Kobberkrigen

Bøndene var bevæpnet med stokker og steinslynger. De hadde blokkert veiene rundt gruven, så ingen trailer med kobberlast kunne forlate området. Noen sa de hadde lite å tape, andre mente alt sto på spill. Sammen begynte de å løpe mot porten til en av verdens største utvinningsoperasjoner.

21. mai 2012 erklærte presidenten i Peru, Ollante Humala, unntakstilstand i provinsen Espinar. Det nasjonale militærpolitiet ble innkalt og gjeldende lover ble suspendert. Bøndene i området mente gruvedriften forgiftet drikkevannet deres, de ville stoppe driften.
De første i rekken av demonstranter ble skutt i brystet av offiserene som voktet gruven. Fire unge menn falt i bakken og døde. Den peruanske presidenten hadde brutt et av sine tyngste valgløfter: «Ingen flere mennesker drept i konflikt med gruveindustrien i Peru».

Norge kjemper på begge sider i den peruanske kobberkrigen. Det norske utenriksdepartementet finansierer rettshjelp og meglingsassistanse for bøndene i Espinar, og er med i prosessen med å stille gruveselskapet til ansvar for miljøkriminalitet i provinsen. Samtidig investerer Statens pensjonsfond utland svimlende summer i det samme selskapet.

Mange av dyrene i Espinar har dødd ut. Dette er noen av de siste alpakkene i provinsen.

Dette selskapet, Glencore Xstrata, med hovedkontor i Sveits, er et av verdens største innen utvinningsindustrien. Det norske oljefondet (SPU) investerer åtte milliarder i Glencore Xstrata, og eier 2,6 prosent av selskapet. Glencore Xstrata har tidligere blitt anklaget for miljøforurensning, skatteunndragelser og menneskerettighetsbrudd i flere av de førti landene de opererer i. I Peru har selskapet fire forskjellige operasjoner, der kobbergruven i Espinar tar ut størst utbytte. Denne gruven har egen TV – og radiostasjon, arbeidere fra hele Sør-Amerika og patruljeres av politi – og militærstyrker. I noen peruanske medier omtales gruvens aktivitet i Espinar som uansvarlig og kritikkverdig, i andre som en nasjonal stolthet. Gruveindustrien utgjør over 20 prosent av Perus bruttonasjonalprodukt, og kobberproduksjonen forventes å doble seg i løpet av 2016.

Det peruanske senteret ProDialogo arbeider for lokalsamfunns rettigheter i møte med utvinningsindustrien, og er finansiert blant annet av det norske utenriksdepartementet. Høsten 2014 var lederen for senteret i Oslo for å presentere sin siste publikasjon ved Universitet i Oslo: Gruveindustri, sosial konflikt og dialog. Hovedproblematikken prosjektet tar for seg er konflikten i Espinar. Senteret har prøvd å bistå lokalbefolkningen i å nå gjennom med sine krav, men det har ikke vært lett.

Spenningen mellom gruven og innbyggerne har vært der i årtier, men har intensivert den siste tiden. Bøndene i landsbyene hadde i flere år ment at gruvedriften forgiftet elvene deres, men anklagene ble gang på gang avvist av selskapet. Misnøyen og mistanken ble holdt under kontroll, til det slutt ikke gikk mer. De gikk til aksjon mot gruven, og endte opp med de fire drepte demonstrantene.

– God kveld, Espinar: Vidal Merma har bygd sitt eget TV-studio på bakrommet i telefonbutikken der han jobber. Kanalen hans har blitt stengt ned flere ganger av de lokale myndighetene.

Etter det har konflikten strammet seg til under grepet til nasjonale politistyrker, men det var fortsatt noen som ikke ville akseptere situasjonen. De begynte å samle sammen støtte for å få tatt vannprøver av elvene. Vidal Merma var en av dem. Han hadde vokst opp i en bondefamilie et steinkast unna kobbergruven Tintaya, og hadde hatt gruven som nærmeste nabo siden han var liten. Han bestemte seg for å filme konsekvensene industrien hadde for landsbyen hans, og ble med det Glencore Xstratas notoriske plageånd. Det var et hardt og ensomt prosjekt han hadde startet, men Vidal hadde tid, kamera og motorsykkel.

