sitt til at publikum oppdager noe nytt.

– Jeg prøver å si til meg selv og andre at en del av konseptet teater handler også om å ikke få til ting. Jeg må kunne omfavne det når noen sier: Der bommet vi skikkelig! Forhåpentligvis innebærer det at vi i hvert fall forsøkte. Men vi bør lykkes oftere enn vi mislykkes. Vi må gå flere skritt fremover enn tilbake.

– Du liker ikke å ha nei-mennesker rundt deg?

– Joda. Men i balanse. Nei-mennesker må balansere med ja-mennesker, sier Erik Ulfsby. – Et nei-menneske høres negativt ut, men kan være veldig viktig. Noe av min oppgave som teatersjef er å komme med ideer som ikke behøver være realistiske eller gjennomførbare. Kanskje kaster de av seg et eller annet i en annen sammenheng. Et godt kollegium må tillate seg å være med på begeistringsbølgen, men må også ha noen ankre som tør å si: Dette går ikke, husk at konsekvensen blir sånn eller sånn. Det er en avgjørende dynamikk, og den trives jeg godt med.

– Jeg tror heller ikke ting alltid ville blitt bedre om jeg hadde fått dratt linjen min helt ut. Jeg kaster ofte ut ting som i sin ytterste konsekvens ikke er gjennomførbart. Men som visjon eller ide skal de ha mange avskygninger som kan vokse. Derfor er det viktig at det jeg kommer med møter motstand.

Individualistene

En god leder skal være ambisiøs på bedriftens vegne, ha noen ambisiøse mål.

– Man må være offensiv, sier Erik Ulfsby. – Jeg går til lederjobben på teatret med glede og forsøker å ikke holde igjen. Å være en teatersjef er en «all in» jobb, jeg må gi alt jeg har, på alle felt. Jeg kan ikke gå inn i jobben med reservasjon. Målene mine skal være ambisiøse, og realistiske. Samtidig må jeg være klar over at mine mål og ambisjoner, ikke er mye verdt om de ikke forplanter seg og får fotfeste hos alle andre. Det er når de blir godt forankret, når flere får eierskap, at de gode ideene vokser.

– Komplisert med en gjeng skuespillere som for det meste er individualister?

– Jeg hadde hatt en vanskeligere jobb om teatret ikke hadde rom for individualister. Da tror jeg vi ville slitt med å lage gode forestillinger. Jeg er takknemlig for hver eneste individualist her. Men man kan ikke være individulast hele tiden, i alle møter eller alle oppsetninger. Men man må tørre å ta fokuset og plassen når man blir gitt muligheten. Skuespillere som gjemmer seg får det vanskelig.

– Man kan ikke alltid være den som gir fra seg rommet til andre. En forståelse for når du skal ta plass er en like nødvendig del av yrket som det motsatte.

Et magisk sted

– Gamle myter sier at det foregår mye rart i teatrets mørke kroker?

– Teater er et sted full av myter, om divaer og skuespillere med stort alkoholforbruk. Det har nok en kjerne av sannhet i seg. Men teaterlivet er mer konstant enn mytologien vil ha det til. Disse historiene blir jo også bedre etter som generasjonene forteller dem.

Erik Ulfsby er forelsket i teatret sitt. Og det er ikke snakk om ulykkelig kjærlighet.

– Jeg er forelsket i teatret som kunstform, presiserer han. – Helt fra jeg var barn og så forestillingen Karlson på taket, ble jeg forelsket. Jeg elsket det når det ble mørkt, jeg elsket det når lyset ble slått på og lyste opp et helt bestemt område, jeg elsker at noen styrer det jeg skal se. Når det blir mørkt for deretter å bli lyst, da er jeg et helt annet sted. På et magisk sted. Jeg er midt i en våken drøm.

– Du har fått fem nye år som teatersjef? Ingen turbulent ansettelsesprosess denne gangen?

– Nei, jeg opplever at vi har fått til mye sammen på disse årene, og jeg trives svært godt her. Jeg er blitt godt kjent med huset og har alltid følt meg hjemme her. Det var derfor ikke vanskelig å takke ja til fem nye år.

– Og jeg har fortsatt store ambisjoner, skynder han seg å si. – Vi har lagt om til repertoardrift, som var en stor endring for et så stort teater. Vi har jobbet med publikumsområdene, store forestillinger og det multinorske. Vi har fått folk med forskjellige bakgrunner inn både på scene og i sal.

– De neste fem årene vil ikke ha så stort preg av forandring. Nå skal vi løfte oss ytterligere kunstnerisk.

Vil være en skandale

– Men statsstøtte er du avhengig av?

– Uten statsstøtte finnes det ikke teater som Det Norske Teatret. Sånn er det. Tre fjerdedeler av vår inntekt er statsstøtte, som jeg ikke tror vil forsvinne, for da er ikke Norge en kulturnasjon lenger. Det Norske Teatret er i en særstilling med et språkformål parallelt med det kunstneriske. Dersom vi f.eks. fjernet de store musikalene fra vårt repertoar, så vil ikke andre produsere det på nynorsk. Det ville være stor skandale. Både for utviklingen av den norske musikalen, og for nynorsken. Det er ingen tvil om at nynorsken er under press, men antallet sterke, unge, forfatterstemmer på nynorsk er økende, og det samme er besøket på Det Norske Teatret. Det lover godt.

