KVINNELIGE GRÜNDERE: Høvdingen

Småbruket i Meløy var knapt til å leve av. Det var ikke lett å være fiskerbonde noen vindkast fra Svartisen, mellom Bodø og Mo i Rana. Det betydde hardt arbeid for Ester, som var nummer to i en ungeflokk på fire. Før hun var ti år gammel hadde jenta ansvar for å melke de fem kuene på gården. Det innebar å gå en snau time hver vei for å rope inn kyrne oppe i lia om sommeren. I tillegg skulle hun ta all oppvask i huset, luke åkerlappen og ta seg av grønnsakene i en husholdning som brukte alle krefter på selvberging. Hadde Ester litt tid til overs dro hun og broren på sjøen og satte line eller brukte håndsnøre. Mesteparten av fisken ga de bort til naboene med et håp om at det skulle vanke noen mynter til jul som takk. Noe av det hun gledet seg til gjennom året var å delta i slåttonna.

Tøffe kår

- Høydepunktet var når familien hadde pause under slåtten. Vi satt sammen og spiste ute på marka. Far fortalte historier. Det var stort, sier Ester.

Så trekker hun pusten. Og minnes faren.  Da kommer tårene. For barndomsminnene er sterke.

- Vi hadde det veldig trygt og godt både hjemme og i bygda. Samhørigheten var sterk. Bygda delte på det meste, forteller Ester.

Familien var den eneste som hadde telefon, og den ble brukt av alle. Ungene måtte springe og hente folk når det kom telefon. Det var gjerne fiskere som ringte hjem til konene. Så måtte kona være der når mannen ringte opp igjen. Da sto han gjerne i en lang kø av fiskere i Ålesund.

Ester har gjennom livet ofte vært tidlig ute. Hun begynte for eksempel på skolen ett år før tida og ble den yngste som gikk på folkeskolen i Meløy. Å være minst skapte en fighter.

 – Jeg ville hele tiden måle meg mot de beste, legge meg i selen og gjøre det så godt som bare mulig, sier hun. Nærmeste tettsted var Ørnes. Her var det realskole. Ester skulle gjerne gått på realskolen, men familien hadde ikke råd.

I stedet får Ester med seg en diger matpakke, setter seg på Hurtigruta og reiser tre dager sørover til Sogn og Fjordane. Det er sommeren 1959. Ester er 15 år og skal begynne å jobbe hos en tante som driver kafe på fylkeskaia i Florø.

Florø er som å komme til storbyen. Ester går i land på kaia i musebrune bukser og hjemmesydde klær. Fetteren hennes står og tar i mot. Han er flau over bondejenta som kommer. Det bryr ikke Ester seg noe om. Livet er i ferd med å skyte fart.

Hun har et alvorlig sug etter kunnskap og begynner på Florø Merkantile Forenings Handelsskole. Det blir skole om kvelden og jobb om dagen. Verden åpner seg.

Fylkeskaia er blant de travleste i regionen. Herfra går alle fylkesbåtene og en rekke lokale båtruter. Det er også skipsekspedisjon og fjøs for dyr som skal sendes med båt. I bygget over fjøset ligger den mye brukte Havnekafeen som har døgnåpent venterom. Kafeen er åpen fra sju om morgenen til elleve om kvelden. Det er fullt kjør. Også på søndagene. Ester jobber både på kafeen og senere i en skobutikk.

Ung leder

I 1962 flytter tanta fra Florø og Ester søker bystyret om å få overta driften av Havnekafeen. Bystyret sier blankt nei. De mener at 18 år gamle Ester er for ung til å drive kafeen.

Ester går til læreren sin på handelskolen. Han er advokat, sitter i bystyret og har nylig gitt henne beste karakter i dokumentlære. Mannen ber Ester om å søke på nytt og taler hennes sak i bystyret. Nå blir det ja.

Bystyret setter som forutsetning at Ester skal klare å holde orden på venterommet, og se til at folk ikke drikker der. Når Hurtigruta kommer inn klokken fire om natten er Ester på plass og ser til at alt er som det skal være på venterommet. Ferdafolket er som regel fredelige. - Men jeg har tatt min tørn og sloss med fulle folk, sier Ester.

Hun overtar kafeen på det verst tenkelige tidspunkt. Sildefisket, som i generasjoner har vært en av hovedmotorene for livet langs kysten, kollapser på slutten av 1950-tallet. Nå går folk og venter på at silda skal komme tilbake. Men det skjer ikke. Depresjon og smalhans øker i styrke utover på 1960-tallet. Samtidig flytter fylkesbåtene til en ny kai og Havnekafeen mistet mye av livsgrunnlaget.

- Hva tenkte du da det begynte å gå dårlig med kafeen?

- At nå må jeg jobbe enda mer, sier Ester. Hun arbeider så mye at det er praktisk å ha en seng i kafeen.

I 1963 kommer oppsynskipet Heimdal for å få en to måneders overhaling ved Ankerløkken Verft i Florø. Om bord er motormann Rolf Belsvik. Han tar seg flott ut i uniform og kommer stadig oftere på besøk i Havnekafeen. Han og Ester gifter seg i 1964 og får sønnene Ove Egil i 65 og Leif Gunnar i 67. 

