Den klassiske komedien «Revisoren« forsøker å si noe om vår egen samtid. Det lykkes ikke, mener komiker og forfatter Knut Nærum. – Men det var sikkert morsomt for 178 år siden, påpeker han.
Dag Jenssen/Nationaltheatret.
Klassisk bomskudd i teatret
Hvor virkningsfulle er teaterklassikerne når det gjelder å få oss til å tenke og gå i oss selv? Når treffer det som kommer fra scenen oss midt i hjertet?
Vi sitter på rad 12. Undertegnede blunder litt, for andre eller tredje gang. Er luften på Nationaltheatret virkelig så dårlig? Ved siden av meg sitter Knut Nærum. Han har på seg TV-fjeset; det er umulig å lese hva han tenker. Fra tid til annen noterer han noe i en bitteliten notisbok. Plutselig dulter han i meg:
– Ser du hvem som sitter fire rader foran oss i blå og hvitstripet genser? Det er Jon Fredrik Baksaas.
Jeg strekker hals, er det virkelig Baksaas? Hvordan ser Telenorsjefen ut bakfra? Grått, bølgete hår, det kan være ham…
NRK.
Knut Nærum har hatt det festligere på teatret enn da han overvar «Revisoren» av Nikolaj Vasiljevitsj Gogol. (Foto: NRK)
Lo under seks ganger
– Det er ikke morsomt nok, er Nærums dom over oppsetningen etterpå. – Mark Kermode, filmkritiker i BBC, snakker om «seks-latter-regelen». Det finnes en nedre grense for hvor mange ganger publikum må le for at det skal være en vellykket komedie. Her lo publikum færre enn seks ganger.
– Telte du?
– Ja. Det var en del humring, men ikke noen stor latter, og ikke på langt nær seks ganger. Og det er ingen progresjon i stykket. For at en krim skal fungere, må den bli mer og mer spennende. For at en komedie skal fungere, må den bli morsommere og morsommere.
Nærum, etter eget utsagn en dreven teatergjenger, tilføyer at han har sett alle skuespillerne flere ganger før, og vanligvis leverer de. I denne oppsetningen synes han at Anne Marie Ottersen gjør sin rolle som fru borgermesteren bra, det samme gjør Marian Holde, og Per Egil Aske i en mindre rolle. Men ellers finner han persontegningene for utflytende, og det hjelper ikke at scenen ofte er overbefolket. Cathrine Telle er vanligvis en god instruktør. Så da gjenstår én ting som ikke funker, mener han: manus.
– Det folk lo mest av, var anakronismer som var satt inn for å få litt latter. For eksempel om kortreist mat, og en langrennsløper som spiller poker og skal vise til Northug. Da ble det humret litt. Dette vitner om et publikum som har lyst til å le, men ikke får nok anledninger til det.
Angår oss ikke
Som moromann trenger Nærum ingen presentasjon for alle som har sett på TV en fredagskveld de siste tjue årene. Det er kanskje heller ikke ukjent at han har stått på siste plass på valglistene til Rødt i to fylker – så langt unna maktens tinder at det måtte har skjedd en revolusjon i Norge for at han skulle ha kommet inn på Stortinget. Men hans partifelle Erling Folkvord har vært der, og Folkvord er spesielt opptatt av korrupsjon. Så det kunne ha rykket litt i Nærums røde sjel.
– Hvor personlig opptatt er du av temaet korrupsjon?
– Ikke særlig. Jeg ser at i avisene at det finnes også i Norge, og at folk er opptatt av det. Erling Folkvord kom på Stortinget i sin tid fordi han var – og er – korrupsjonsmotstander. Ikke fordi han er kommunist.
– Men vi har kanskje ikke så mange i Norge som er korrupte sånn i det daglige; det er vel mest de som har visse stillinger i næringslivet eller det offentlige?
