Kampen om kvinneligheten

Konfrontasjonen var ikke mye til konfrontasjon, strengt tatt. Som de fleste gnisninger mellom transbevegelsen og feminister i Norge var den svært gemyttlig, i alle fall på overflaten. Denne vårkvelden i 2013 var det 8. mars-komiteens parolemøte i Oslo. Inne i møtelokalet var det en akseptabel mengde kvinner. Og en liten gruppe transpersoner.

Parolemøtet, som bestemmer hovedfanene til 8. mars-toget, er åpent for de fleste, men har en tydelig begrensning: Kun kvinner har stemmerett. Da møtet var i gang, rakte en av trans-mennene opp hånden, og spurte hvordan møtet definerte begrepet «kvinne». Ifølge personer som var til stede, ble spørsmålet møtt med latter og noen flakkende blikk. Etter litt diskusjon ble det klargjort at alle som definerer seg som kvinne, var å se på som kvinne, og dermed hadde stemmerett. Men, dette tok enkelte av møtedeltakerne anstøt av: Det var uinteressant om du så på deg selv som kvinne. Det var ditt juridiske kjønn – altså hvorvidt du har kvinnelig eller mannlig fødselsnummer – som skulle definere stemmeretten din. Til slutt ble det avgjort at man skulle ta utgangspunkt i hvilket navn deltakerne hadde skrevet opp på møtelisten: Kvinnenavn på listen ga stemmerett, mannennavn ga ikke. Det var et kompromiss som gjorde alle litt under middels fornøyde. Så møtet kunne fortsette.

Et ondt imperium

I USA har frontene lenge vært langt steilere. I en feministbevegelse som føler seg under angrep i mye større grad enn i de skandinaviske landene, har begrepet kvinne blitt strengere definert blant en del feminister. En omdiskutert debattant er Janice Raymond. Hun skrev i 1979 boka The Transsexual Empire, som angrep konseptet transseksualitet. «Alle transseksuelle voldtar kvinners kropp», skrev hun, «ved å redusere den ekte kvinnelige formen til et artefakt som de tar til seg selv.» Denne teksten skaper fortsatt debatt i dag. Konflikten har også nådd Norge. Ifølge The New Yorker, var Raymond i 2013 invitert til Oslo for å delta i et panel som skulle diskutere den norske sexskjøpsloven. Da hun ankom fikk hun beskjed om at hun var blitt «avinvitert» på grunn av beskyldningen om at hun var transfobisk. 

Radikale feminister, som Raymond, kalles nedsettende for TERFs (Trans-Ekskluderende Radikale Feminister). De er redde for at de kvinnelige rommene kan bli invadert av biologiske mannekropper, gjennom transkvinners tilstedeværelse. Dermed er det opprettet steder hvor kun kvinner født som kvinner har adgang. Et av de tydeligste eksemplene er Michigan Womyn’s Music Festival. Det er en festival som hverken gir menn eller transkvinner adgang. Kristine Bue, en pro-transdebattant og masterstudent i kjønnsstudier, har undersøkt festivalen. 

– De har gått ut og sagt at de ikke er transinkluderende, fordi de er redde for å slippe biologiske menn inn i de kvinnelige sfærene. De argumenterer for at festivalen skal være et trygt sted for kvinner som har vært utsatt for vold av menn, og de opplever at kvinner som fikk tillagt mann ved fødselen truer dette, sier Bue.

Konflikten i USA er fortsatt betent og krass. Enkelte personer i transmiljøet har sågar oppfordret til drap på TERFs.

– Pyntesyke menn

I dagene etter møtet i Oslo i fjor vår var det ikke alle som støttet den høflige norske linjen. Bakgrunnen for transbevegelsens aksjon denne kvelden var å sette fokus på at transpersoner er nødt til å sterilisere seg gjennom kjønnsskifteoperasjon for å få et juridisk kjønn som matcher deres levde kjønn. Men aksjonen var også med på å presse grensene for hva som er kvinnelig. I debatten som fulgte på nettet, kom det kraftige hugg mot transpersoner fra en liten gjeng feminister: «Blir irritert på saudokvinner som skriker i bakgrunnen», skrev en. En annen rettet en harang mot biologiske menn som ønsker å være kvinner:

«Hva med Ester Pirelli og gubbene fra «Jentene på Toten»-TVserien? Hetromenn som tenner på å gå i dameklær, eller hva f... for slags fetisj dette handler om. For Èn dags skyld i året synes jeg det er rimelig at det morkne Y-kromosomet klarer å la kvinner få være helt i fred. I alle årets andre dager er de fritt åpne til å lage sine markeringer.»

Hun fikk svar fra en annen:

«Jentene på Toten er pyntesyke menn, de har INGENTING med kvinnelighet å gjøre, det handler om en gradios tanke om å favne alt og være uovervinnerlig, hvor selvinsikt blir bytta ut med nettingstrømper ... oioioi ... dette vet jeg mer om enn jeg orker å tenke på.»

Disse kommentarene er knappest representative for noe bestemt fløy av feministbevegelsen i Norge, og virker heller å være utrykk for frustrerte og sinte enkeltpersoner. Man kan eventuelt kalle dem eksempler på noe så sjeldent som pro-feministiske nett-troll. Men utbruddene hinter likevel om en mulig konflikt mellom trans-bevegelsen og feminismen også her til lands. Hvem er det som har rett til å benytte seg av kvinneligheten? 

