Inn i festning Europa

– De er vår tids helter. De risikerer sitt eget liv bare for at familien i hjemlandet skal få et bedre liv, sier Gatti.

I løpet av den tiden det tar ham å hente frem lommeboken og taste inn bestillingen på billettautomaten til flytoget, har han allerede rukket å fremføre en lang tirade om den begredelige flyktningpolitiske situasjonen i Europa. Utsagnet viser til de tusenvis av menneskene som hvert år drar gjennom Sahara og så over Middelhavet. De som drømmer om et bedre liv, men som sørgelig ofte ender opp i slaveliknende forhold i stedet. Gatti vet, for han har selv vært en av dem. Riktignok som undercoverjournalist, blant annet med dekknavnet Bilal Ibrahim Habib.

Han har jobbet på tomatplantasjer, vært med mennesker på reisen gjennom ørkenen mot Europa, og han har kastet seg i havet utenfor Lampedusa for å undersøke hvordan immigrasjonsmyndighetene tar imot nyankomne immigranter. Det var en bedrøvelig opplevelse.

– Da jeg selv møtte immigrasjonsmyndighetene på Lampedusa som irakiske Bilal, og ble tatt inn i flyktningesenteret der, ble jeg forskrekket over hvordan myndighetene behandler disse menneskene. Jeg husker personer som ble bedt om å sette seg, men som ikke orket på grunn av kloakken som fløt på gulvet. Da de ikke adlød, ble de slått til de satte seg. Madrassene vi fikk utdelt stinket og var fulle av dyr. De ansatte på senteret banket flyktninger når de kjedet seg. Ingenting var slik EU-standarden krever, sier Gatti.

Reisene til Europa er i tillegg ofte organisert av menneskehandlere, og dersom man ikke blir plukket opp av immigrasjonsmyndighetene, blir ankomsten uansett ofte noe helt annet enn det asylsøkerne tenker seg.

– Jeg ser det samme overalt. Desperate mennesker som blir utnyttet, misbrukt fysisk og psykisk, mennesker som er livredde, og som ikke kan gjøre noe fordi de plutselig er i gjeld til arbeidsgiverne sine, gjerne mafiaen. Svært mange er høyt utdannede: Leger, ingeniører og lærere så vel som fiskere og andre.

Forholdene til tross, flere og flere forsøker å komme seg over havet som følge av konfliktene i Syria og Eritrea, i takt med at grensen mellom Hellas og Tyrkia blir vanskeligere og vanskeligere å krysse, og at EU trapper ned antallet redningsaksjoner i Middelhavet. Britiske myndigheter tror nemlig at flere redningsaksjoner fører til at flere kommer.

– Det er vås. Det kommer flere nå grunnet den spente situasjonen i Midtøsten og Eritrea. Flyktninger kom også før redningsaksjonene satte i gang, sier Gatti.

Den italienske marinen hjelper flyktninger på vei fra Nord-Afrika til Europa. Så langt i år har over 165 000 forsøkt å krysse havet. I 2013 var det 60 000.
Foto: Italian Navy/M.Sestini

«En flom av ulovlige»

Gatti fattet interesse for immigrasjonsfeltet da han begynte som kriminaljournalist i Milano i 1990. Han kom tett på den italienske mafiaen, og så hvordan de utnyttet immigranter, og hvordan det noen ganger kunne virke som om mafiaen og politikerne var ute i samme ærend: Henholdsvis å ikke forholde seg til og å utnytte immigrantene. Samtidig var presseoppslagene om immigrantene stort sett negativt vinklet.

– Det hang ikke på greip. På den ene siden så jeg jo selv hvordan italienske bakmenn misbrukte immigrantene. På den andre siden fremstilte mediene det som om det var immigrantene som var faren, det var de som representerte problemet og de dårlige miljøene som hadde oppstått. Politikerne fremstilte dem også som en fare for Italia, eller de forholdt seg ikke til det.

Siden 1994 har minst 200 000 mennesker dødd på veien over Middelhavet til Europa. Bare i år har 3000 mennesker mistet livet. Da den første båten med immigranter sank i havet utenfor Italia, var det ikke en båt med mennesker, ifølge italienske medier, men en båt med «ulovlige migranter». Gatti tror retorikken i debatten har mye å si for hvordan vi oppfatter disse menneskene og situasjonen deres, samtidig som det er vanskelig for politikere å ta tak i et problem som går utover valgperiodene.

