Kvinnelige gündere: Sjokolade, Sjarm og Sekretærer

Det høye, smale regjeringsbygget står som et dystert utropstegn av betong etter terroren 22. juli. Noen hundre meter i luftlinje fra der bomben smalt ligger Fredensborgveien og kontorene til Lenas HelsePersonell.  PC-er og annet utstyr ble ødelagt i smellet. Sjokket og frykten var en forferdelig opplevelse.

– Heldigvis ble ingen som jobber her skadet, forteller Lena.  Det er vanskelig å tenke seg en større kontrast. Mens nabolaget fortsatt er svært preget av skadene fra 22.juli, er stemningen lun og trivelig på innsiden av Lenas HelsePersonell.

– Trivsel er viktig. Vi har nesten ikke sykefravær.

Kake er godt for helsa

Et viktig bidrag er at Lena innerst inne har en drøm om å være konditor. Derfor baker hun minst to kaker hver uke. Det er mest sjokolade- og konfektkaker det går i. Resultatet er at disse jentene spiser kake på jobben nesten hver dag.  Dessuten finner de på slike ting som å lage eget 17-mai tog på nasjonaldagen med Lena som drillpike. De feirer alle nye kontrakter med champagne og sloss om å være Lucia-piken med lysekrone på hodet før jul. I sesongen synger de julesanger hver dag.

Mange som treffer Lena kan finne på stusse ved navnet Vonka. De får da høre om den berømte forfatteren Roald Dahl som reiste til Kirkenes like etter krigen. Han kom til et utbrent Finnmark med mangel på det meste. Roald Dahl hadde sjokolade i lommene som han ga til en liten gutt som han traff tilfeldig på gaten. Gleden var et fantastisk syn. Gutten het Vonka og er en slektning av Lenas mann. Dette ble starten på historien om Willy Wonka i "Charlie og sjokoladefabrikken".  Roald Dahl skrev brev til familien og ba om lov til å bruke navnet. Og som man sier: Resten er historie!

Fantastisk er også historien om Lena som har bygget opp en virksomhet med 250 helsevikarer, ti faste ansatte og 26 millioner kroner i omsetning. Hun er størst på markedet for legesekretærer på Østlandet og driver dessuten en skrivestue som tar seg av journalene ved de største sykehusene i landet. Denne skrivestua redder liv.

–Liv kan gå tapt når journaler blir liggende i flere måneder før de skrives ned og blir tilgjengelige for fastlegene.  Det kan for eksempel føre til at pasienter ikke blir innkalt raskt nok til kontroller. Når fastlegen ikke ser hva sykehuset har gjort med pasienten, så kan oppfølgingen bli for dårlig, sier Lena.

Ventetiden kuttes når Lenas HelsePersonell tar seg av nærmere 50.000 journaler i året for sykehus i Oslo, Ski, Bodø, Tromsø, Harstad og Narvik.  

– Skrivestua ble etablert i 2005 etter at vi vant et anbud ved Ullevål sykehus. Siden har vi fått stadig mer å gjøre. Ofte opplever vi at mengden journaler er større når dagen er slutt enn da den begynte. Siden vi også er et bemanningsbyrå har vi fordel av å kunne hente inn flere sekretærer når mengden journaler øker, forteller Lena.

Spesialisert

–Dere har en krevende jobb?
 

–Våre medarbeidere har en spesialisert kompetanse. Taushetsplikten tas svært alvorlig. Fordi vi har adgang til sykehusenes journaler og skriver rett inn i deres systemer, er nøyaktighet og strenge sikkerhetsrutiner viktig.  Å gjøre denne jobben gir god sykdomslære og er blant annet en populær jobb for medisinerstudenter.

– Det fins dataprogrammer som omdanner tale til tekst. Vil ikke denne teknologien gjøre dere arbeidsløse på sikt?

– Om noen år så er nok dette markedet forandret. Men utviklingen i det offentlige vil trolig gå sakte. En årsak er at teknologien er ganske kostbar og den fungerer ikke optimalt. Omstillingsevnen er for øvrig ulikt fordelt i dagens helsevesen, sier Lena.  Bemanningsfirmaet leverer også sykepleiere, hjelpepleiere og annet helsepersonell som det er økende etterspørsel etter.