– Musikken er bra! Det gjelder bare å lukke ørene når de begynner å snakke.

Vidal leter etter gruveselskapets kanal i radioen han har festet på motorsykkelstyret. Han er i begynnelsen av trettiårene, smiler nesten alltid og kjenner alle i provinsen. Glencore Xstrata er hans yndlingsfrekvens, selv om han ikke skrur opp volumet før han er et stykke utenfor Yauri, den største landsbyen i provinsen Espinar. Det er det at de spiller huayno, og bra huayno, på Glencore Xstrata FM. Det vil si peruansk folkemusikk, med panfløyter og det hele, blandet med reggeaton. Det er Vidals rånemusikk. Og huayno er først bra når det er sunget på quechua, urfolksspråket som snakkes i Espinar, ikke spansk – som er hovedspråket i Peru. Glencore Xstrata leker ikke lokal kommunikasjon. Men Vidal lar seg ikke lure.

– Om de tror folk er så idioter at de slutter å protestere mot gruvene fordi de får høre huayno, må de tro om igjen. Men musikken passer bra til å kjøre fort.

Han finner kanalen, skrur opp volumet og setter seg på motorsykkelen. Vi er i utkanten av Yauri nå, som ligger 4100 meter over havet. Det er kaldt i skyggen, men sola skinner nådeløst alle andre steder. Når det er vinter i Norge, er det sommer i Peru. Vidal sier det blir kjøligere når vi får opp farten, for vinden tar tak lenger opp i fjellene, nærmere gruvene. Vi skal dra til landsbyen han vokste opp i, for å besøke bestefaren hans. Foreldrene til Vidal døde i en bussulykke da han var tenåring.

Espinar er en fjellprovins sørøst i Peru, som ligger i regionen Cusco, der også ruinene etter inkagodset Machu Picchu er å finne. Provinsen teller nesten 70 000 mennesker, der flesteparten er bønder og livnærer seg ved å dyrke poteter eller quinoa, holde kuer, sauer eller alpakka. Ifølge nasjonale tall fra 2013, lever over halvparten av innbyggerne i Espinar i fattigdom, mens 33 prosent lever i ekstrem fattigdom. Landbruket skjer i småskala, og jorda er tørr. Vann er en ettertraktet vare i Espinar. En fjerdedel av innbyggerne har innlagt vann, mens resten henter i brønner og elver. Vann er også noe av grunnen til at Glencore Xstrata har blitt et skjellsord overalt i provinsen, kanskje bortsett fra på radioen.

Vi begynner å nærme oss Alto Huancané, Vidals landsby. Det som var en liten, hullete landevei blir en bred, asfaltert motorvei, og vi kjenner lufta slå imot motorsykkelen for hver store trailer som passerer oss. Vidal ser seg over skulderen, det er ingen bak oss. Han roper bakover at noen ganger, når han forlater Yauri der han bor og setter kursen mot gruvene, følger en bil etter ham. Det er en liten gjeng politimenn som er satt til å følge med på bevegelsene hans. De liker ikke at han filmer gruvene eller området rundt, for de vet hva han gjør med materialet. Vidal har sitt eget, lokale TV-program, hvor han gjør alt: Filmer, redigerer, programmerer og presenterer. Han sender direkte hver dag fra bakrommet i telefonbutikken der han jobber. Det er derfor alle vet hvem han er i Espinar. Men ikke alle liker ham. Programmet hans har blitt stengt ned mange ganger av de lokale myndighetene, og han får bot hver gang han nevner gruvene. Han blir kalt oppvigler, men Vidal har lært seg å ta det med et smil. Nå prøver han å bli kompis med politimennene i den sivile bilen.

– Jeg tror det går ganske bra. Noen ganger bare smiler de og vinker mens de følger etter meg. Andre ganger er det litt mer vrient.