– Og du er like entusiastisk som for fem år siden?

– Jeg hadde ikke sagt ja til fem nye år til om jeg ikke hadde entusiasmen i behold. Men jeg leter hele tiden etter nye uttrykksformer. Jeg og huset har godt av å ikke gå i samme rytme, vi må våge å bryte den. Hvis ikke, blir det å gjøre som vi alltid har gjort.

Ingrid smartest

På veggen henger en sykkel. Hva i all verden har den der å gjøre?

– Sykkelen blir ikke brukt, og det er flaut, sier Erik Ulfsby. – Jeg skylder på setet som har en tendens til å falle ned. Å være teatersjef er lange dager og mye ansvar, men jeg bør ikke tillate meg å forfalle fysisk. Jeg går på ski om vinteren, jeg holder på med mye ute på hytta. Men jeg trener ikke til Birkebeinerrennet. Å holde seg i form i hodet er en vel så viktig øvelse.

I mai giftet Erik Ulfsby seg med artisten Ingrid Olava.

– Ingrid er en stor ressurs for meg, sier han. – Hun er skarp og smart, og enormt interessert i kunst. Jeg bryner meg på henne og hodet hennes. Særlig når jeg driver på med egne prosjekter. Under arbeidet med Peer Gynt leste hun hele teksten seks-syv ganger. Hun har mange kloke innspill. Ingrid er den smarteste jeg kjenner.

Det mest dramatiske

Erik Ulfsby har tvillingsønner, som ble født allerede i uke 25 og måtte ligge på sykehus i flere måneder.

– Fødselen til sønnene mine er den meste dramatiske hendelsen i mitt liv. Den påvirker meg sterkt fremdeles. Jeg har lært at ting fort kan gå i stykker og være skjørt. Det var en skjellsettende tid, med et halvt år på sykehus. Jeg klarer ikke se nyhetssendinger om noe som er tilsvarende. Jeg blar forbi når jeg ser lignende historier i avisene. Det var en slags før- og etter-opplevelse. Det kunne gått fryktelig galt med både den ene og den andre eller begge. Vi var heldige med at de ble født på et av de beste sykehusene i verden.

– Jeg tror jeg ble flinkere til å glede meg over alt som er. Jeg fryder meg over ting som går bra. Jeg vet at det skal lite til før ting går galt.

– Tar du dårlig kritikk tungt?

– Ja, det er klart. Ikke så mye som regissør, men mer som teatersjef. Spesielt når kritikken er uberettiget. Noen ganger vet man at «Ok, dette fikk vi ikke helt til». Innimellom kan det være befriende å få negativ kritikk. Men når jeg vet at folk har jobbet hardt og fortjener et stort publikum, og ikke får det fordi en eller to anmeldere ikke likte stykket, tar jeg det tungt. Samtidig vil jeg heller ha negativ kritikk en ingen kritikk. Bryr man seg, må man tåle dårlig kritikk.

– Egentlig er jeg utrolig glad det kommer anmeldere, det er jo blitt en truet rase. Det er utfordrende tider i pressen. De skviser og skviser budsjettene sine, og anmelderne, som egentlig er dedikerte, er jeg glad får lov til å komme. Jeg blir glad når syv anmeldere sier de skal se en forestilling på den minste scenen vår, Scene 3.

Min svakhet

– Har Erik Ulfsby noen slemme sider?

– I det private har jeg flere slemme sider, noe de fleste har. Akkurat som teatret har to ansikt, har jeg det også. Min sterke vilje er nok min fremste egenskap. Men den egenskapen kan også snus til å bli min dårligste. Jeg forsøker å finne vippepunktet. Styrken i å ville en masse, kan bli min svakhet.

– Høres det litt defensivt ut?

– Nja, defensiv er et ord jeg ikke er glad i. Det høres litt kjedelig ut.

– Må en god leder ha opplevd motgang noen trøkker i livet?

– Hvis du er leder over tid, vil du som regel møte motstand og store utfordringer. Du må gjøre ting som ikke er populært. Men stå for det du mener. Det er også forskjell på lange og korte perspektiv. Noe som kan være utfordrende der og da, er en lettelse tre år frem i tid.

– Er livet blitt som du ønsker?

– Jeg har vært mye mer heldig enn jeg har drømt om, både i det private med familie og barn og som profesjonell. Jeg er glad og takknemlig for det livet jeg får lov å leve.

Da stresset forsvinner

– Hva er meningen med livet?

– Tja, en tanke jeg i alle fall kan omfavne som teaterarbeider er at vi med godt teater kan bidra til å gjøre det litt lettere å dø. Vi skal åpne opp for en innsikt som gjør det lettere å forlate livet. Det skal vi jo alle en gang.

– Men jeg kjenner meg ennå ung og har tenkt å leve lenge. Hva resten av livet skal inneholde, vet jeg ikke, ut over at den skal vare fem år til her på Det Norske Teatret.

– Om du hadde bare fem måneder igjen å leve? 

– Da ville jeg ikke vært her på teatret. Da ville jeg vært i båten og på hytta på Storsand i Drøbaksundet. Disse tingene er helt nødvendig avkobling for meg. Jeg trenger bare en time eller to, så er jeg restituert. Jeg starter snekkemotoren, og så forsvinner alt stress i bølgeskvulp og måkeskrik.