- Jeg er kvinne, 33, fra Oslo – og jeg er en engelsk middelalderkonge

Den unge prinsen Hamlet spør seg selv om igjen og om igjen gjennom fem berømte monologer (lett omskrevet): Hva er livet? Hva er hensikten med det hele? Hvordan skal man handle når alt er meningsløst? Hvordan kan man skape en hensikt? Hvordan skal man forholde seg til at det alltid oppstår situasjoner man ikke kan kontrollere? Hvorfor kjenner jeg meg fremmed i verden? Hvorfor føler jeg som jeg gjør? 

– Det er jo slike spørsmål vi alle stiller oss selv. Shakespeare gir oss en litterær versjon av samtalen du alltid har med deg selv i eget hode. Han er den første moderne dramatikeren som gjør det, sier Hobbelstad, som for tiden skriver en bok om ti av Shakespeares skikkelser – deriblant Hamlet. 

– Og hva er svarene? Hva var det William Shakespeare ville fortelle oss med Hamlet?

– Jeg er helt sikker på at han ikke ville fortelle noe. Han jobbet antagelig med Hamlet store deler av sitt liv. Det var kanskje en kløe som ikke slapp taket, en utforsking han aldri ble ferdig med. Første linje i stykket er: «Who goes there?». Og det setter tonen for et stykke som blant annet handler om hvor vanskelig det er å vite noe om hva de andre tenker og gjør, sier Hobbelstad.

Du er prisgitt din egen subjektivitet, for alt i verden er blendverk og skygger og spill. Hamlet er et intenst, subjektivt stykke, sier litteraturviter Merete Hobbelstad. Ane Dahl Torp og Marie Blokkhus på scenen.
Foto: Det norske teateret

Politikk og selvransakelse

Hun mener mye av kraften i stykket ligger i at vi aldri blir ferdig med utforskningen i vårt eget sinn. Vi forsøker å finne vår egne motiver til hvorfor vi gjorde noe, eller i Hamlets tilfelle ikke gjør noe, men vi vet at svarene aldri blir utfyllende. Vi etterrasjonaliserer, vi narrer oss selv, vi kjenner ikke oss selv til bunns. Eller andre mennesker, eller verden. 

– Hamlet er det dramaet i verdenshistorien som flest mennesker har analysert og forsket og plukke fra hverandre, og de er ofte innbyrdes uenige. Jeg tror mye av kraften i stykket ligger i det. Vi forstår ikke Hamlet fordi vi ikke forstår oss selv, sier hun. 

Hamlet er i en vanskelig posisjon ved det danske hoffet fordi han er sønn av den forrige kongen, ikke av onkelen som har giftet seg med Hamlets mor og tatt farens plass. Claudius, er en dyktig maktpolitiker. Han sørger for å bli kvitt sine fiender – og særlig Hamlet. 

– Hamlet spør seg selv om hva han skal gjøre. Skal han drepe Claudius? Hvorfor dreper han ikke, hva hindrer ham? Man skulle tror det store spørsmålet han ser er «to do or not to do», men det er «to be or not to be». Hva er poenget med å leve når livet er fullt av umulige valg som man ikke kan overskue konsekvensen av, og når det som venter oss alle allikevel er døden? Når det er så strevsomt å leve, er kanskje døden å foretrekke? 

Hvis du er en person som forsøker å komme frem til sannhet, er det nesten umulig. Der er noe av den tidløse appellen ved Hamlet. Du er prisgitt din egen subjektivitet, for alt i verden er blendverk og skygger og spill. Hamlet er et intenst, subjektivt stykke, sier Hobbelstad.

Shakespeare bruker stadig skuespillere på scenen som metafor for mennesket i verden.
Foto: Det norske teateret

Et moderne menneske

Hun leser personen Hamlet som «et moderne menneske» som delvis lever i en førmoderne verden, der hevn og ære ser selvsagt kategorier, omtrent som i islandske ættesagaer. 

– Hamlet passer ekstremt dårlig til hevneoppdraget han får. Han er en komplisert og intelligent ung mann, som utforsker noe i seg selv, og dermed oss. Han er ikke noen helt, men Shakespeare har sjelden personer som bare er skurker, og ingen som bare er helter. Selv i kjærlighetskomediene som ender med at alle lever lykkelig alle sine dager, får du følelsen av at det kommer de egentlig ikke til å gjøre, mener Hobbelstad. 

Hun kaller Shakespeare «en psykolog og en realist, med et poetisk språk». 

– Hvordan skal vi moderne teatergjengere forstå dette hevnmotivet som ligger så fjernt fra vår tankemåte? 

– Jeg tror ikke vi behøver å forstå det. Vi må bare godta et gufs fra den gamle verden. Det som er moderne i Hamlet, er det han tenker om handling per se, sier Hobbstad og røper at egentlig er ikke Hamlet den Shakespeare-figuren hun selv føler mest varme for. Den som opptar henne mest, er tittelpersonen i det litt mindre kjente skuespillet «Richard II». Den unge kongen blir som Hamlet fanget i en politisk felle, og sitter mot slutten av stykket i fangenskap og analyserer hvordan han endte der. Som Kierkegaard innser Richard at han har forstått begivenhetene i sitt eget liv lenge etter at de skjedde – for lenge. Hobbestestad siterer: 

«…how sour sweet music is,

When time is broke and no proportion kept!