Rolf tar to år på maskinistskolen i Ålesund og mønstrer så på et skip som går i bananfart mellom London og Jamaica. I Florø jobber Ester full tid og mere til i kafeen, samtidig som hun skal ta seg av ungene. Det kan ikke gå bra i lengden.

Starte noe selv

Ester ber Rolf om å komme hjem for godt. Det er 1968 og leting etter noe nytt å leve av starter.  Å etablere egen virksomhet er målet. Nå vil tilfeldighetene det slik at fylkessykehuset i Florø har et vaskeri med fem ansatte som blir satt ut på anbud. Rolf tenker at her kan han få utnyttet sine maskinkunnskaper. Sommeren 1970 åpner han og kona Florø vaskeri og overtar oppgavene på sykehuset. I løpet av noen måneder blir det klart at Ester ikke kan drive kafe og samtidig bidra i vaskeriet. I 1971 sier hun fra seg kafeen og satser for fullt på det som skal bli starten på et industrieventyr.

For å få flere ben å stå på bestemmer Ester og Rolf seg for å utvide vaskeriet og starte med rensing. Det blir til Sunnfjord Vask og Rens i 1975. Ester reiser til Oslo og tar et 14 dagers intensivkurs i rensing. Hun får opplæring av en rensemester som gjør det helt klart at å drive renseri uten fagbrev er hasard.

- Noe av det første jeg prøvde å rense da jeg kom tilbake fra kurset var en babybpose. Da jeg åpnet døra på rensemaskinen, var posen søkk vekk. Jeg trodde jeg hadde gjort noe galt og at posen var gått fullstendig i oppløsning, men så viste det seg at den lå bortgjemt, inne på rillene.

- Å gjøre feil er grusomt. Jeg prøvde en gang å få vekk en parfymeflekk fra en skreddersydd silkekjole. Silke lar seg ikke rense. Kjolen ble bare styggere av behandlingen og jeg måtte ut med seks tusen kroner i erstatning til kunden. Det gjorde vondt.

Ester kommer fra en tid hvor det å ta høyere utdanning er forbeholdt en heldig elite i samfunnet. Å skaffe seg kunnskap er nærmest en luksus.

- Moren min pleide å si at uten skolegang kunne man ikke bli noe her i verden. Indirekte sa hun vel også at det ikke kunne bli noe av meg. For de trengte arbeidskraften på gården. Jeg hadde et ustoppelig behov for å lære, men mulighetene var begrenset, sier Ester.

Mot slutten av 70-tallet er ungene blitt såpass store at Ester finner ut at mann og barn kan få et grunnkurs i husarbeid. Hun lærer dem å støvsuge, lage mat og klare seg selv. For nå skal mor endelig få skolegangen som hun lengter etter.

- Jeg måtte diskutere mye med min mann før jeg fikk dra. Vi hadde lite penger og det å være borte fra bedriften var krevende å få til, sier Ester.

Ester får svennebrev i kjemisk rensing i 79 og fagbrev i 86. Hun går på Arbeidslederskolen i Florø, og utdanner seg som husøkonom i Oslo i 80/81. Hun studerer også ledelse av små og mellomstore bedrifter et år på Distriktshøyskolen på Lillehammer.

Ester viser frem oppgaven hun skrev på høyskolen på Lillehammer. Det er sirlige linjer på gulnet papir.

- Jeg lærte så mye at jeg kunne ha letta. Følelsen var helt fantastisk. Hovedfokuset var forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Våre plikter og rettigheter. Våre muligheter.  Det store mysteriet er adferdsforståelse. Jeg trodde jo det at hvis jeg bare fortalte folk hva de skulle gjøre, så gjorde de det. Når de i stedet gjorde stikk motsatt, så ble jeg veldig forbauset. Jeg har brukt mange krefter på å forstå psykososiale forhold og hva som får deg til å handle som du gjør. Jeg satte meg realistiske mål. Jeg forventer ikke at alle skal si jippi hver gang de går inn døra her. Men jeg ville heller ikke oppleve at folk skal slepe bena etter seg på vei til jobb. Jeg ville så gjerne få til en bedrift der folk trivdes og trakk i samme retning. Det hjelper veldig å kunne se hverandre og gi tillit.

Oljevekst

Ester Belsvik etablerte Flora Renhold AS som ble til BB ServiceSystem i 1987.  Bedriften har i dag 100 ansatte og omsetter for 35 millioner kroner. (Foto: Baard Fiksdal)

En ny æra starter i 1985. Bedriften får et stort oppdrag på Gullfaks A, og snart følger ansvaret for ti andre plattformer. Slik blir Sunnfjord Vask og Rens landets største innen vaskeritjenester i Nordsjøen. Bedriften blir størst i Norge på behandling av flammehemmende tekstiler. Først kommer strekkoder og senere en datachip i hvert plagg som skaper økt lønnsomhet for kundene. Teknologien gir full kontroll med tekstilenes levetid og kostnader. Vaskeriet blir en viktig del av verdikjeden. Spranget ut i Nordsjøen krevde at alle i bedriften var villige til å omstille seg. Økte krav til planlegging og logistikk ble helt avgjørende for å lykkes. En evig jakt på nye teknologiske løsninger preger bedriften. Å kjøpe nytt er bedre enn å lappe på det gamle. Grundighet er også en dyd.

