Kultur- intifadaen

På benkene foran et teater i en av Palestinas mange flyktningleirer, sitter en smaløyet gjeng og drikker kullsvart, tykk arabisk kaffe. Duften av kardemomme siver ut av de små koppene som bare rommer noen centiliter med væske. Det er morgenen etter en etterlengtet teaterpremiere. Bak stykket står en mann, innehaveren av ett norsk og ett palestinsk pass. Den 30 år gamle produksjonssjefen Ahmed Tobasi snakker engelsk, norsk og arabisk om hverandre og spør om undertegnede har sovet godt. På engelsk denne gangen. Jeg svarer ja, og får overraskede blikk fra det som til da lignet en gjeng dovendyr.

– Vinduet ditt er ut mot gaten, hørte du ikke kampene i natt? Spør Tobasi, som selv bare bor et steinkast unna og som etter utseende å dømme, ikke har sovet like godt.

– Det er et under at du ikke fikk gass inn på soverommet, fortsetter gjengen som består av skuespillerne i teaterstykket og som plutselig har våknet fra dvalen.

Kvelden før kjørte to palestinere inn i folkemengder – én i Jerusalem og én sør på Vestbredden. Hendelsene ble raskt proklamert som terror av Israel. Slikt gir ringvirkninger, spesielt i flyktningleirene på Vestbredden. Gjennom natten kjempet israelsk militære med tåregass, plastbelagte stålkuler og smellgranater mot palestinsk ungdom væpnet med stein og molotovcocktail, eller gamle rør fylt med ymse eksplosiver.

– Vi har blitt vant med denne situasjonen, vant med at folk blir skutt og skadet. Det er ikke normalt, men det har vi glemt, forteller Tobasi.

Han ble født under den første palestinske intifadaen i en familie hvor flere av medlemmene etter hvert skulle havne på Israels liste over mest ettersøkte. Under den andre intifadaen ble han ansett som en sikkerhetstrussel av okkupasjonsmakten og, som 17-åring, fengslet. Han kom til å sitte lenge inne.  

Men livet i fengsel, og ikke minst det som møtte ham da han kom ut i 2008, kom til å endre ham. Han ble en del av den første gruppen ungdommer The Freedom Theatre tok til seg. Disse guttene ble kalt «the bad boys». De kom rett fra gata eller fengsel og viste alle tegn på posttraumatisk stress. Tobasi var én av dem. Etter seks år i Norge er han tilbake for å få fart på den tredje intifadaen. Med et nytt våpen.

Ett døgn tidligere, før de tragiske hendelsene på Vestbredden og i Jerusalem, det hellige hjertet av Palestina og Israel, sitter vi et par timer lengre nord i den palestinske byen Jenin. Skiltet leser «The Freedom Theatre» og er plassert foran et gammelt bygg i utkanten av flyktningleiren fra 1953. Som de 19 andre flyktningleirene på Vestbredden har også denne trange smug, høye sement- og steinbygninger og en befolkning altfor stor for arealet sitt. Arbeidsledigheten og fattigdommen er stor, likeledes er motstandsviljen mot den israelske okkupasjonen. Én gutt forteller stolt om hvordan han hopper opp på militærjeepen, når soldatene kommer for å gjennomsøke leiren i jakt på neste arrestasjon.

Det er snart premiere på stykket Askedinya – en forestilling om kjønnsbasert vold. Dette er forestillingen som har fått norskpalestineren Ahmed Tobasi til å forlate Norge for en periode, til fordel for sitt konfliktfylte hjemsted som han for seks år siden søkte asyl fra.

Den høyrøsta, engasjerte stemmen gjenkjennes på lang avstand, idet han delegerer arbeidsoppgaver i forkant av premieren. Det kamuflasjefargede slipset, den olivengrønne bereten og den kremhvite skjorten vekker oppmerksomhet i byen som ikke setter militære symboler særlig høyt.

– Den har tilhørt en general i det israelske forsvaret, sier Ahmed Tobasi mens han fornøyd justerer hodeplagget oppå det svarte tykke håret. På beina har han et par slite Converse-sko, til teatrets husmor og matriark sin store fortvilelse. Kritikken av antrekket får Tobasi til å trekke på smilebåndet mens han strekker ut beina og studerer skoene sine.