Gruven Tintaya ligger rett foran oss, vi er kanskje 300 meter unna den første kontrollposten. Det er høyspentmaster og høye gjerder på hver side. Vidal er et kjent fjes her ute, og vil lage en plan for hvordan vi skal komme oss forbi posten uten problemer. Han ber om å få låne hjelmen jeg har på meg, sånn at de som står på vakt ikke kan se ansiktet hans. Plutselig ble det kult med hjelm, det var ikke snakk om at han skulle ha på seg den i Yauri. Han ber meg spille dum. Vi prøver det.

 – Hva gjør du her?, sier vakten med hjelm og gevær.

– Jeg er på tur fra Norge, sier jeg.

– Hvorfor har du kommet hit?

– For å besøke Alto Huancané.

–Du er ikke student, som skal gjøre undersøkelser? Ta vannprøver? Du er ikke fotograf, som skal ta bilder? Det er ikke lov her. Legitimasjon?

Vi kommer oss forbi. Først etterpå forteller Vidal om de sveitsiske journalistene som ble arrestert og holdt i fem dager, for å ha nærmet seg gruven med kamera. Han svinger av motorveien rett før inngangen til gruven og kjører inn mot Alto Huancané. På slutten av syttitallet ble 204 hektar av området denne landsbyen ligger på, ekspropriert av den peruanske staten. Den sosialistiske generalen Velasco Alvado beordret at 2368 hektar av jorda i Espinar skulle tilhøre det nye, nasjonale gruveselskapet Empresa Minera Estatal Tintaya. Hus ble jevnet med jorden med traktorer, hele landsbyer måtte flytte. Selv om de fleste fikk nye jordlapper, ble 86 familier sittende igjen uten noen jord å dyrke på. Vidal sier bestefaren hans kan fortelle mer. Vi stopper utenfor tre små hus bygd i grå leire, og ramler av motorsykkelen.

Vil flytte: Bregida Mamani og datteren Luz holder den siste flokken med alpakka i Alto Huancané. Mamani sier flokken har gått fra å telle over hundre til 24 dyr de siste fem årene. Om den blir mindre, sier hun det blir vanskelig å leve.

Sloss med politiet: Juan Kuti er sauebonde. En steinrøys skiller eiendommen hans fra gruven Tintaya. Kuti sier han har blitt slått av politiet som vokter gruven, når han har gått inn på gruve- området for å hente bortkomne sauer.

Uklar utsikt: Ermenegildo Capa  sier han er lei av at advokater, ingeniører og politikere kommer til gården hans for å late som om de skal løse konflikten mellom landsbyen og gruvedriften. – Alle vet at de bare venter på at vi som bor her skal dø ut, sier han.

Langt borte: Paulina Cordoni er potetbonde. Hun har problemer med nyrene og mener det er fordi hun har drukket av vannet i elven.

Alberto Merma står på jordet nedenfor med en hakke i hendene. Han er i midten av syttiårene, men arbeider fortsatt som bonde. Strømledningene til gruven Tintaya er strukket over hodet hans. Han selv har aldri hatt strøm eller innlagt vann, han sier at han heller ikke har trengt det. Familien Merma har hatt elven – inntil for et par år siden. Vidals bestefar forteller at bøndene i Espinar organiserte seg mot gruvedriften allerede på begynnelsen av åttitallet. Da som i dag handlet konflikten om to ting: Jord og vann. De peruanske myndighetene solgte gruveområdene videre til forskjellige internasjonale selskaper etter hvert som regjeringen gikk fra rød til blå. Ekspropriering gikk over i tvangssalg. Mot slutten av åttitallet var det ingen statlige selskaper igjen, sier Alberto.

–Men for oss i Espinar gjør det ingen forskjell om det er statlige eller private logoer på trailerne som kjørte inn og ut med kobber. Vi har fortsatt lite vi skal ha sagt.