Fra Mysen til Tyrkia

Hvordan ble gründeren til? 15 år gammel dro Lena fra Mysen i Østfold til Tyrkia for å besøke faren som gjennom et års tid hadde ansvar for å lære opp verksteder som skulle ta seg av Volvos lastebiler.

– Jeg oppdaget at det var skopussere over alt. De hadde slike flotte stativer som du kan sette foten din på. Jeg kjøpte meg et slikt stativ og da jeg kom hjem søkte jeg kommune om lov til å pusse sko I Mysen sentrum. Det var en fin erfaring.

– Din neste jobb var som servitør på Karjolen restaurant på Momarken travbane. Hva lærte du der?

– At det er viktig med store porsjoner.  Det gikk mest i kjøttkaker, kålstuing, poteter og tykk saus. Jeg lærte også hvordan man skal håndtere godt voksne karer som har hamstret opp med halvlitere like før stengetid og som likevel må forlate restauranten.  Det var en del som drakk ganske mye på Karjolen. Det er viktig kunne vise respekt og behandle folk på en skikkelig måte, uansett hvem de er.

– Du pleide å stå grytidlig opp å gjøre rent i to timer på Det Lille Vertshus, før du skulle på skolen. Det var krevende for en 16-åring?

– Jeg vasket ikke på onsdager og fredager, så det var passelig med jobb.  I videregående skole gikk jeg først på en husmorskole (helse og miljøfag). Det er jeg veldig glad for i dag, for man blir praktisk anlagt av en slik utdanning. Videre gikk jeg på helse- og sosiallinjen med en plan om å bli sykepleier, men ble legesekretær i stede. Jeg var ikke særlig skoleflink. Fikk tre i snitt.

– Gjorde det noe med selvfølelsen din å få dårlige karakterer?

– Nei, det plaget meg overhode ikke. God selvtillit har jeg alltid hatt.

– Du fikk kanskje oppturer av å spille håndball i Slitu Idrettsforening?

– Vi var et veldig dårlig lag. Vi tapte nesten alle kampene våre. Men miljøet var topp. Jeg har fortsatt gode venner fra håndballen.

Fra kjærlighet til gründer

– Hvordan fikk du det for deg at du skulle bli gründer?

– Jeg måtte velge mellom kjærligheten og ønsket om å bo i Oslo. Sånn er det å forelske seg i en kar fra Fredrikstad. Etter å ha jobbet i Medisinsk Vikarbyrå fikk jeg ideen om å starte noe lignende, lånte 100.000 kroner og startet opp bedriften der mannen min bodde.  Jeg drev virksomheten hjemmefra, annonserte etter legesekretærer i Aftenposten, og kontaktet alle de stedene hvor jeg selv hadde jobbet. På den måten fikk jeg en kundemasse å starte med. Det gikk ganske fint. Men det var lurt at vi etter hvert flyttet virksomheten til hovedstaden. Det største markedet er jo her.

– Du måtte jobbe døgnet rundt i starten?

– Nei, fullt så ille var det ikke. Det var mer 10-12 timers dager. Jeg gjorde jo alt selv.  Tok alt papirarbeidet, var kundekonsulent (selger), rekrutterte, sendte fakturaer, osv. Det ble jo alt for mye, naturligvis. Jeg har roligere dager nå. Til andre som vurderer å starte for seg selv, så vil jeg si at det ikke er lurt å skulle satse alt på egne krefter. Bruk kontaktnettet ditt og ta i bruk ressursene som ligger der. Jeg vil absolutt anbefale ungdom å gjøre som jeg, starte egen virksomhet. Jeg har trivdes godt med friheten til å utvikle og finne på ting. Det er kult å være sin egen herre. Men det er et stort ansvar også. Jeg har jo vært redd for å gå konk, eller at vi skulle gjøre en feil og komme i media. Å miste sitt gode navn og rykte på grunn av en skjebnesvanger feil, er noe jeg har vært nervøs for. Frykten reduseres når du klarer å ansette flinke folk og får erfaring for hva som er riktig å gjøre.

– Du har, som flere av medlemsbedriftene i NHO, hatt glede av Female Future programmet. Det er en satsing som skal styrke likestillingen i arbeidslivet, bedre kvinners representasjon i ledelse og styrer, samt trekke flere kvinner til privat sektor. Hva satt du igjen med etter å ha vært med på dette?

