Kvinner diskrimineres på toppen i norsk akademia

Flere kvinner enn menn tar høyere utdanning i Norge og i 2014 tok for første gang flere kvinner enn menn doktorgraden. Men andelen kvinner og menn i akademia endrer seg gradvis og sakte i menns favør etter hvert som man klatrer på den akademiske karrierestigen.

Endringen skjer gradvis helt frem til det blir spørsmål om professorat. Da blir plutselig andelen menn overveldende.

Mens menn er i knapt flertall med 56,5 prosent mot 43,5 prosent på det nest høyeste akademiske nivået – førsteamanuensis, er andelen professorer sært skjevt fordelt mellom kjønnene: 74 prosent menn og kun 26 prosent kvinner.

Rektor ved Høyskolen i Oslo og Akershus, Curt Rice, mener kvinner blir diskriminert i akademia i Norge.

– Man skulle forventet at opprykk til professor var noenlunde jevnt fordelt mellom kvinner og menn, sier rektor og professor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Curt Rice. Rice er leder for det regjeringsoppnevnte organet Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (KIF), som skal fremme likestilling mellom kjønnene i forskning og høyere utdanning. Rice har i tillegg forsket på likestilling i en årrekke.

– En del av fortellingen handler om at kvinner og menn blir vurdert forskjellig, sier Rice.

Rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Curt Rice, mener kvinner diskrimineres i norsk akademia. 

Foto

Benjamin A. Ward / HiOA.

Rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Curt Rice, mener kvinner diskrimineres i norsk akademia. (Foto: Benjamin A. Ward / HiOA.)

Må søke om opprykk

Professortittelen er den høyeste formelle akademiske tittelen, og for de aller fleste som satser på en akademisk karriere vil det være naturlig å ha et professorat i siktet.

Det er den enkelte forsker som selv må ta initiativ og søke opprykk til professor, som det heter.

Alle som søker opprykk blir vurdert av en evalueringskomite.

Kvinnelige kolleger har fortalt Curt Rice at de kanskje må være litt tryggere før de tar skrittet og søker seg et professorat enn hva tilfellet er med menn.

Noe handler altså om den gamle greia med menn og (overdreven) selvtillit.

Men Rice tror ikke at kvinners noe mer forsiktige tiltro til egen fortreffelighet på langt nær er hele forklaringen.

– Kvinner må ha produsert mer for å bli vurdert likt som menn, hevder HIOA-rektoren.

For eksempel viser et forskningsprosjekt i Sverige at kvinnelige doktorgradskandidater måtte ha publisert 2,5 ganger så mange artikler i vitenskapelige tidsskrift for å bli vurdert likt med sine mannlige kolleger til såkalte postdoc-stillinger.

Et annet forskningsprosjekt i Spania studerte profilene til menn og kvinner som søkte opprykk til professor. De konkluderte med at sjansene for at en mann fikk opprykk var 2,5 ganger større enn for en kvinne med en lik profil.

– Evalueringen avhenger av om søkeren er mann eller kvinne. Kvinner må altså ha gjort mer for å bli vurdert på lik linje med menn, sier Rice.

Han forteller videre at det ikke er forskjell på kvinner og menn i evalueringskomiteene. Både menn og kvinner vurderer altså kvinner strengere enn menn når det dreier seg om akademiske prestasjoner.

Kvinnerevolusjonen som sluknet?

Andel kvinner og menn i ulike posisjoner i norsk akademia. (Tall fra 2014 – i prosent)

 

Vi har lenge hørt om at kvinnene inntar forskning og høyere utdanning. Vel, denne figuren viser at de foreløpig kun har inntatt de lavere plassene i det akademiske hierarkiet. Stjernestatusen som professor er fortsatt forbeholdt et overveldende flertall av menn.

Kilde: Database for statistikk om høyere utdanning

Stereotypene ruler fortsatt

Rice tror dette stammer fra det enkle faktum at vi alle bombarderes med kjønnsmessige stereotyper gjennom livet – uten at vi nødvendigvis er dem bevisst.