Alberto forteller videre at mye av indignasjonen også hadde rot i den økende ulikheten i provinsen. De som hadde en fot inne i gruveindustrien, på den ene eller andre måten, begynte plutselig å leve veldig godt. Det var få fra Espinar som fikk arbeide i gruven, selv om også mange gjerne ville. Tintaya trengte faglærte, og hentet inn arbeidskraft fra Chile og Colombia. Bøndene i Espinar begynte å bli sinte. Kobbergruven i Espinar var Perus mest lukrative business, men provinsen var fortsatt en av de fattigste i landet.

– Vi som har bodd her i århundrer, det er vi som vet hvordan vi tar vare på jorda i Espinar. Men det er som om de ikke bryr seg om det. De bor jo ikke her, de som eier selskapet, sier Alberto.

Han forteller at folk i Espinar fikk nok allerede i 1990. 21. mai stormet hundrevis av bønder fra forskjellige landsbyer gruven Tintaya. De krevde stans i produksjonen og tok ni høyerestående funksjonærer til gisler inne på gruveområdet. I én uke lå hele gruven brakk, og bøndene nektet å forlate den før de fikk inngå forhandlinger med selskapet og de lokale myndighetene. Til slutt fikk de kravet sitt gjennom; muligheten til å forhandle, og et forhandlingsbord ble satt opp.

– Vi hadde mye på hjertet. Vi ville ha tilbake jord, sikre vannforsyninger og sørge for at folk i landsbyene skulle få en del av rikdommen gruven ga. Men utfallet ble magert, sier Alberto Merma.

Etter forhandlingene fikk Yauri, den største byen i Espinar, montert strøm i offentlige bygninger. Ellers fikk bøndene innvilget støtte til veterinærbesøk for dyrene sine og tre asfalterte veier – der to av dem var hovedruten til kobberet som skulle ut av provinsen. På tunet til Alberto Merma står en svart plasttank. Den samme tanken står hos alle familier som bor rundt gruven Tintaya. Tanken er full av vann som går an å drikke, for elven er ikke trygg lenger. Merma holder Glencore Xstrata ansvarlig for at smertene i magen vokser, og at Alto Huancané ikke lenger er et blivende sted.

– Vi har aldri vært rike, men vi har hatt det vi trengte. Nå har vi ikke lenger det. Ingen unge vil bli her lenger, det er jo ingenting å leve av.

Bestefar Merma peker på barnebarnet sitt, som også flyttet til Cusco for å studere informatikk. Han er en av de få som kom tilbake. Bestefaren ønsker seg oldebarn, som kan se Alto Huancané før det ikke er noen igjen i landsbyen. Vidal Merma rister iherdig på hodet, han har andre ting å gjøre enn å skaffe seg kone og skrikerunger, sier han. Vi kravler opp på motorsykkelen og kjører tilbake til Yauri. Vidal røsker av seg hjelmen og pumper Glencore Xstrata FM ut av de sprakete, små høyttalerne.

Vidals bestefar har protestert, organisert og forhandlet siden de første statlige spadene kom til Espinar på slutten av syttitallet. Han satt ved forhandlingsbordet i 1990, igjen i 2000 og så i 2012. Det var først da, etter at fire mennesker var blitt drept etter å ha prøvd å storme gruven igjen og det ble erklært unntakstilstand i Espinar, at Glencore Xstrata ble nødt til å lytte til Merma og de andre bøndene. Det siste dialogbordet fikk gjennom at det skulle gjøres vannprøver av uavhengige instanser i Espinar. Glencore Xstrata hadde lenge gjort egne undersøkelser og publisert rapporter, men bøndene mistenkte at noe ikke stemte med resultatene. De viste alltid at alt var som det skulle, selv om landsbyboerne kjente endringer på kroppen. Det var blitt hardere å være bonde i provinsen; buskapene ble mindre og mindre. Sauer, kuer og alpakka døde mens de ennå var unge, jorda ga magre avlinger flere år på rad og folk hadde fått magesmerter og hudeksem de ikke kunne forklare hvor kom fra.

– Se, men ikke røre: Ingen kan drikke av elven som renner Alto Huancané. Prøver av vannet viste høye nivåer av arsenikk og molybden.