Det er tydelig at Ahmed Tobasi har bodd i Norge de siste seks årene. Etter å ha diskutert om det er for langt å gå fra Lambertseter inn til bykjernen i Oslo eller ikke, er det lett å glemme at han har vokst opp på andre siden av gata med kuler og tåregass som en del av hverdagen. Nevner du etternavnet Tobasi til en vilkårlig palestiner på Vestbredden i dag, vil mange få assosiasjoner. Søskenbarnet ved navn Shadi Tobasi sprengte seg selv på et marked i den israelske byen Haifa og drepte 14 personer i 2002. Et annet søskenbarn, Said Tobasi, soner 28 livstidsdommer for å ha finansiert flere selvmordsangrep utført av partiet Islamsk Jihad under den andre intifadaen. Andre familiemedlemmer spilte sentrale roller i lederskapet til både Hamas’ og Fatahs militære vinger samt i Islamsk Jihad, under den andre intifadaen. Selv satt den nå norske statsborgeren fire år i fengsel.

Men i dag er han altså tilbake på palestinsk jord igjen. I hvert fall for noen måneder. Det var tross alt her i flyktningleiren i Jenin at teaterinteressen først ble vekket til liv, og senere videreutviklet på det samme teatret han etter hvert skulle komme til å jobbe for selv.

Det første stykket som ble satt opp i den trange flyktningleiren i nord var Den lille lykten. Tobasi var ung, men han minnes lysene og kostymene med beundring. Helt annerledes enn noe de hatt sett tidligere, og ikke minst minnes han kvinnen bak det hele som stod på scenen i 1994 og ropte: «Det er ingen frihet uten kunnskap, og det er ingen fred uten frihet!»

Det som i dag er Ahmed Tobasis arbeidsplass, The Freedom Theatre, startet i 2006, men ideen bak teatret var ikke ny. Den kom fra den jødiske kvinnen ved navn Arna Mer-Khamis. Hun giftet seg med en kristen palestiner fra Nasaret og brukte store deler av livet sitt for å kjempe for frihet og menneskerettigheter i Palestina. I 1989 startet hun sitt prosjekt kalt «Care and Learning» i nettopp denne flyktningleiren i Jenin. Målet hennes var at barna skulle få uttrykke følelsene sine gjennom kunst og teater, som en medisin mot posttraumatisk stress og angstlidelser som flere av barna i flyktningleiren slet og fortsatt sliter med. Arna døde etter å ha tapt kampen mot kreft, rett etter den første intifadaen, i 1995.

Det snakkes til stadighet høyt og lavt om intifadaer i hjemlandet til Ahmed Tobasi. Et begrep som ikke er uten betydning for den nå 30 år gamle mannen som opplevde at byen hans ble satt på kartet da den ble kjent som et rede for terrorister, selvmordsbombere, krigere – eller frihetskjempere.

Dette stempelet var med på å utløse den israelske operasjonen «Forsvarsskjold» under den andre intifadaen i mars 2002. En rekke palestinske selvmordsangrep i Israel dannet bakteppet for operasjonen som pågikk i flere byer på Vestbredden, inkludert i Tobasis flyktningleir. Teatret som Mer-Khamis hadde bygd opp ble ødelagt og nesten alle skuespillerne fra leirens første forestilling døde.

Fra 1. til 11. april sloss det israelsk militæret mot palestinske militære grupper i gatene hvor Tobasi vokste opp. Israel erklærte området for en lukket militærsone, innførte portforbud og hindret helsepersonell tilgang til stedet. Ifølge FNs granskningsrapport ble vann, elektrisitets- og telefonnettet også kuttet og 80 prosent av innbyggerne gikk tomme for mat. Tobasis familie gjemte seg for kulene og bombene i ti dager.

Mens 30-åringen gestikulerer kommer et stort arr til syne på albuen hans. Han peker på et hull på størrelse med en kule på underarmen. Han ble skutt da han prøvde å titte ut vinduet for å se hva som foregikk etter at den israelske hæren hadde invadert leiren. Den da 17 år gamle gutten falt bakover og skadet armen alvorlig. Fra det øyeblikket startet familiens flukt i flyktningleiren. Første stopp ble det tre etasjer høye huset til Tobasis onkel.