– Nettopp. Et sted i oppsetningen gikk Anders Mordal, som spiller borgemesteren, ut mot scenekanten og utfordret publikum – dere har vel også noen svin på skogen? Publikum lo ikke. Det kan betyr at alle satt der og hadde svin på skogen og følte seg utilpass. Men jeg tror de ikke kjente seg igjen, kanskje de ikke la merke til det en gang. De skjønte ikke hva han siktet til.
– Kjente du igjen det norske samfunnet i dette stykket, på et eller annet plan?
– Nei.
– Er alle mennesker i bunn og grunn korrupte hvis de får muligheten?
– Nei.
– Er du?
– Jeg tror ikke at jeg har blitt grundig nok testet. Kan ikke huske at jeg har fått anledning til å være ordentlig korrupt. Men jeg er ikke så rettskaffen som Einar Gerhardsen, han som hadde to blekkhus – et for jobb, og et for privat korrespondanse. For at han ikke skulle bruke Statens penger til private brev.
– Er «alle kjenner alle», hvor man får jobb p.g.a. kjennskap og vennskap, også en form for korrupsjon? Eller er Ap-venner som får toppjobber alltid så dyktige at det faller helt naturlig?
– Det er ikke korrupsjon, det er nepotisme! Korrupsjon er ganske eksakt definert som at man tar imot goder eller tjenester for å bruke sin stilling til noe man ellers ikke hadde gjort. Jeg liker nepotisme, det er et kult ord.
For ordens skyld: Nepotisme er når en person favoriserer familie, venner eller slekt og setter kjennskap fremfor kompetanse ved utnevnelser.
– Betyr det at du har en niese på vei inn i NRK?
– Jeg har håp for sønnen min…
«Jeg kan ikke huske at jeg har fått anledning til å være ordentlig korrupt. Men jeg er ikke så rettskaffen som Einar Gerhardsen»Knut Nærum
Begynn med Koranen
– Hvis det nå var Baksaas vi så – hva tror du han lærte av den forestillingen?
Nærum setter på seg det uutgrunnelige tenkeruttrykket og lar det gå noen sekunder.
– Hm… At det var mye korrupsjon i Russland under tsarstyret, kanskje? Eller at neste gang han går på teater bør han kjøpe billetter lenger frem, siden skuespillernes diksjon er så dårlig?
– Og hva burde han har lært?
– Det kan jeg ikke svare på. Hvis han skulle ha lært noe, måtte han ha sett et annet stykke.
– Hvilke teaterstykker bør norske næringslivsfolk se, og hvilke bøker bør de lese, for å få god moral?
– Man kommer langt med Koranen. Der står det at man ikke skal ta rente. Så kan de lese resten av de religiøse skriftene og folkeeventyrene. I Askeladden og de gode hjelperne er det mye godt stoff om nøysomhet og om å dele med andre, oppskriften for velferdsstaten. Askeladden bruker alt han finner på sin vei, utgåtte såler eller hva det er. Intet går til spille. Per og Pål representerer sløsekulturen.
– Institusjonsteatrene børster jo stadig støvet av klassikerne, gjerne med et tema som sier å være evig aktuelt, som kjærlighet eller krig eller makt. Her er det aktuelle temaet korrupsjon, ifølge teatret. Mener du at Gogols «Revisoren» er passé, og at klassikerne generelt blir holdt kunstig i live?
– Jeg tror ikke dette stykket fungerer som en komedie for et norsk publikum i dag. Jeg regner med at «Revisoren» var morsommere for 178 år siden, og at det er morsommere også i Russland i dag fordi landet har sin spesifikke historie og en lang tradisjon med dette stykket. Men jeg synes ikke publikum på National skal burde lese seg opp på russisk historie for å ha utbytte av å gå på teater, sier Nerum. Selv om han har lest hva Nationaltheatret selv skriver om stykket, er han ikke overbevist.
– Alt Nationaltheatret beskriver, finnes på scenen. Men jeg oppfattet ikke at det som ble utlevert, var min svakhet eller svakheten til det norske folk i 2015.
– Hvilket forhold har du til politisk teater, fra 70-tallet f eks, og i dag?