- Like før jul i 1984 ble det klart at vi ville få kontrakten på Gullfaks. Mens konkurrentene leverte inn noen få ark med pris og betingelser, la vi ned et omfattende arbeid i å beskrive hvordan jobben skulle gjøres. Det ga utslaget. Da vi hadde vunnet gikk alle ansatte på Victoria Hotel og spiste juletallerken. Jeg husker smaken, enda.

Parallelt med eventyret som vokser frem i Nordsjøen bestemmer Ester seg for å etablere og bli daglig leder av Flora Renhold AS, som senere blir til BB ServiceSystem i 87. I 2012 består denne bedriften av 100 ansatte og en omsetning på omlag 35 millioner kroner. Hovedkontor er i Florø og avdelinger ligger i Førde og Ålesund.

Ester blir aktiv eier og seniorrådgiver etter at mannen Rolf dør i 1990. Sønnene Ove Egil og Leif Gunnar kommer for alvor med i familiebedriftens ledelse på 90-tallet. De samler virksomheten i BB-gruppen i 2000. Gjennom flere fusjoner fra 2005 blir dette til Nor Tekstil AS.

Nor Tekstil AS er ledende på sitt felt og tilbyr vask og utleie av tekstiler fra 21 anlegg over hele landet. Selskapet sysselsetter 750 ansatte, omsetter for 700 millioner kroner og har over 10.000 kunder i helsesektoren, hotell og restaurant, offshore, industri, næringsmidler, samt innen handel og service.

- Det har vært sterkt å se utviklingen. Det føles nesten uvirkelig at bedriften er blitt så stor som den er blitt, sier Ester.

En ny tid

- Fra 1960 til 1991 var jeg ansvarlig for min egen utvikling og alt det som familien skulle leve av. Frem til år 2000 arbeidet mine sønner og jeg sammen og fordelte ansvarsområdene oss i mellom. Etter 2000 måtte vi se oss om etter nye arenaer og muligheter for å kunne tilby konkurransedyktige tjenester til helseforetak og hotellkjeder. Det ble en ny tid. I 2005 fusjonerte vi med virksomhetene til familien Lauritzen fra Bergen. Det styrket vår kapital, gjorde oss solide og ekspansive.

- For meg har utviklingen vært en smertefull prosess på mange måter. Jeg følte en periode at jeg mistet min identitet. Generasjonsskifte i familiebedrifter er krevende, men mine sønner har gjort det godt. I det Nor Tekstil, som er skapt, har jeg funnet min rolle i kraft av min fagkompetanse innen tekstiler. Jeg sitter ikke i konsernledelsen i Nor Tekstil, men arbeider nært opp til. Jeg er engasjert i anbud, innkjøp, salg, kundeoppfølging, personaloppfølging og produksjon. Når det gjelder renhold og BB Servicesystem, så er det en selvstendig bedrift som ledes av Marianne Knapstad (datter av Esters søster), og som jeg har gleden av å jobbe sammen med når det trengs. Renhold er en tøff bransje og være leder i, men den gir oss mange gleder når vi lykkes.

- Vi bruker mye tid og penger på opplæring. Rekruttering er en stadig viktigere og krevende øvelse for bedrifter som vil ligge i front. Man skal ikke generalisere for mye, men hvis du finner folk som har måtte slite for å komme i posisjon, som har studert i sene nattetimer og som fortsatt er sulten, så vil de ha gode muligheter for å skape gull.

-For å lykkes i næringslivet må man være best. Er man ikke det så blir man satt ut av spill. Før eller senere. Så tøft er det i de fleste næringer. Du må ha kunnskap som en bred plattform og som grunnlag for alt du gjør. Også må du ha orden i eget hus. Ellers så går det ikke, sier Ester.

Ester er i ferd med å sette kjøttkaker på middagsbordet. Sønnen Leif (20) sier plutselig: - Jeg har tenkt litt på om jeg ikke til sommeren kunne ta meg to uker ferie.

-Jeg holdt på å miste kjøttkakene i gulvet. To ukers ferie! Den slags har jeg aldri tatt meg råd til, sier Ester. Etter hvert har hun begynte å reise og ha litt fri, men fortsatt jobber damen fra syv om morgenen til seks om kvelden.

-Skal du ikke trappe ned snart?

-Nå er jeg 70. Jeg drømmer om å få 7,5 timers dager. Men jeg vet ikke om jeg får det til.

Dette intervjuet er tidligere publisert i boken «Kvinnelige gründere forteller» av Baard Fiksdal, utgitt av NHO Service. Gjengivelsen har forfatterens tillatelse. Hele boken kan bestilles eller lastes ned via NHO Service sine nettsider.