Da de hadde kommet seg inn i huset sa plutselig søskenbarnet til onkelen: «Pappa, han fyren som bodde nede – han lagde bomber.» De ble overbevist om at militæret ville bombet hele bygget dersom de hadde oppdaget eksplosivrester nede, uten å vite at en familie gjemte seg stille som mus i etasjen over. De måtte videre.

Det nye tilholdsstedet lå i en av de trange gatene, på et tidspunkt da hvor militæret startet arbeidet med å utvide veiene for å gjøre plass til stridsvogner. Stridsvognene skulle rydde unna eksplosive feller satt opp av palestinske militære grupper. Tanten hans hadde gått inn på kjøkkenet for å tilberede noe. Akkurat hva kan ikke Tobasi huske, men de neste sekundene sitter klart i minnet. En enorm gravemaskin rev ned veggen på kjøkkenet og tanten til Tobasi stivnet av skrekk. Resten av familien ropte og skrek mens kjøkkenet ble omgjort til ruiner. Men mirakuløst sto tanten igjen i live i midten av rommet etter ødeleggelsen. «Gud lot henne gå,» sier Tobasi.

Nok en gang beveget familien seg videre. De ble i det nye huset én natt før de ble tatt av det israelske militæret. Lite visste Tobasi at de siste ti dagene var det nærmeste han kom frihet på fire år.

Mens vi rusler rundt ender vi opp ved det som er flyktningleirens sentrum. For det blotte øyet er de nye byggene det eneste som vitner om historien. Tobasi peker på området, og forteller at det var i dette sentrum at de hardeste kampene pågikk. Israelske flyfoto etter operasjonen viser et stort tomt område i midten av leiren. Det var her Arna Mer-Khamis’ teater en gang stod.

– Da de arresterte meg så jeg hvor store skadene på leiren var. Hva de hadde gjort. Døde mennesker i gatene, ødelagte bygninger, skuddskader, bombet. Jeg trodde hele leiren hadde dødd. Da jeg så at folk fortsatt levde ble jeg overrasket, forteller Tobasi.

Dødstallene som først ble rapportert verserte rundt 1000, i leiren som den gang huset rundt 13 000 mennesker fordelt på knappe fire kvadratkilometer. Det ble omtalt som en massakre. Tallene ble deretter nedjustert til rundt 50 da det ble klart at mange hadde flyktet før kampene startet for fullt. Fortsatt er det uenighet om antall drepte.

Fra den første intifadaen startet i 2000, og frem til i dag har mer enn 8000 palestinske barn under 18 år blitt arrestert av israelske myndigheter og fremstilt for israelsk militærrett, hvor den vanligste siktelsen er steinkasting.

Tobasi var ett av barna. Han var 17 år og ansett som en sikkerhetstrussel av israelske myndigheter da han for første gang så innsiden av en fengselscelle. Som 21 åring hadde han allerede rukket å tilbringe fire år av livet sitt i fengsel, først i administrativ forvaring, deretter som politisk fange. For mange palestinere er fengslet et sted hvor nye bånd knyttes, og motstandsviljen styrkes. Det samme gjaldt for Tobasi, men ikke slik man skulle tro. Teatret som til nå hadde vært en hobby, fikk plutselig en annen betydning.

Behovet for å beholde en form for hverdag og for å ha det gøy, førte til at de innsatte begynte å lage avskjedsfester hver gang noen skulle bli sluppet fri. Tobasi lagde sketsjer, de opptrådte, sang og spilte. Og det ble filmet. Filmene ble sendt inn og ut av fengslet slik at familiene skulle få ta del i sine kjæres liv, men en dag ble det oppdaget. Israelsk TV laget sak om det, og ifølge Tobasi vekket det en desperasjon blant fengselsvaktene. Det avslørte hvor lett det var å få ting inn og ut av cellene, samtidig som det ikke viste fanger, men vanlige mennesker som hadde det gøy.

Tobasi hadde tegnet seg med tusj i ansiktet slik at han ikke var gjenkjennelig i filmen, men han smiler bredt idet han husker hvordan de påfølgende inspeksjonene gikk for seg. Filmutstyret ble gjemt i hull i senga og hull i gulvet. Noen ganger kastet de det fra en celle over til annen, nærmest som en lek. Selv etter fire år i fengsel er Tobasi klar på én ting.