– Når valgperioder kun er på fire eller fem år er det vanskelig å ta tak i dette problemet, fordi det går utover en fireårsperiode. Likevel kan man ikke lukke øynene helt for det. Det enkleste er da spille på folks frykt, og snakke om «flommer av ulovlige immigranter», sier han.

Undercover

Da han etter hvert ble bedre kjent med situasjonen, forsto han at for å komme tett på tematikken, holdt det ikke med tradisjonelle journalistiske metoder. Han fikk ikke en fullstendig forståelse av å presse asylsøkere til å fortelle om hendelser de helst ville glemme.

– Jeg forsto raskt at det å intervjue dem ikke strakk til. Det gav ikke det fullstendige bildet jeg var ute etter. Menneskene jeg intervjuet ville ikke snakke om det de hadde opplevd, det kunne være tortur, det kunne være eller andre skremmende forhold. Det føltes vanskelig for meg som journalist å tvinge meg inn i den private sfæren deres, ved å presse dem til å fortelle om de verste delene av reisen. Det var da jeg skjønte at jeg måtte dra ut og være en av dem selv.

Framgangsmåten gav ham i tillegg tilgang til steder der journalister ikke var ment å være. Det var kun militærpolitiet og flyktningene som hadde tilgang til flyktningsenteret på Lampedusa.

– Og det gjorde at jeg fikk satt fokus på ting som ellers ikke ville kommet opp i dagen. Jeg fikk sett hvordan et så lukket miljø kan naturalisere vold og uakseptabel oppførsel.

Det er ikke noe man frivillig viser frem til en journalist. Det samme gjaldt da han satte søkelyset på mafiaen.

– Jeg kunne ikke spørre dem: Hei, jeg skriver en avisartikkel om mafiaen. Vil dere stille opp til intervju? Når man jobber undercover får man tilgang til helt andre virkeligheter enn det man som journalist vanligvis har tilgang på.

Utmattede flyktninger sitter på en strand i Jemen. Mange av de som forsøker seg på havet blir utnyttet av menneskesmuglere.
Foto: UNHCR / J.Björgvinsson

Festning Europa

Gatti har uttalt at reisen som Bilal endret livet hans.

– Det er vanskeligere å føle seg hjemme som europeer etter prosjektene mine. Når italienske myndigheter krangler med maltesiske myndigheter om hvem som har ansvaret for at mange tusen dør rett utenfor kysten deres, eller de later som det ikke skjer i stedet for å gjøre noe, da blir det vanskelig å føle seg som en del av det europeiske samfunnet.

EU og Europa har muligheten til å gjøre noe, mener han. I stedet sitter de på gjerdet og venter.

– Det er så jeg til tider føler at myndigheter og mafia er en del av samme institusjon. Myndighetene lukker øynene for en prekær situasjon, mafiaen får arbeidskraft.

Samtidig er det ofte Europas fortjeneste at situasjonen er som den er, og at mennesker blir tvunget på flukt, mener Gatti. Europeiske skip fisker i enormt monn utenfor Vest-Afrikas kyst, og levner få fisk igjen til de afrikanske fiskerne. Europeiske myndigheter betaler afrikanske land for å dumpe kjemisk avfall i ørkenen. Det er denne situasjonen mange flykter fra, mener Gatti.

– Det afrikanske kontinentet er ofre for en slags økonomisk krig, anført av blant annet Europa. Og enten det er den økonomiske situasjonen eller krigssituasjonene i Syria og Eritrea, har vi et ansvar for flyktningene, sier han.

Det er ikke bare italienske myndigheter Gatti peker på. Han mener EU-politikken ikke fungerer, og at myndigheter utviser lite forståelse for den humanitære situasjonen, samtidig som de ønsker å drive business i mange av landene flyktningene kommer fra. Nykolonialisme, kaller han det.

– Hvorfor går ikke myndighetene i dialog med flyktningenes land, slik at situasjonen for borgerne kan bedres? Unnskyldningen er at de ikke kan snakke med korrupte diktaturer. Men business kan de drive med uten kvaler: For eksempel betaler europeere for å dumpe kjemisk avfall i ørkenen i Eritrea. Dersom vi bruker Eritrea som søppelplass, bør vi også gi eritreere opphold.

Spørsmålet er egentlig så enkelt som hvorvidt vi mener at menneskerettigheter er en del av vår kultur, mener han.

– Mener vi det, må vi gjøre noe.

For arbeidet har Gatti blitt tildelt flere priser, og det er også dette som brakte ham til Norge. Den 27. november mottok han Universitetet i Oslos menneskerettighetspris.