Karbonfangst i det blå

Da daværende statsminister Jens Stoltenberg i 2007 lanserte karbonfangstanlegget på Mongstad som Norges månelanding, var det mange innenfor olje- og gassnæringen og miljøbevegelsen som jublet. Men nå råder pessimismen.– Det er en dyster stemning blant folk som jobber med karbonfangst og -lagring nå. Lobbyister i USA og EU lurer på hvor mye lenger de kan holde det gående, sier Mads Dahl Gjefsen, forsker ved Universitetet i Oslo til forskning.no.

Rent, men svært dyrt

Norge har investert flere milliarder kroner i forskning på, og utvikling av, karbonfangst og -lagring. Men det ble aldri et fullskala renseanlegg på Mongstad. Det har vært en stor utfordring at teknologien er energikrevende og for dyr til å brukes i stor skala. Og dette er ikke bare et norsk problem.

Karbonfangst og håndtering, som internasjonalt går under betegnelsen «Carbon Capture and Storage» (CCS), er et bidrag for å bremse global oppvarming ved å fange karbondioksid (CO2) fra for eksempel kullkraftverk og lagre det i stedet for å slippe det ut i atmosfæren. Teknologi for å fange CO2 i stor skala er allerede kommersielt tilgjengelig og godt utviklet, men den er altså svært kostbar ved at den krever mye energi.  Karbonfangst og håndtering foregår ved å skille ut CO2 fra en gass-strøm for å lagre denne i underjordiske geologiske reservoar, såkalt permanent lagring under bakken eller havbunnen. Metoden kan redusere CO2-utslippene til atmosfæren med 80–90 prosent sammenlignet med et anlegg uten CCS.

Olje- og energiminister Tord Lien (Frp) har tidligere uttalt at vi må få på plass et fullskala anlegg for karbonfangst enten i Norge eller i Europa. Han mener det er viktig med et samarbeid om karbonfangst, fordi fossil energi kommer til å være en betydelig del av energimiksen i framtiden.  

I EU har man fokusert på at teknologien kan knytte de europeiske landene tettere sammen. I USA har teknologien blitt framstilt som et alternativ til utslippsrestriksjoner. Men fordi karbonfangst er en svært dyr teknologi, har den vist seg vanskelig å få til uten offentlige bevilgninger eller strenge utslippsrestriksjoner som kan forsvare høye kostnader hos forurenserne. Derfor har argumentasjonen sakte endret seg.

På akkord med seg selv

– Jeg har studert argumentasjonen som brukes for å rettferdiggjøre karbonfangst i ulike deler av verden og sett at denne varierer mye. Miljøorganisasjoner er avhengige av å alliere seg med olje- og kullindustrien for å få gjennomslag for karbonfangst. For å opprettholde denne alliansen har deler av miljøbevegelsen i USA sett seg tvunget til aktivt å framheve de positive effektene karbonfangst kan ha for meroljeutvinning, sier Gjefsen til forskning.no. 

Meroljeutvinning gjør det mulig å få enda mer olje ut av et felt, og teknologien som brukes i meroljeutvinningen likner mye på karbonfangstteknologien.

– Med karbonfangst håper man å gjøre noe godt for klimaet, men her ser vi at miljøorganisasjoner går så på akkord med egen sak at de allierer seg med en praksis som kritikere mener vil ha motsatt effekt, altså større utslipp, sier forskeren.

En viktig årsak til problemene karbonfangstteknologien har møtt, er at reguleringene som kunne gitt teknologien et boost, ikke er sterke nok. I USA har de store politiske utslippsrestriksjonene uteblitt. Også i EU har det blitt vanskeligere å fronte karbonfangst og -lagring.

Prisen på utslippskvoter i EU er ikke er blitt så høy som mange håpte den skulle bli. Alle som støtte utviklingen av teknologien sier at kvoteprisen må gå opp dersom investeringer i karbonfangst skal lønne seg. I dag er kvoteprisen i EU så lav at det ikke lønner seg for industriaktører å fremme karbonfangst.

Men klimahensyn i seg selv er ikke nok til å skape politisk engasjement. For å vinne frem må lobbyister også vise at klimatiltak kan ivareta lokale interesser.

– Det er ikke nok at klimateknologier er både lønnsomme og effektive. De må i tillegg kunne appellere til lokale behov som ofte er helt uavhengige av klimasaken. Derfor er det viktig å sammenligne hvordan teknologilobbyister opererer i ulike deler av verden, sier Mads Dahl Gjefsen.