– En væpnet intifada vil ikke endre noe, det blir verre. Etterpå blir det bare flere sjekkpunkter, flere fengslinger og vanskeligere å bevege seg, forklarer Tobasi.

Over inngangsdøra til teatret i Jenin er vinduet dekorert med sprekker som danner et mønster som minner om spindelvev. Lenger bort på veggen henger bildet av et håndvåpen – omringet av en sirkel og tildekt av en diagonal strek, begge i rødt. Det har ikke vært en lett prosess og drive denne typen teater her i en leir som er kjent for sin motstand – ikke den fredelige – og kjent for å være konservativ.

Et av de første medlemmene ved Mer-Khamis’ teater var Zakaria Zubeidi, som under den andre intifadaen ble leder for Fatahs militære ving – Al Aqsa Martyr’s Brigade. Etter intifadaen la han ned våpenet og viet seg til det som dagens teater kaller en kulturell intifada. Sammen med Arnas sønn, Juliano Mer-Khamis og den svenske jødiske sykepleieren Jonatan Stanczak relanserte de Arnas gamle ideer, og satte opp The Freedom Theatre i 2006.

I dag er det bare svenske Jonatan Stanczak igjen av de tre. I 2011 ble Juliano skutt og drept utenfor teatret av en hittil ukjent gjerningsmann, og siden 2012 har Zakaria sittet i palestinsk fengsel. Tobasi sier de møter mye motstand og frykt fra lokalbefolkningen fordi de tar et internt oppgjør, har mer liberale verdier og ikke minst blander gutter og jenter på scenen.

– Folk her tror teater enten handler om sex eller komedie, forklarer Tobasi.

Han hadde vært ute av fengsel i nesten to år da han deltok på den første workshopen. Men livet etter fengsel ble til slutt for vanskelig for en mann med et beryktet navn på et sted med flere hundre sjekkpunkter og tydelig militær tilstedeværelse.

– Jeg kunne ikke bevege meg. Hver gang de [israelske soldatene] stoppet meg for å sjekke ID-en min, ble jeg tatt med inn til avhør, forklarer Tobasi.

Det er bare noen timer igjen til premieren på det nye teaterstykket til Tobasi og vi rusler gatelangs fra flyktningleiren og inn mot Jenin sentrum. Selv om vi er i november steker sola godt idet vi passerer matbod på matbod fylt med kjøtt og grønnsaker brettet utover kullgriller. Møtet med vinter-Norge i november stod i sterk kontrast til dette.

– Jeg mener, kom igjen, forteller han på norsk, før de engelske ordene sniker seg inn igjen.

– Det er helt different. Jeg tok toget fra Sverige til Oslo, det snødde, og jeg så alle de små husene med snø på taket og lys i vinduene.

Som om ikke dette var kontrast nok, ble han omsider sendt til et asylmottak i Rognan i Nordland. Et tettsted mindre en flyktningleiren han kom fra, med knappe 2500 innbyggere. Midt på dagen, i stummende mørke, og plassert mellom to store fjell sto han med snø opp til knærne.

– Jeg hørte ingen, så ingen. Jeg kunne ikke engang se himmelen. Jeg kjente ingen og visste ikke hvordan ting fungerte, forteller Tobasi.

Det var sent 2008 da Ahmed Tobasi kom seg til Norge. Asyl fikk han innvilget etter bare tre måneder. Dette var før det norske utenriksdirektoratet opphevet det mer enn 25 år gamle returvernet for palestinere, og sluttet og følge FNs anbefalinger som sier at ingen palestinere skal returneres til verken Vestbredden eller Gaza. Asylprosessen for palestinske asylsøkere har etter dette blitt betraktelig vanskeligere. Tall fra utenriksdirektoratet viser at Norge gikk fra nærmere 100 prosent asylinnvilgelse før lovendringen, til 76 prosent avslag året etter, i 2010.

Tobasi forteller at det norske passet har gjort at han faktisk kan bevege seg friere inne på Vestbredden, og ikke minst delta i teatrets aktiviteter utenfor Palestina. Teatret opplever ofte at skuespillerne ikke får tillatelse til å reise ut av Vestbredden for å delta i turneer.