– Jeg var ni år da syttitallet begynte, men rakk å få med meg Tramteatrets Deep Sea Thriller. Det var teater som formidlet både fakta og propaganda. Med vitser. Det gjorde et kraftig inntrykk. Det samme gjorde oppsetningen Rats noen år seinere. Ellers har oppsetninger av Dario Fo-stykker smelt kraftig for meg. Det hardeste politiske stykket jeg har sett er trolig Kill them all, på Nationaltheatret i forfjor, om ofrene for den økonomiske krisa i Europa. Uten vitser. Generelt er det trolig lettere for teateret å skape engasjement gjennom følelser. Kill them all er sterkt teater fordi det gir deg enkeltskjebnene bak de store nyhetene. Det viste sammenhengen mellom økonominyhetene og menneskers liv.
Nærum legger til at Gogol-stykket kan fungere hvis teksten hadde blitt grundig nok bearbeidet og omskrevet. Det kan man godt gjøre, mener han, når det trengs; han nevner «En tjener for to herrer» av Goldoni (1707-1793), som er omarbeidet så grundig at det spilles som One Man, Two Guvnors, et stykke av Richard Bean.
Men man verken må eller bør skrive om eldre stykker automatisk. Shakespares poesi er like stor i dag som den alltid har vært. Og teaterstykker som er eldre enn Gogols kan fortsatt ha en brodd.
Anders Mordal har en av de bærende rollene i Gogols stykke. Jeg tror ikke dette stykket fungerer som en komedie for et norsk publikum i dag, mener Knut Nærum.
Ingen konsekvenser
Men altså ikke Gogols stykke, ifølge Nærum. Det domineres dessuten helt av «telling», det er nesten ingen «showing». Vi ser en gruppe menn på scenen som forteller hverandre hvor slemme de er og hvor gjerne de tar imot bestikkelser. Så kommer unge Khlestakov, som landsbyens menn tror er en revisor sendt ut fra sentraladministrasjonen i Moskva. Han ber om penger, og får det. Men vi er ikke vitne til at korrupsjonen har noen konsekvenser for noen. Ingen av de korrupte i den gjennomkorrupte landsbyen blir avslørt.
Og ingen av oss i salen bryr seg om det uansett, mener Nærum, for alle karakterene er uengasjerende. Inkludert den nominelle hovedpersonen, den falske revisoren, som kun er interessert i å spise og tuske til seg penger. Det står ikke noe på spill for Khlestakov, han har ikke noe prosjekt vi som publikum kan følge ham i. Han er ikke forelsket i borgermesterdatteren – eller hennes mor, for den saks skyld – alt er i grunnen likegyldig for ham, så lenge han får neste måltid. Når han skryter og ljuger, er han helt uten fantasi og sjarm – i kontrast til en annen beryktet løgner fra verdensdramatikken.
– Peer Gynt er en sjarmerende drittsekk. Vi kan identifisere oss med ham til tross for at han ikke har noen gode egenskaper. Men han er underholdende og det er trøkk i ham, så vi liker ham. Det kan hende at Gogol ikke mener at Khlestakov skal være hovedpersonen, men at det skal forstås som kollektivstykke. Men det hjelper ikke, for vi blir ikke engasjert i kollektivet – landsbyen – heller.
– Helt på slutten, når den virkelige revisoren annonseres, fryser hele ensemblet til et øyeblikk, står det i Gogol tekst. Det er blitt tolket som at nå kommer den religiøse dommen fra himmelens revisor. På Nationaltheatret gikk strømmen på scenen. Hvordan reagerte du på det?
– Jeg trodde strømmen gikk fordi de ville lage en slags bue tilbake til begynnelsen da strømmen også gikk. Noen religiøs tematikk fant jeg ikke.
Er du korrupt?
Nationaltheatret slår et slag mot korrupsjon – med bakgrunn i en tekst fra 1836.