Dialogbordet var fasilitert og overvåket av rettighetssenteret ProDialogo, med støtte fra norske myndigheter. Rundt bordet satt representanter for landsbyene, de lokale myndighetene, og selskapet Glencore Xstrata. Den siste avgjørelsen skulle omfatte mer enn bare vannprøver; det endte med at 70 spesialister dro til Espinar for å undersøke vann – og jordkvalitet, samt helse hos dyr og mennesker i provinsen. I begynnelsen av 2013 ble resultatene offentliggjort. De viste seg å være verre enn landsbyboerne i Espinar hadde forestilt seg.

– Jeg ble faktisk overrasket over hvor høye nivåene var. Jeg visste det kom til å være ille, men ikke at det hadde gått så langt.

Oscar Mollohuanca er enn mann i femtiårene med runder briller og raske bevegelser. Han sitter bak en vaklevoren kontorpult i Yauri. Mollohuanca var ordfører i Espinar under opprøret i 2012, og har støttet landsbyene i protestene mot Glencore Xstrata. Resultatene som ble offentliggjort viste at det var arsenikk og molybden i elver og grunnvann. I jorda ble det funnet høye nivåer av kobber, og i landsbyene nærmest gruven, Huisa og Alto Huancané, viste det seg at dyr og mennesker hadde opp til 11 tungmetaller i kroppen. Blant metallene var bly og uran, som kan forårsake nyresvikt og kreft.

– Det var som et slag i ansiktet å få resultatene. De viste at for mange av disse menneskene er det allerede for sent å gjøre noe med gruvedriftens påvirkning på livene deres.

Oscar Mollohuanca ble arrestert for oppvigleri etter demonstrasjonen som krevde fire menneskeliv. Dagen etter opptøyene kom tolv politioffiserer inn på kontoret hans og tok ham med seg. Etter seks uker i fengsel i Cusco, uten siktelse eller rettssak, ble han satt fri etter mobilisering fra lokale og internasjonale menneskerettighetsgrupper.

– De trengte en syndebukk, det er klart. Vi hadde – og har – en situasjon der menneskeliv står på spill. Men fortsatt setter myndighetene de internasjonale selskapenes behov foran livene til folk i Espinar.

I januar 2014 ble Glencore Xstrata dømt til å betale 235 600 soler, som vil si litt over 600 000 norske kroner, i erstatning til befolkningen i Espinar. Det ble satt ut svarte vanntanker med ferskvann til hver familie, og stengingsprosessen av gruven Tintaya ble satt i gang. At gruven skulle stenges, hadde ingenting å gjøre med protestene, resultatene og miljøkriminaliteten, hevdet Glencore Xstrata. Selskapets lokale direktør sa de stengte for én grunn: Det var ikke mer kobber å hente. Folk i Espinar hadde vanskelig for å tro på det, og så på stengingen som deres største seier. Men så kom den en ny kunngjøring. Glencore Xstrata var i gang med å grave en ny gruve, en halv kilometer fra Tintaya, og den skulle bli tre ganger så stor. Nå måtte folk i Espinar protestere mot gruveprosjektet Antapaccay.

Vidal Merma filmer gruven for sitt eget tv-program. Det er ikke gruveselskapet spesielt glade for. 

– Hei og velkommen, store og små, til programmet som forteller deg hva som virkelig skjer her i Espinar. I dag har vi en reportasje, som vi er ganske fornøyd med her i studio. Vi har besøkt en barneskole der alle barna får undervisning på sitt eget språk: Quechua. Se her!

Vidal Merma har dratt av seg boblejakka og fått på seg dressjakke over de slitte olabuksene. Han smiler lurt inn i kamera, som han selv har satt opp og trykket «rec» på. Over skjermen ruller en reportasje med en haug unger i folkedrakter som synger den peruanske nasjonalhymnen skingrende falskt mens de smiler fra øre til øre.