En slik stereotyp er av «mannen som vitenskapsmann». Kvinner passer ikke like godt inn i vårt bilde av en forsker.

Det viser faktisk et ferskt forskningsprosjekt.

Nylig ble det publisert en omfattende studie der man spurte 350 000 mennesker i 66 land om hvordan de så på forskning.

Et stort flertall av de spurte svarte at de så for seg en mann når de forestilte seg en typisk forsker.

Her skulle man tro kultur spilte en rolle, og det gjør det kanskje også. Men ikke på den måten vi i det liberale og likestilte Skandinavia kanskje skulle tro:

Det er flere i de skandinaviske landene som ser for seg menn som forskere enn gjennomsnittet for alle landene, viser studien.

Mens land som Makedonia, Portugal og Spania rangeres som de landene der man tenker minst kjønnsspesifikt på forskning og vitenskap, er det i Nederland, Ungarn og Vietnam vitenskap i størst grad assosieres med menn.

Men også Danmark, Norge og Sverige scorer «dårlig» sett med likestillingsøyne. Danmark legger seg på 10. plass når det gjelder å assosiere vitenskap med menn, mens Norge er det 19. mest «mannssjåvinistiske» blant de 66 landene, viser studien som er utført av forskere ved Northwestern University i Illinois, USA.

Studien viser også at avviket «i menns favør» når det gjelder hvordan man oppfatter forskere i ulike land avhenger av hvor stor andel av de vitenskapelige stjernene som er kvinner og menn i det enkelte land. Jo flere kvinner som jobber innen forskning, jo mindre avvik i den kjønnsstereotype oppfatningen av vitenskap blant folk.

– Vi tror ikke vi gjør det, men faktum er at vi rett og slett stiller tøffere krav til kvinner enn menn i akademia. Og vi er faktisk verre i Skandinavia, med vår likestillingstradisjon. Det er ganske alvorlig, påpeker Curt Rice.

Engasjerte toppledere

– Alle vi som er professorer ønsker jo sterkt at vi skal klare å vurdere kandidater på et objektivt og faglig grunnlag. Men troen på at vi gjør det, bidrar faktisk til å opprettholde et diskriminerende system, sier Rice. Han mener det bør tas konkrete grep for å rette opp kjønnsskjevheten i vår akademiske elite.

Ifølge Curt Rice er det flere tiltak som kan bidra til økt likestilling på toppen av norsk akademia.

Kvotering er det sterkeste tiltaket, og Rice vil ikke avvise det, men mener det er andre grep man kan ta før man tar et så pass drastisk skritt.

At professorer viser et større engasjement i sine kvinnelige kollegers karriereutvikling, kan bidra til at flere kvinner søker opprykk til professor, mener Rice.

Da han jobbet ved Universitetet i Tromsø hadde han ansvar for et prosjekt som skulle hjelpe kvinnelige førsteamanuensiser på veien mot å søke opprykk til professor. Man simulerte opprykksprosessen med egne evalueringer og tøffe tilbakemeldinger. Resultatet var at 10 prosent av dem som deltok umiddelbart etterpå søkte opprykk, og fikk det. De andre fikk ærlige og konstruktive tilbakemeldinger, og etter et par år hadde over halvparten blitt professorer. Universitetet i Tromsø er i dag landsledende blant universitetene med hensyn til andelen kvinnelige professorer. Litt over 31 prosent av professoratene der innehas av kvinner.

– Menn prøver seg gjerne litt tidligere på et professorat enn kvinner. Med dette prosjektet fikk kvinnene økt selvtillit og konkret tilbakemelding på hvor de sto rent faglig, forteller Rice.

Lignende prosjekter bør settes i gang flere steder, mener han.

– Den faktoren som er viktigst for likestillingsarbeidet både i akademia og i andre sektorer, er engasjement fra toppledelsen, sier Curt Rice. – Er toppledelsen opptatt av dette, så skjer det gjerne ting. Hvis ikke, blir det vanskeligere.

Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (KIF)reiser rundt og møter toppledere ved norske universiteter og høyskoler og viser dem hvordan de kan jobbe med likestilling. I tillegg gir KIF råd til departementet og forsknings- og utdanningssektoren som sådan.

Bevisstgjøring av dem som skal evaluere kandidater er svært viktig i arbeidet med økt likestilling, mener HIOA-rektoren. Folk gjør ikke forskjell bevisst, og de ønsker å være faglig objektive.

– Hvis du forteller dem at de vurderer kvinner og menn ulikt, så kan det faktisk i seg selv bidra til en endring. KIF jobber med å utvikle egne verktøy som kan bidra til en mer likestilt vurdering, forteller Rice.

Ikke mer jobb som professor

Et velbrukt argument som gjerne brukes til å forklare manglende kvinneandel i lederstillinger, handler om at kvinner velger bort lederstillinger fordi det krever mye mer tid og er mye mer personlig utfordrende enn en rent faglig stilling. Det kan være slitsomt å være sjef, og ikke alle ønsker å ta det ansvaret. Mange mener at flere kvinner enn menn kvier seg for å ta lederstillinger av den grunn.

Det er et argument som faktisk ikke holder i akademia, mener Curt Rice.

– I akademia holder ikke dette argumentet. Å gå fra en førsteamanuensis-stilling til professor betyr ikke automatisk mer jobb, forklarer Rice.

Han forteller at det ikke nødvendigvis følger noe personalansvar med en professorstilling. Det kreves heller ikke noen annen slags kompetanse eller spesielle egenskaper for å rykke opp til professor, bortsett fra at du selvsagt skal være svært faglig dyktig.

– Man kan forestille seg at noen ikke ønsker å bli leder i næringslivet. Men det er ingen grunn til at ikke alle førsteamanuensiser vil bli professorer, påpeker Rice.

– Det er vanskelig å bli professor. Og det skal være vanskelig. Men det skal ikke være vanskeligere for kvinner enn for menn.

Når det gjelder formelle lederstillinger i akademia, og ikke kun den akademiske professortittelen, ser situasjonen noe bedre ut. Blant de norske universitetene er det i dag 30 prosent kvinnelige rektorer og ledelsesstillinger er generelt mer jevnt fordelt mellom kjønnene, ifølge Rice. Ved HIOA er kjønnsfordelingen på dekanstillingene 50-50, påpeker han.

Men han tror ikke dette bildet bidrar til å heve likestillingen i akademia i særlig grad. I akademia er det faglig stjernestatus som teller.

– Rene lederjobber er fortsatt sett på noe som nærmest er suspekt i akademia. Og veldig mange av de mest ambisiøse mannfolka holder seg derfor unna dem. Noen må jo ta den verste jobben, og som på de fleste andre områder, er det kvinnfolka som gjør det, sier Curt Rice.

Kvinner dropper ut

Et annet problem for likestilling i akademia er ifølge Rice at kvinner forsvinner i større grad fra sektoren enn menn.

En årsak til det kan være den høye innslaget av midlertidige stillinger, mener han. Svært mange stillinger i akademia er midlertidige. Det være seg doktorstipendiater av fire års varighet med påfølgende engasjement i tre år i en såkalt postdoc-stilling. I tillegg må man ofte flytte på seg for å få disse stillingene.

– Det er bra for forskningen at folk flytter på seg for å få nye, faglige impulser. Men det er ikke så bra for likestillingen, mener Rice. Poenget hans er at det fortsatt er slik at det er vanskeligere for en familie å bryte opp for å flytte etter kvinnens jobb. Kvinnene er nok mer lojale til familien.

I Norge er vi ganske bra på likestilling på hjemmebanen sammenlignet med andre land. Men en karriere som forsker betyr mye midleritighet, gjerne krav til at man er mobil og kan flytte på seg og sin familie, mye reising og ofte sene kvelder «på labben eller foran PC-en. Et av Curt Rice viktigste råd til unge kvinnelige forskere er derfor følgende:

– Valg av livsledsager er et kjempeviktig karrierevalg.