Krf velger en tredje vei

Ukene som har gått etter lokalvalget har bekreftet og forsterket utviklingen fra i vinter: Kristelig Folkeparti er i ferd med å orientere seg vekk fra Høyre/Frp. Selv om lokale ordførerallianser spriker i alle retninger, er det mulig å nulle ut alle de lokale variasjonene. Da ser man at Kristelig Folkeparti er i ferd med å gå over til Arbeiderpartiet. Utviklingen er spesielt tydelig på Vestlandet, og det har rikspolitisk betydning fordi Krf’erne i vest tidligere har vært de som har ivret mest for å samarbeide med Høyre.

Dette betyr at det ikke kommer til å bli så spennende å følge Kristelig Folkeparti i tiden fremover som mange av oss kommentatorer trodde for noen måneder siden. Den prosessen om fremtidig samarbeid som skal starte i Krf i november og som skal avsluttes på landsmøtet våren 2017, er på et vis allerede fullført. Det finnes knapt én Krf’er som vil argumentere for at partiet skal støtte Erna Solberg som statsminister i 2017 – i hvert fall ikke hvis Fremskrittspartiet fortsetter å ha innflytelse på Høyres politikk.

Den siste forutsetningen er viktig. Det er fortsatt ikke utenkelig at Fremskrittspartiet forlater Solberg-regjeringen før valget i 2017, selv om det er lite sannsynlig. Det er også en viss mulighet for at Fremskrittspartiet splittes, og/eller går i oppløsning. I så fall vil Kristelig Folkeparti forholde seg til et Høyre som i mye større grad enn i dag kan orientere seg inn mot sentrum, og da vil samarbeidsdiskusjonen endre karakter.

Inntil videre må vi imidlertid anta at Krf fortsetter å velge bort Høyre og da er spørsmålet om partiet automatisk vil velge Arbeiderpartiet i stedet. Det er slett ikke sikkert. Da partileder Knut Arild Hareide snakket til sitt landsstyre forrige fredag, snakket han mer enn vanlig om den tredje vei i politikken. Han roste blant annet Tysklands statsminister Angela Merkel og fremhevet at det var kristendemokraten i henne som nå sto frem i håndteringen av flyktningekrisen. Hareide knyttet seg selv, og partiet, til en bevegelse som verken velger kapitalisme eller sosialisme – i moderne og norsk språkdrakt betyr det verken Høyre eller Arbeiderpartiet.

Mange sentrale Krf’ere bekrefter nå at de tror Hareide og partiet kommer til å satse på tredje-vei strategien frem mot valget. Årsaken er at det fortsatt er kontroversielt i partiet å forplikte seg til å gjøre Arbeiderpartiet til regjeringsparti. Jonas Gahr Støre er imøtekommende nå som han er fristilt i opposisjon og trenger Krf, men det er slett ikke alle i Krf som stoler på at den varme tonen vil vedvare. Dessuten er ikke SV dødt ennå. Dersom partiet våkner til liv og blir med Arbeiderpartiet inn i regjeringskontorene, får vi en parallell til dagens situasjon: Krf vil sky det store regjeringspartiet på grunn av dets allierte på ytterfløyen.

Stortingsvalget i 2009 ga tilsynelatende et dødsstøt til alle dem som ønsket å kjøre en valgkamp der man ikke tok stilling til statsministerkandidatene. Analysene i ettertid er at de rødgrønne fikk fornyet tillit fordi Krf/Venstre og Frp utelukket hverandre som samarbeidspartnere, og det fremsto derfor som om det var rot på borgerlig side. Velgerne visste ikke om de ved å stemme på Krf og Venstre valgte Jens Stoltenberg eller Erna Solberg som statsminister.

Noe tilsvarende kan skje i 2017. Dersom Knut Arild Hareide i valgkampen skal snakke om den kristendemokratiske tredje vei og ikke sier klart og tydelig nei til Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg som statsminister, kommer velgerne til å være i villrede om effekten av å stemme på Krf. Det vil igjen kunne komme masse spekulasjoner om hva Krf egentlig vil og om mulighetene for at velgerne blir ført bak lyset.

Forskjellen denne gangen er at vi allerede vet at det vil komme slike spekulasjoner. Dersom Miljøpartiet de Grønne ikke gjør noe veldig dumt i de to kommende årene, vil partiet fremstå som et sannsynlig vippeparti etter stortingsvalget. Konstitueringen av kommunestyrer og fylkesting i de siste ukene har vist at MdG vil gjøre mye for å fremstå som blokknøytralt. Det er utenkelig at Rasmus Hansson vil la seg presse til å velge mellom de to statsministerkandidatene som han oppfatter som grå og like.

Kristelig Folkeparti kan dermed legge seg i ly av Miljøpartiet, i tillegg til å knytte seg til det. Knut Arild Hareide er for tiden tydelig på at det kan være mulig å dra MdG inn i en sentrumsblokk som prioriterer verdier og klima-/miljøvern høyere enn i dag.

Dette igjen skaper utfordringer for de andre små partiene på Stortinget. De klassiske sentrumspartiene Venstre og Senterpartiet må ta stilling til om også de skal løse opp sine mer eller mindre faste bånd til henholdsvis Høyre og Arbeiderpartiet. Selv i SV kan det oppstå en debatt om hva man skal gjøre dersom det etter hvert vokser frem noe som kan se ut som en sentrumsblokk. Erfaringen med sentrum i norsk politikk er at det i mange saker inntar standpunkter som ligger ganske nært opp til SV sine.

Senterpartiet er det eneste partiet ved siden av MdG som mener at det har fått positivt svar fra velgerne i årets valg. Det er liten tvil om at partiet i de to kommende årene vil kjøre enda hardere enn i dag mot sentralisering. Arbeiderpartiets historie når det gjelder sentralisering og effektivisering betraktes av Sp’ere som lite tillitvekkende. Det kan hende at man i Senterpartiet ender opp med å gjøre som MdG’erne gjør i klimapolitikken: Vurderer Erna Solberg og Jonas Gahr Støre som veldig like.

I så fall kan Knut Arild Hareide få nye argumenter for den tredje vei, og han vil garantert minne om at landets eneste sentrumsregjering, den første Bondevik-regjeringen, har fått gode skussmål i ettertid. 

«Dersom Knut Arild Hareide i valgkampen skal snakke om den kristendemokratiske tredje vei og ikke sier klart og tydelig nei til Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg som statsminister, kommer velgerne til å være i villrede om effekten av å stemme på Krf.» 

Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.