– Er det ikke vakkert!, kommenterer Vidal direkte. Etterpå sier han at det er viktig å ikke bare vise miljøforurensning, forgiftede elver og syke mennesker. En må klare å holde motet oppe også, med noen søte skrikerunger. Etter sendingen får Vidal besøk av noen som har en annen oppfatning, Espinars ungdomsorganisasjon FUJEK – Frente Único de la Juventud de Espinar K’ana. Sofia Soto Mamani er 21 år gammel og leder for organisasjonen. Hun kommer sammen med fem andre representanter, som snakker i munnen på hverandre om problemene de ser som ungdommer i Espinar.

– Som ung har du to valg, sier Sofia og løfter pekefingeren mens hun snakker.

– Du kan lukke øynene, smiske og logre for Glencore Xstrata i håp om at de en gang i livet skal benådige deg med en underbetalt jobb. Eller du kan prøve å være bonde som foreldrene dine, for så å bli syk og dø av jorda du jobber på.

Vidal smiler og kremter mens han ser på Sofia og delegasjonen hennes.

– Men det er sant! Du vet det, alle vet det. Det er valget vi har. Og det er derfor vi drar.

Sofia har dratt til Cusco for å studere til å bli sykepleier. Hun vil gjerne komme tilbake til Espinar, men ikke sånn situasjonen er nå. Derfor protesterer hun, derfor skal hun og delegasjonen ta buss i tre dager for å demonstrere under klimatoppmøtet i Perus hovedstad. Først skal de bare ha en pep talk hos Vidal. Han skulle gjerne vært med i marsjen, men han vil ikke dra langt unna bestefaren nå for tiden. Han har mye vondt i magen og begynner å bli gammel.

FN’s klimatoppmøte i Lima går av stabelen i en renovert militærleir og Espinar virker veldig langt borte. Peruanske departmentsansatte holder innlegg om bærekraftig gruvedrift, dialogbord og god integrasjon av lokalbefolkningen, mens Sofia og FUJEK fra Espinar demonstrerer på utsiden av konferansebygningene. Perus gruve – og energiminister, Pedro Gamioa, deltar i en debatt om miljø og utvinningsindustri i Peru. Etter debatten blir han overstrømt av journalister fra distriktene der mineralutvinning preger lokalsamfunnene.

– På generelt grunnlag kan jeg si at enorme endringer har skjedd i gruveindustrien de siste årene. De internasjonale selskapene tar mer ansvar og de lokale myndighetene er flinkere til å følge opp. Vi må ikke glemme at gruvedriften er en næring som kommer hele landet til gode, sier han.

Det er vanskelig å få Gamioa til å snakke om Espinar, selv om mange spør om hva han tenker om situasjonen i provinsen. Til slutt kommer han med to setninger:

– Espinar har hatt en god prosess når det gjelder kommunikasjon mellom selskapet og befolkningen, med flere dialogbord satt opp gjennom årene. Det siste bordet er nå avviklet, og det betyr at ting er som det skal.

Ministeren blir bombardert av spørsmål etter denne siste uttalelsen, men har ikke mer tid og må gå. Samtidig sitter Ivan Ormachea i et annet nabolag i Lima og er leder for menneskerettighetssenteret ProDialogo. Han forteller en annen historie, som ligner mer på innbyggerne i Espinar sin versjon. Ifølge ham har Glencore Xstrata vist manglende vilje til dialog, de har motarbeidet landsbyenes ønske om vannprøver, og de har gjort seg skyldige i miljøkriminalitet som har satt menneskers liv på spill. Alt står i rapporten som har det norske utenriksdepartementets logo på forsiden.

– Dette er oppførsel som bør føre til internasjonale konsekvenser for selskapet, sier Ormachea.

– Når peruanske myndigheter gjør seg blinde for ødeleggelsene må andre ta ansvar.

Ivan Ormachea visste ikke at Norge investerer 8 milliarder i Glencore Xstrata før han blir gjort oppmerksom på det under intervjuet.

– Er det sant? Det visste jeg ikke. Det er vanskelig å forstå.

Ansatte ved Xstrata Glencore’s kontor i Peru var ikke tilgjengelige for uttale i denne reportasjen. På neste side kan du lese det norske etikkrådets svare på situasjonen beskrevet i reportasjen.

–Det skal være vanskelig å utelukke et selskap

TEKST: Elida Høeg