Komma her og komma her

Kommaet er et av sivilisasjonens høydepunkter, sier du i den nye boka di, Komma. Det er vel å ta godt i. Er ikke bare komma et punktum med litt dårlige bremser?

– Det er ikke det, vet du. Skriftspråket er jo tenkningens teknologi, og kommaet var en teknisk nyvinning da det kom i renessansen. Det var på starten av en storhetstid som ikke hadde vært mulig uten kommaet. Punktumet er jo selvsagt det viktigste tegnet. Men man glemmer kommaet.

Så hvordan drev denne lille prikken den nye storhetstiden?

– Dersom vi skal kommunisere godt, må vi ha skriveverktøyene i orden. Om vi ikke bruker tegnsetting er det vanskelig å skrive, lese og å holde et høyt presisjonsnivå. Du får ikke frem nyanser. Kommaet var en essensiell del av den revolusjonen som ble startet med Gutenbergs trykkpresse. Det avanserte skriftspråket kommaet muliggjorde, var en av forutsetningene for all europeisk vekst. 

Hvem var det som satte det første komma?

– Jeg pleier å si at kommaet ble unnfanget i antikken. Cirka 200 år før Kristus var det en bibliotekar som het Aristofanes som begynte å bruke noe som ligner et komma. På den tiden var tegnsetting ofte svært kontrollert. Det var bare prestene som fikk lov til å sette tegn i religiøse tekster, for det var de som skulle tolke dem. Da kunne et tegn bety mye. Men det første moderne kommaet var det en typograf og forlegger ved navn Aldo Manuzio som satte i 1494, i en bok kalt De Aetna. 

Hvordan endret da denne Aldo måten vi resonnerer på?

– Kommaet er opprinnelig satt som rytmisk komma, man skal ha komma der det er naturlig å stoppe når man leser høyt. Etter hvert kom også det grammatiske kommaet, hvor man skiller fra hverandre forskjellige elementer i en setning. 

Det har ikke danskene fått med seg. Jeg bodde der i landet en stund og holdt på å gå på veggen når jeg leste aviser og bøker. Der er det jo ingen logikk i kommabruken! De plasserer kommaer uten at det trenger å være pause i et resonnement. Hva i all verden driver de med?!

– I Danmark er det kommakrig. De har to systemer; det ene var det du møtte, hvor de setter komma foran alle bisetninger. «Jeg vet, at det er galt at lyve.» Det virker rart for oss fordi de deler opp betydningen i setninger. Nå har det blitt vedtatt at de skal gå over til å bruke det som kalles det nye kommaet, som ligner på det norske. Det er det nesten ingen som benytter seg av. Og svenskene holder jo på å gi opp kommaregler helt. Der får du lov til å sette komma nesten hvor du vil nå. Sylfest Lomheim sier i forordet til boka mi at det norske kommaet skal vi være stolte over.

Men det er vi ikke. En kamerat av meg i konsulentbransjen sier at de der har begynt å bytte ut alle kommaer med semikolon i dokumenter de skriver til sine kunder, rett og slett for å virke mer intelligente. Holder kommaet på å bli umoderne? 

– Det med semikolon er helt grimt. Det går fint å leve et fullverdig liv uten noen gang å sette et semikolon. Skal man sette semikolon må man vite hva man gjør. Det er midt i mellom et komma og et punktum. Noen opererer med semikolon som et slags kolon. Det er helt feil. Noen bruker det som et komma, det er også helt spinnvilt. Forfatteren Kurt Vonnegut sa det godt: Semikolon er en slags seksuell perversjon enkelte bruker for å vise at de har vært på universitetet.

Men hvorfor gjør kommaer folk så sinte? Alle som har jobbet i en avisredaksjon vet at gode 80 prosent av tilbakemeldingen fra lesere går på kommabruk.

– Det er åpenbart at komma engasjerer. Kommaregler lider litt samme skjebne som tysk grammatikk, det er definert som vanskelig. Men det er egentlig noe av det letteste i verden. Det er jo veldig oversiktlig. Sylfest Lomheim sier at det vil ta hvem som helst maks tolv minutter å få oversikt over alle kommaregler. Finn-Erik Vinje sier 20. Det er 16 minutter i snitt det, så har du det under huden. 

Men finnes det en nødløsning for alle oss som vil være gode kommabrukere, men som har selvinnsikt nok til å forstå at vi egentlig alltid er på glattisen?

– Nødløsningen er å sette punktum.

Tre bøker for rettskrivere, og en for de som vil skrive i margen ...

Pause and Effect – Punctuation in the West
Av M. B. Parkes

Om Michalsens bok om kommaet vekket din interesse, er neste steg denne bautaen. Pause and Effect tar for seg alle former for tegnsetting, fra hieroglyfene og frem til vår tid. Bokens naturlige kompanjong bind to, Punctuation in the East, har tydeligvis ikke blitt publisert ennå. Kanskje fordi tegnsetting historisk sett ikke har en så fremtredende plass i for eksempel arabisk, kinesisk og hindi (selv om de alle har inkorporerte det i dag). Og det er fortsatt forskjeller: I moderne arabisk har for eksempel kommaet halen pekende oppover i stedet for nedover. Så vet du det.

 

Heng ham ikke vent til jeg kommer
Per Egil Hegge

Denne boken – en av en drøss norske populærvitenskapelige bøker om rettskriving – er solgt inn som «en morsom bok om norsk språk og tegnsetting». Det er, som alle journalister vet, ren løgn. Det er intet morsomt med Per Egil Hegge. Han har gjennom flere tiår vært den intellektuelle lederen for Norges største gruppe internett-troll: Språkretterne (den politisk korrekte broren til anti-feminist- og rasist-nett-trollet). Hegge har gjennom sine skriblerier legitimert storstilt mobbing og trakassering av oss stakkars journalister med noe impresjonistisk forhold til tegnsetting. Vil du være med i hans hær, er denne boken en god start.

 

Norsk etymologisk ordbok / Kjærlighetens etymologi
Yann de Caprona

Et hus er ikke et hjem før det har en etymologisk ordbok kylt inn i bokhyllen, mellom Vestens tenkere og uåpnede utgaver av Min kamp. Og den norske etymologiboka du bør kjøpe er Yann de Capronas 2,5 kilo tunge Norsk etymologisk ordbok. Dette praktverket forklarer opprinnelsen til så godt som alle ord gjennom å fordele dem i 57 kategorier, fra fuglenavn til musikk, religion, økonomi, matematikk og psykologi. Men det var likevel noen ord som manglet en bolk å stå i. Derfor ga Caprona i år ut et appendiks: Kjærlighetens etymologi. Visste du for eksempel at bryllup egentlig betyr å raske med seg bruden hjem i friskt løp? 

 

 

Marginalia Readers
H. J. Jackson

Om du var av typen som kanskje brukte mer tid på å tegne i grammatikkbøkene enn å lese i dem, så finnes det trøst. For det er ikke bare strenge regler som har formet språket vårt: Uten skriving i margen hadde vi hatt et mye mindre avansert språk. I middelalderen var margskriving en kunstart, og tegnsetting og symboler smittet derfra over til det vanlige skriftspråket. I denne boken får vi se hva viktige forfattere har skrevet i sine favorittbøker, og hvordan hemmelige elskere kunne føre dampende romanser via margnotater.