Endret kvinnelighet

– Vi har få TERFs i Norge, og ikke noe tradisjon for noe transekskluderende bevegelse, sier Luca Dalen Espseth. Han er transmann og rådgiver i Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Han var selv til stede på 8.mars-møtet i fjor, og er fortsatt usikker på om han som transmann med androgynt navn har stemmerett eller ikke.

– Deler av den norske feminismen har problemer med å forholde seg til trans fordi vi overskrider vante ideer om hva som er en kvinne og en mann. Det er jo klart, transperspektivet gjør noe med den eksistensielle opplevelsen av å være kvinne, sier han.

Luca forteller at mange transpersoner har følt seg ekskludert fra feministiske samlinger.

– Åpner Pandoras eske

Andre mener problemet ligger hos transbevegelsen selv. Mona Maria Nesje er en av mange feminister som ønsker transpersoner velkommen inn i feminismen. Hun har ingen offisiell stilling i noen feministorganisasjon, men er en aktiv og synlig debattant, blant annet på transspørsmålet. En smule spøkefullt påstår hun at det er personer som henne, som har slått ned på transfobiske uttalelser fra feminister, som har holdt debatten i Norge sømmelig. 

– I Norge har de jo meg, som kjefter på dem, sier hun med et smil. 

Hun mener det at norske likestillingsforkjempere i stor grad har vært enige om noen grunnideer, og ikke føler seg under angrep fra staten, er grunnen til at det ikke er åpen konflikt mellom feminster og transpersoner. 

 Likevel er Nesje en av debattantene som peker på problemer som følger med å innlemme trans-, eller queer-teori i feminismen. Etter 8. mars-møtet var hun en av de som argumenterte mot transbevegelsens aksjon.

– Jeg hadde jo den sure oppgaven med å forsvare 8. mars-komiteen fra den dagen. Det som var dilemmaet, og som transpersoner har vært uvillige til å se, er at om man åpner for at menn med kvinnelig personnumre kan stemme, så åpner man Pandoras eske. Vi kunne blitt kuppet av menn som kom utenfra, bare for å drive bøll med oss, sier hun. 

I et større perspektiv kan transpersoners inkludering i kvinneligheten medføre problemer for noen av de feministiske virkemidlene for å gjennomføre likestilling, mener Nesje. Hvordan skal man kunne kvotere kvinner inn i styrer, når hvem som helst kan definere seg som kvinne?

Liberal fornektelse

Flere organisasjoner kjemper for langt åpnere kjønnsdefinisjoner enn vi bruker i dag. Grønn Ungdom har skrevet en resolusjon hvor de krever at kjønnsidentitet ikke skal defineres av biologisk kjønn eller kroppen man har etter en konkret kjønnsoperasjon. Alle skal kunne definere seg med det kjønnet de selv ønsker å ha.  

Enkelte feminister har angrepet dette som et eksempel på forkvaklet postmodernistisk tankegang. Om man bare oppløser de klassiske kjønnsskillene, glemmer man den høyst reelle strukturelle undertykningen av kvinner. Som Stine Helena Bang Svendsen skriver i en kritikk av Grønn Ungdom: «I denne populariserte varianten har queerpolitikken blitt transformert fra radikal minoritetskritikk av samfunnets maktforhold, til liberal fornektelse av de samme maktforholdene.» 

Så et flytende kjønnsbegrep kan skjule undertrykkelsen av kvinner. I tillegg, mener Mona Maria Nesje, har deler av trans- og homobevegelsen stilt seg på en helt annen linje enn feminismen ellers, ved å blant annet støtte lovlig prostitusjon.

– Transbevegelsen forsvinner

Men disse problemene vil gå seg til, tror Nesje, fordi transbevegelsen til slutt kommer til å forsvinne.

– Transpersoner har alltid vært synlig til stede i homomiljøet, jeg kjenner mange av dem. Men skal jeg spekulere litt, så tror jeg transbevegelsen er et stadium man må igjennom. Kjønnsskifte-teknologien blir bedre, så man kommer neppe til å ha så mange voksne som identifiserer seg som transpersoner om noen år, sier hun. 

I dagens verden er det så mange som havner mellom de klassiske kjønnsskillene, at transbevegelsen fikk en naturlig plass, mener Nesje. Men om man får muligheten til å korrigere fysisk kjønn tidligere og bedre, blir det ikke noe behov for den:

– Når de medisinske metodene blir så gode som dette feltet krever, tror jeg de færreste vil etterspørre å ha en kjønnsidentitet som ikke passer i de binære kategoriene han eller hun. Snarere tror jeg den type queerideologi innen transbevegelsen er der for å tre en logikk over det at man ikke får et godt nok resultat av den behandlingen helsevesenet tilbyr i dag.

Mennesker med vagina

Nesje vil gjerne ha transpersoner med i feminismen. Men om de skal få en plass, må de følge spillereglene: Feminisme er kampen mot undertrykkelsen av kvinner.

– Det fleste lever godt med at noen vil skifte kjønn. Hvis målet til transbevegelsen er å få lov til å delta, så gjør man det gjennom å jobbe for politiske saker, som man kan enes om.

Luca Dalen Espseth, derimot, mener trans-bevegelsens glidende kjønnsbegreper er løsningen på kjønnskampen.

– Vi har nøkkelen til å låse opp kjønnskategorier, sier han. 

– Du komme til et punkt hvor feminismen i sin klassiske form ikke kommer lengre. 

Den vil stagnere om den sentrerer seg rundt mennesker med vagina, i stedet for undertrykte, uansett kjønn.