- «Revisoren er en klassisk situasjonskomedie og et fargerikt forsvar for småskurken i oss. Med hånden på hjertet: har du aldri sneket på T-banen, pyntet litt på CV-en eller smugspist av ungenes godtepose? Sannsynligvis har du vært fristet til å snyte og bedra, bare bitte litt. Og sannsynligvis vil du helst ikke at andre skal vite det. Det er noe dypt menneskelig i ønsket om å være noe mer og noe bedre enn man egentlig er. Men hva om noen kom for å ta en nærmere kikk på deg og livet ditt?»
- Teksten over er hentet fra Nationaltheatrets hjemmesider. «Revisoren» av Nikolaj Vasiljevitsj Gogol (1809-1852) handler om en landsby i tsarens Russland som får besøk av en ung mann som de tror er en revisor fra hovedstaden. Siden alle innbyggerne i landsbyen er korrupte og ingen skammer seg over det, tilbyr alle ham penger for å holde kjeft om mislighetene begått av landsbyens borgermester, lege, dommer osv.
- Det var selvsagt forhåndssensur i Russland, så stykket møtte først problemer, men det løste seg da det viste seg at tsar Nikolai I likte det og selv var til stede på premieren, hvor han lo hjertelig.
- Senere er «Revisoren» blitt en nasjonal institusjon i Russland. Det regnes som det første store, virkelige russiske teaterstykke, ingen vestlig etterligning. Betydningen av «Revisoren» i Russland er blitt sammenlignet med den posisjonen Goethes «Faust» har i tysk litteratur og med Shakespeares verker i Storbritannia.
Pragmatismen lenge leve
Regjeringen og Venstre legger opp til en politisk styring av politiet omtrent som man styrer sykehusene: Lokale ledere skal myndiggjøres og fag skal overstyre politikk – inntil man når den sittende politikers smertegrense.
Regjeringen og Venstre vil sette politiet fri innenfor tydelige rammer. Det er førsteinntrykket etter å ha lest avtalen mellom Venstre og regjeringspartiene om politireformen. De 12 kommende politimestere skal selv bestemme hvor lensmannskontorene skal ligge. Politidirektøren skal avgjøre hvilke byer som skal vinne kampen om politikammeret, og det er han som skal bestemme hvordan man kompenserer de byene som mister politimesteren.
Rammer
Samtidig skal politikerne sette tydelige rammer: Justisministeren skal lage kriterier og gi «overordnede føringer» for organiseringen av politidistriktene og Stortinget skal fastsette kvalitetskrav for nærpolitiet. Dette er krav om responstid, publikumsservice og forebygging som vil føre til at det fortsatt kommer til å være god geografisk spredning av politiressursene, men kravene er ikke så detaljerte at de styrer politimesterens valg av lensmannsstruktur.
På tegnebrettet ser det bra ut. Politikerne styrer i stort, samtidig som de gir så mye frihet til politilederne at det gir mening å snakke om myndiggjøring og faglig frihet. Ettersom politiet har voldsmonopol, har det alltid vært ekstra viktig for politikerne å beholde den overordnede styringen. Da den forrige politireformen kom, i 2001, ble tankene om en rikspolitisjef luftet, men et stort politisk flertall bestemte seg for at de ikke ville ta sjansen på å få et altfor selvstyrt politi.
Reformen
Hvor selvstyrt politiet egentlig blir med den nye reformen, er det ikke lett å ta stilling til. I avtalen mellom Venstre og regjeringspartiene står det at forholdet mellom Justisdepartementet og Politidirektoratet (POD) videreføres som i dag. Statusen til politiets særorganer (Kripos, Økokrim, Utrykningspolitiet og Politiets Utlendingsenhet) skal utredes. Dermed får vi heller ikke vite noe om hvordan de vil påvirke politidistriktenes selvstendighet.
