– Investeringsmandat bør opp i Stortinget

Nærings- og fiskeridepartementet har sendt forslag om en norsk modell for investeringsavtaler ut på høring. Hensikten med investeringsavtaler er å gi norske investorer mer forutsigbare rammevilkår når de investerer i andre land.

Men det prinsipielle problemet er at slike avtaler går begge veier. Det betyr at selskaper som har investert i Norge, kan saksøke staten dersom de mener at for eksempel nye reguleringer bidrar til å ødelegge deres forretningsvirksomhet. Slike tvister skal i avgjøres av en nøytral, internasjonal voldgiftsdomstol, ikke av en norsk rett og etter norske lover.

Næringsvennlig

Tarald Laudal Berge er stipendiat ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo. Han forsker på internasjonale handelsavtaler og skriver nå doktorgrad på tematikken.

Berge viser til at den rødgrønne regjeringen også forsøkte å lage en modell for bilaterale investeringsavtaler, men at forsøket ble lagt på is i 2008. De rødgrønne konkluderte med at et slik modell ville være grunnlovsstridig i og med at Norge ville avgi suverenitet.

– Slik jeg leser forslaget fra dagens regjering, er dette mer
næringsvennlig og vil gi investorene større rettigheter enn hva den forrige regjeringen la opp til i sitt utkast, sier Laudal Berge.

Han tror regjeringen vil få trøbbel med å få gjennom forslaget i Stortinget, slik det ligger nå.

– Noe som nok irriterer både opposisjon og samarbeidspartiene er at regjeringen har sendt forslaget rett på høring, uten å gå veien om en Stortingsmelding og behandling i Stortinget, sier Laudal Berge.

Avveining

Å utforme en modell for investeringsavtaler er i realiteten å gi regjeringen et mandat til å forhandle om slike avtaler med andre land, uten å måtte starte på skratsj og gå til Stortinget hver gang slike avtaler er aktuelle.

Tarald Laudal Berge sier at slike avtaler har flere delikate dilemmaer.

– Investeringsavtaler er vitale for næringslivet. De beskytter investeringene for uforutsette politiske omveltninger og innfall og minimerer den økonomiske risikoen. På den annen side dreier det seg også om reell suverenitetsfraskrivelse. Man låser seg til å gi visse rettigheter til utenlandske investorer i lang tid. Gjerne i 50 år og kanskje enda lenger, forklarer han.

Hvis en ny regjering for eksempel ønsker å endre skattenivået eller på andre måter regulere utenlandsk næringsliv, kan det vise seg å bli vanskelig dersom det foreligger en investeringsavtale.

Laudal Berge tror det er politiske årsaker til at regjeringen ønsker å få på plass en modell for bilaterale investeringsavtaler.
Samtidig er det en veldig bevegelse rundt økt frihandel og investorers rettigheter globalt om dagen. Vi har TTIP-forhandlingene mellom USA og EU, TPP-forhandlingene mellom 13 Stillehavsland og TISA-forhandlingene der 50 land ønsker friere handel med tjenester.

Regjeringen kan ved å etablere denne avtalemodellen posisjonere seg for kommende avtaler med nye handelspartnere.

Fem delikate spørsmål

Det er særlig på fem områder slike avtaler kan bli politisk vanskelig, ifølge Tarald Laudal Berge:

Låst for fremtiden: I hvor stor grad man låser seg mot senere endringer.

Voldgiftsklausulen: At en internasjonal voldgiftsdomstol skal bestemme om en kontrakt er brutt, samt bestemme eventuelt
erstatningsbeløp, betyr at Norge avgir suverenitet.

Positiv eller negativ liste over sektorer avtalen omhandler: Skal en slik avtale gjelde alle områder og sektorer, bortsett fra sektor x, og y? Eller skal den gjelde kun sektorene a, b, c, d og e?

– Poenget her er at dersom man går for en positiv liste, med alle sektorer unntatt noen spesifikke, så risikerer man at nye næringer
automatisk omfattes av avtalen, forklarer Laudal Berge.

«Bestevilkårsklausulen»: De fleste land ønsker å ha samme betingelser som den beste av alle slike avtaler et land har gjort med andre land. – Her ligger det begravet noen djevelske detaljer, påpeker Laudal Berge.

Når kan avtalen brytes? En slik avtale skal gjerne regulere hva slags forhold som skal til for at en regjering eller et land kan bryte
kontrakten på lovlig vis. Menneskerettigheter og nasjonal sikkerhet er gjerne blant slike forhold. Men også arbeidsrettigheter, og miljø er punkter som kan gå inn her.

Tarald Laudal Berge ønsker ikke mene noe om regjeringens forslag er godt eller dårlig for Norge, men råder like vel regjeringen til å ta denne saken opp i Stortinget i sin fulle bredde.

– Dette er en såpass stor sak, at den helt klart bør behandles i sin fulle bredde i Stortinget, sier statsviter Tarald Laudal Berge.