So is it in the music of men’s lives.

And here have I the daintiness of ear

To cheque time broke in a disorder’d string;

But for the concord of my state and time

Had not an ear to hear my true time broke.

I wasted time, and now doth time waste me…»

– Musikken minner ham om hvordan han aldri forstod politikk på samme måte som han forstod musikk, og at denne manglende politiske musikaliteten har ødelagt ham. Da jeg leste dette, fikk jeg en nesten fysisk reaksjon. Jeg er en kvinne i dag, 33 år, fra Oslo – men samtidig er jeg en middelaldrekonge. Hva om jeg heller ikke forstår vesentlige sider av det som skjer rundt meg før det er for sent? Dette er intenst moderne. Shakespeares personer er fanget i en verden de ikke finner ut av. Vi som leser eller ser stykket lever i en annen verden – men vi er også prisgitt oss selv. 

«The beauty of the world. The paragon of animals. / And yet, to me, what is this quintessence of dust?»
Foto: Det norske teateret 

Kunsten som speil

Shakespeare bruker stadig skuespillere på scenen som metafor for mennesket i verden – som i Macbeth for eksempel:      

”Life’s but a walking shadow, a poor player

That struts and frets his hour upon the stage. And then is heard no more. It is a tale

Told by an idiot, full of sound and fury…”  

I Hamlet har vi stykket i stykket, the play in the play, hvor Hamlet hermer drapet på faren ved hjelp av en trupp omvandrende skuespillere. Når skuespilleren og Hamlet diskuterer oppsetningen, snakker de om teatret som et speil.

– Noen ganger må du lyve for å se sannheten. Du må sette opp et falskneri for å se hva som er sant. Hamlet er fullt av manipulasjon, alle figurene forsøker å manipulere hverandre. Teatret er en kunstform, men det er også en del av hverdagen, å spille teater er iboende i det sosiale spillet, sier Hobbelstad. 

Hun påpeker at spillet faktisk kan oppleves om virkeligere en virkeligheten; kunst kan virke så sterkt på oss at vi får en sterkere følelsesmessig reaksjon enn de vi får som følge av viktige begivenheter i våre egne liv. Eller som Hamlet utbryter om hvordan skuespilleren blir så grepet at han reagerer med en tåre ved å høre om skjebnen til den antikke greske dronningen Hecuba, som opptrer i spillet: Tears in his eyes, distraction in’s aspect, A broken voice, and his whole function suiting With forms to his conceit? and all for nothing! For Hecuba! What’s Hecuba to him, or he to Hecuba, That he should weep for her?” 

– Hvorfor er klassisk litteratur, litteratur fra den anerkjente litterære «kanon» viktig?

– Fordi når man speiler seg i gammel litteratur, får man en forståelse for hva som er tidløst og hva som er forbigående, hva som er foranderlig i mennesket og hva som er konstant. Ytre omstendigheter forandrer seg – maktforhold, politikk, kjønnsroller, selv etikk – men det emosjonelle er veldig likt, sier Hobbelstad, og tilføyer: – Jeg blir skeptisk når noen sier at de «må jo modernisere Shakespeare for at det skal nå ut til oss i 2014». Man kan modernisere, men man må ikke. Det er ikke innpakningen det står på. Hvis et drama som Hamlet ikke hadde vært aktuelt også i dag, hadde man ikke spilt det uavbrutt i 400 år.Vi kan bli for navlebeskuende som kultur hvis vi kun definerer oss ut fra hva som er skrevet fra i dag og cirka tjue år bakover. Hvis vi definerer oss selv slik, innsnevrer vi synsfeltet. Men det er klart at gammel litteratur er annerledes, personene snakker annerledes, de har et poetisk kunstspråk som vi ikke er vant til. Forbløffende mye av det indre har allikevel ikke forandret seg.

– Hva mister vi nordmenn som oftest opplever Shakespeare på norsk og ikke originalspråket?

– Ganske mye. Det er ikke at oversettelsene er dårlige. Jeg har stor respekt for de norske oversetterne. Men fordi vi uunngåelig mister ordspillene, referansene og dobbeltbetydningene, som leken med ordene «sun» og «son». Claudius og Gertrude spør Hamlet om hvorfor han alltid er kledd i svart hvorfor er han ikke mer ute i solen, og Hamlet svarer: «Not so my lord, I am too much in the sun». Med andre ord: Han er ennå for sterkt preget av sin posisjon som sørgende sønn, og som produkt av ekteskapet han mener er blitt hånet ved at moren har giftet seg på ny.

– Hva er den fineste monologen i stykket?

– For meg er det:

«What a piece of work is a man!

How noble in reason, how infinite in faculty! 

In form and moving how express and admirable! 

In action how like an angel, in apprehension how like a god! 

The beauty of the world. The paragon of animals. 

And yet, to me, what is this quintessence of dust?»