– Female Future ga meg et fantastisk nettverk. Jeg deltok i fem måneder i en gruppe på 25 kvinner i Østfold. Vi fungerte veldig godt sammen. Det å utfordre hverandre som ledere er en viktig del av Female Future.  Du får økt kunnskap og et nettverk som du kan dra veksler på over lang tid.  Satsingen ledet frem til en 72 timers hjemmeeksamen på BI.  Jeg lærte mye.

– Etter at du hadde født din første sønn, Max, så hadde du ikke tid til å ta permisjon?

– Jeg tok bare to uker, og så overtok min mann resten av permisjonstiden. Siden jeg jobbet og bodde i samme hus, gikk jeg bare opp to etasjer for å amme. Det fungerte helt fint.  Menn er like gode omsorgspersoner som kvinner. Jeg tror Max kan være svært fornøyd med sine første leveår. Men det er jo noen damer som blir provosert når jeg forteller dette.  Og jeg må legge til at ved neste svangerskap så tok jeg ut en alminnelig mamma-permisjon i åtte måneder. Det gikk også fint.

Lena snakker som en lys og nystartet sommermorgen som ikke vil trenge seg på, men som kommer listende, mild og behagelig i formen. Stemmen er lavmælt og setningene korte. De går gjerne litt opp mot slutten, som om det meste er ment som et spørsmål.

– Bedriften har et navn som er litt Donald Duck-aktig?

– Ja, jeg er enig i det. Vi høres jo ut som en bitteliten bedrift som drives fra et hjemmekontor, og ikke som det vi faktisk er, en meget proff og spesialisert virksomhet med gode resultater. Jeg har vurdert og skifte navn, men det vi har fungerer jo bra, og de ansatte liker navnet godt. Å drive en personlig bedrift har sine fordeler.

– Men du er litt bekymret?

- Vi har hatt en flott utvikling med pen vekst som gjorde at vi tre ganger ble "Gassellebedrift" i DN. Men den senere tid har vi stagnert.  Vårt mottrekk fremover blir å ansette flere dyktige kundekonsulenter. Jeg har god tro på at det skal gi oss ny fart.

– Er det en fordel å bli kåret som gasellebedrift?

– Overfor større kunder kan det være positivt fordi det gir et signal om ryddighet, seriøsitet og ambisjoner.

Eldrebølge og bemanningsbølge

– Helse- og omsorgsmarkedet vil vokse fremover?

– Det er åpenbart at eldrebølgen og økende velstand vil skape et galopperende behov. Bemanningsbransjen blir hardt angrepet politisk. Særlig i helsemarkedet møter vi krefter som ønsker at det offentlige skal klare alt selv.  Men jeg tror faktisk ikke Norge på dette området har noe valg. Vi må ta i bruk alle tilgjengelige ressursene og all den fleksibilitet som fins. Samlet sett så utdannes det for lite helsepersonell i Norge. Det blir stadig vanskeligere å få en 19-åring, som kommer ut av videregående skole, til å utdanne seg innen helse og omsorgsfag. Dermed vil det bli økende behov for å hente personell fra utlandet. Behovet for å hente folk utenfra er stor mange bransjer, men det er særlig krevende innen helse. Det er først og fremst språkbarrierer som er utfordringen for mange.

– De fleste sykehus og helseinstitusjoner opererer med vaktplaner og en bemanning som ikke tåler sykefravær. Dette er et stort samfunnsproblem. Med så dårlig bemanning som det er mange steder er det åpenbart at liv og helse vil være truet. Uten bemanningsbransjen hadde det vært helt utålelig mange steder.

– De strenge arbeidstidsbestemmelsene er et betydelig problem. Det fins en del ledig kapasitet, folk som vil jobbe mer, men som ikke får lov til det på grunn av et stivbent regelverk.  Hvis man ikke snart endrer systemet og justerer arbeidsmiljøloven så vil det bli helt umulig å holde velferdssamfunnet i gang.

Dette intervjuet er tidligere publisert i boken «Kvinnelige gründere forteller» av Baard Fiksdal, utgitt av NHO Service. Gjengivelsen har forfatterens tillatelse. Hele boken kan bestilles eller lastes ned via NHO Service sine nettsider.