Ettersom det nå blir flere politidistrikter enn politidirektøren ønsket seg, kan det hende at han vil mene de er såpass mange og små at det er oppstått et økt behov for sentral samordning og utvikling av sentrale støttefunksjoner. Enigheten mellom Venstre og regjeringspartiene om å utrede den fremtidige organiseringen av beredskapsressursene kan for eksempel bane veien for at beredskapstroppen flyttes ut av Oslo Politikammer og gjøres til en nasjonal støtteenhet mer eller mindre underlagt POD.
Avtalen
Denne uken var det bare den politiske avtalen mellom Venstre og regjeringspartiene som kom. Først om noen uker kommer proposisjonen der alle enkelthetene i politireformen blir presentert. Da kan det komme frem mer om forholdet mellom departementet og direktoratet – hvordan det er nå, og hvordan det bør bli.
Statusen nå vet offentligheten en god del om etter at kontrollkomitéen i Stortinget har hatt sin høring om asylbarnsaken. I den forbindelse sendte justisministeren over et vell av dokumenter til komitéen, blant annet referater fra såkalte styringsdialogmøter mellom politidirektøren og statsråden. De viser at departementets oppfølging av direktoratet er nitid – på de områdene der statsråden har et engasjement. Selv om antallet mål i oppdragsbrevet til politidirektoratet er kraftig redusert, betyr ikke det at den politiske styringen på utvalgte områder er noe mindre.
Høringene om asylbarna viste også at politilederne er meget observante på sine politiske rammebetingelser. Selv om Politidirektoratet og Politiets Utlendingsenhet ikke fikk med seg at departementet hadde foretatt en liten prioriteringsendring i oppdragsdokumentet, hevdet de at det ikke hadde noen betydning. De hadde jo fulgt med på politikken og tatt de hensynene som fulgte av at regjeringspartiene og samarbeidspartiene forhandlet om en asylavtale. Som Venstres Abid Raja sa: De tok de politiske styringssignaler som ikke var formidlet til dem, mens de overså de som ble formidlet.
Politisk vare
Dersom Politidirektoratet fortsetter å være tett koblet på politikken, og det ikke er laget klare avgrensninger for PODs styring av politidistriktene, kan man risikere at fremtidens politimestere også blir så politisk vare at det svekker deres faglige autoritet. For det er det som skjer når statlige toppledere tilpasser seg politikken. Ta for eksempel politidirektør Odd Reidar Humlegård:
Han var med i utvalget som for snaue to år siden laget en politianalyse med anbefalinger om et rendyrket politi delt opp i seks distrikter. Denne uken gikk han god for en helt annen modell med dobbelt så mange distrikter og mer mangslungne oppgaver. Politianalysen er avkledd, men mannen som var garantist for det politifaglige den gangen fremstår likevel som en garantist for det politifaglige nå.
Fascinerende nok er det ikke sikkert at demokratiet lider av denne sammenblandingen av politikk og fag. I det norske systemet virker det som om det er i ferd med å utvikle seg en regel om at man lager rendyrkede, faglige, forvaltningsorganer og selskaper som av og til lar seg styre politisk.
Mange gode illustrasjoner
Kontrollkomitéens sykehushøring forrige fredag ga mange gode illustrasjoner. Den tidligere styrelederen i Helse Midt Norge karakteriserte Helseforetaksloven som en «godværslov» – med det mente han at den fungerte når det ikke var noen store politiske ting på spill. Men når uværet kom, i form av at sykehusministeren ville stanse en uønsket politisk lokalisering, fungerte den ikke.
Statsråden som sto for «uværet» var Anne-Grete Strøm-Erichsen som for noen år siden stanset planene om et nytt sykehus i Molde. Da Strøm-Erichsen senere i høringen ble spurt om loven, sa hun at den forutsatte klokskap hos alle aktører.
Sett utenfra politikken er dette underlig. Lover er nettopp til for uværsdager og for å sikre gode resultater uavhengig av personer. Politikernes leveregel er derimot at de skal følge prinsippene så lenge det går, men ikke lenger.
Slik blir det vel med politiet også. Det skal bli friere enn før, hvis det bare ikke gjør noe som blir alt for galt for politikerne.
Av: Aslak Bonde
