Kutt i tilskudd skal gi bedre ullkvalitet

Det er Landbruks- og matdepartementet som har ønsket en gjennomgang av tilskuddet til sauebøndene som også driver med ull og skinnproduksjon.

I rapporten skriver direktoratet at fra 2007 til 2014 har andelen tilskuddsberettigede villsauskinn økt fra 5,6 prosent til 27,4 prosent. Villsauskinn er den skinntypen som oppnår dårligst kvalitet i markedet, og villsauskinn har derfor laveste tilskuddssats. Villsauen lever ute hele året. Både ulla og skinnet får dermed ganske røff behandling. I dag er markedsprisen for de fem dårligste ullkvalitetene så lav at ullstasjonenes håndteringskostnader overstiger markedsprisen.

Inntil nå har det vært mer lønnsomt for produsentene å levere villsau med dårlig ullkvalitet uklippet til slakteriet og få oppgjør for skinn, enn å levere ull av samme kvalitet til ullstasjonene for å få oppgjør for ulla. En stor andel av den norske ulla blir eksportert. Direktoratet anslår at bare 15-20 prosent av den norske ulla blir brukt av norske ullvarefabrikker. Det er potensiale til å øke denne andelen betydelig, og det er stor interesse for å basere produksjonen på norsk ull.

Den norske ulla er relativt grov, og oppnår derfor ikke de høyeste prisene i markedet. I 2014 ble det eksportert 3,8 mill. kg ull til en gjennomsnittspris på 12,85 kroner per kg ull.

Direktoratet mener at økningen i antall villsaus har ført til at det nå omsattes i overkant mange villsauskinn i markedet. Dette fører til at andelen omsatte skinn av «dårlig kvalitet» øker mer enn skinn som har høyere verdi i markedet. Tilskuddet bidrar derfor ikke til økt kvalitet på norske skinn.

Bedre kvalitet

For å øke kvaliteten foreslår direktoratet at man reduserer produksjonstilskuddet til bare å gjelde de beste ullklassene. I dag deler man ulla inn i 16 klasser etter kvaliteten på ulla, fordelt på fem tilskuddssatser. Nå foreslår de at tilskuddet gis til de 11 beste ullkvalitetene. En slik endring betyr at bevilgningsbehovet reduseres med 7,2 millioner kroner. Landbruksdirektoratet foreslår at disse pengene brukes til å utbetale mer i tilskudd for de beste ullklassene.

Direktoratet mener at en slik omlegging av ordningen vil øke legitimiteten til tilskuddsordningen, da man stimuleres til å levere ull som har en reell verdi i markedet.

Den voldsomme økningen av antallet villsau har ført til en kraftig nedgang i antall kg levert ull til ullstasjonene, mens antallet skinn er mer enn fordoblet siden år 2000. Som en konsekvens vil villsauskinnene bli lite lønnsomme å produserer uten tilskudd.

Samtidig går Landbruksdirektoratet inn for ullbransjen for mer ansvar for både å definere «Norsk ullstandard» i klasser etter kvalitet. De mener også at rutiner for behandling og emballering av ull bør overlates til bransjen.

Samtidig har forskningsprosjektet “Enhancing local wool value-chains in Norway: KRUS”, ledet av Statens institutt for forbruksforskning SIFO, kartlagt mulighetene for bedre forvalting og utnyttelse av norske ullprodukter. Mens lokalprodusert, kortreist mat lenge har vært i veldig manges ganer og vokser stadig, har utnyttelsen av ulla ikke vært gjenstand for samme kortreiste filosofi.

En viktig utfordring for norsk ull er at den ikke markedsføres med opprinnelse. En særlig utfordring finnes for eldre saueraser, hvor kvaliteten på enkelte ullsorter har gått ned. En del ull blir heller ikke tatt vare på og blir i stedet et avfallsproblem. For å få til mer lønnsom verdikjede på norsk ull mener forskerne at det må bli enklere for bøndene å satse på ulla. Men ettersom det har vært begrenset fokus på ullkvalitet i avlsarbeidet, har også kvaliteten på ullen vært variabel. Norske sauebønder og kjøttprodusenter har primært hatt fokus på kjøttkvaliteten. For å utnytte ulla i høykvalitetsprodukter som gi en høyere pris, må kvaliteten på den norske ulla opp.

I KRUS-prosjektet deltar i alt 14 forskning, næring og interesseorganisasjoner. Arbeidet støttes av Forskningsrådet og skal avsluttes i 2018.