Matbodene tar slutt og vi nærmer oss sentrum. Skoledagen er over og bak oss hører vi barnestemmer rope «Tobasi» i kor. De kjenner han godt igjen fra teatret og flokker seg rundt ham. De vil vite når de kan komme for å se det neste stykket. Barna er målgruppen, selv om oppsetningen som går nå henvender seg til et litt eldre publikum. Det var i Norge Tobasi ble inspirert til å jobbe med barna hjemme i Palestina.

På mottaket i Rognan kom han raskt i kontakt med både ansatte og beboere. Etter bare én måned begynte han å arrangere aktiviteter og inviterte barnehagene i området som publikum. Men han ønsket ikke å bli værende på mottaket «hvor tre dager føltes som tre måneder», og tok grep for å få begynne på skole. Nordic Black Theater hadde en arabisktalende instruktør på den tiden, og ble løsningen. Etter to år med teater i Oslo dro han tilbake til mottaket i nord. Denne gangen med resten av teatret, og både skoler og barnehager i lokalsamfunnet var invitert til forestilling. Barna strømmet til, og nok en gang ble Tobasi et velkjent navn – denne gangen på et asylmottak i et lite norsk tettsted.

Etter å ha sett hva teatret kan gjøre for barna i Norge, følte han seg dratt tilbake til hjemlandet.

Norsk, våt november ble byttet ut med tørre, støvete gater i den palestinske flyktningleiren. De store grønne øynene, dekorerte med brune flekker og innrammet av to store buede øyenbryn, gir ordene som kommer ut av munnen hans en intens tilstedeværelse og dyp alvorlighet når han forteller om teatrets drivkraft.

– Israel ønsker å vise verden et bilde av oss som dumme terrorister som kun ønsker å bombe og drepe, derfor tar vi et oppgjør med de dårlige menneskene vi sliter med innad i samfunnet. De korrupte menneskene, menneskene som prøver å holde oss uutdannet, forklarer han.

Stikk i strid med den retningen mange velger.

– Israel kontrollerer til og med hvordan vi skal gjøre motstand, forteller Tobasi.

Teatret respekterer den islamske tro, men legger til at «det er mye dritt i samfunnet» som ikke kommer fra religionen, som er kulturelt. Ved å diskutere tabuer og blottstille skjulte agendaer ønsker de å skape en opplyst generasjon med verdier verdt å forsvare. Han mener ikke at en væpnet intifada er uaktuelt, men tviler på at den kan endre mye helt alene.

– Et våpen trenger en kultur til å redde våpenet. Våpenet bare dreper, det gir ikke frihet i seg selv, forteller Tobasi.

Dagen etter premieren, etter at den lille koppen med det kullsvarte innholdet er konsumert, og etter at gjengen har kommet over sjokket over sin tungtsovende gjest, er det duket for neste forestilling, Denne gangen for et kvinnelig publikum. Allerede har en gruppe barn begynt å samlet seg utenfor inngangspartiet til teatersalen. Akkurat som de gjør hver dag, ifølge Tobasi. Denne forestillingen er ikke for dem, men det betyr ikke at situasjonen ikke kan dras nytte av. Her er det leksjoner å hente og mye læring for barna, ifølge Tobasi.

– Når jeg forteller dem at de ikke får komme inn i dag, men at de kan komme tilbake i morgen, og jeg holder det løftet, så lærer de seg tillit, forteller han.

Tillit er en mangelvare i det palestinske samfunnet, som Tobasi beskriver som korrupt, hvor de rike blir rikere og de fattige blir fattigere. Selv om de møter mye motstand er han overbevist om at med tiden vil ting forandre seg. Derfor er barna så viktige og derfor ble teaterskolen startet. De ville ikke bare nå ut til et publikum, de vil la barn og unge ta del i teateret og bruke kunsten til å uttrykke seg. På den måten trekkes barna vekk fra gata, slik han selv ble. Til syvende og sist tror han at alle foreldre vil at barna skal kunne leve et avslappet, normalt liv. I det palestinske tilfellet uten angst, posttraumatisk stress, og uten problemer med israelske soldater. Uten å bli arrestert midt på natten, og uten å bli skutt midt på lyse dagen.

– Hvis de lærer seg hvordan de kan konversere, respektere og oppføre seg, vil foreldrene se hva dette stedet har lært barna deres, sier Tobasi, som tror at først når dette skjer, kan den palestinske befolkningen bekjempe okkupasjonen. Å feie for sin egen dør først, er det noe som heter.