Norsk EU-politikk er ikke aktiv, men dominert av direktorater

Det EU foreslår, og senere gjør til europeisk lovgivning, har en direkte påvirkning på norsk politikk. Som de aller fleste regjeringer før den, har også Solberg-regjeringen lovet folket en aktiv Europa-politikk, der man skal være proaktive i å påvirke EUs politikk på områder som får konsekvenser for Norge. Det betyr i praksis «det meste».

I en artikkel i tidsskriftet Nytt Norsk Tidsskrift argumenterer derimot EU-forskerne ved Universitetet i Agder, professor Jarle Trondal og instituttleder Anne Elizabeth Stie, for at tanken om en aktiv Europa-politikk blir lite annet enn politisk retorikk så lenge vi ikke har annen tilknytning til EUs organer enn den lille tilgangen vi får gjennom EØS-avtalen.

– Det finnes en grense for hvor aktiv politikken kan bli, og EØS-avtalen setter den grensen. Det avgjørende problemet her er at vi ikke har en stemme i EUs ministerråd. Uten den, og den tidsfristen som avstemninger i Rådet gir, blir det vanskelig for Europa-ministeren å sørge for det nødvendige trykket i politikken, sier Trondal.

Dessuten er veldig mye av det som skal innlemmes i norske lover og forordninger gjennom EØS så teknisk at det rett og slett ikke dukker opp på den gjennomsnittlige politikers radar.

– De fleste direktiver har en sånn natur at det gjerne håndteres på direktoratsnivå, og tradisjonen er at politikere holder seg unna det nivået. Samtidig ser man at direktoratene vel så gjerne tar signaler fra Kommisjonen som fra de nasjonale departementene, noe som gjør det vanskeligere å ha trykket på Europa-politikken, sier han.

Mener partiene bør komme på banen

Selv om Norge står uten den viktige stemmen i Ministerrådet mener EU-forskeren det er mulig for norske interesser å bli hørt i Brussel. Særlig mener han partigruppene kan komme mer på banen, for eksempel under forhandlingene mellom Kommisjonen, Ministerrådet og Parlamentet.

– Parlamentet har blitt en stadig viktigere aktør, gjennom «trilogene» mellom Parlamentet, Kommisjonen og Rådet. De politiske grupperingene i Parlamentet kan påvirkes av norske søsterpartier – både direkte og via partigruppesekretariatene, sier han.

Samtidig er en annen mulighet å sørge for at man styrker den organisatoriske kapasiteten hos de norske departementene.

– Dette kan faktisk gjøre direktoratene mer mottakelige for politiske signaler, og er følgelig en mulig kompensasjon for manglende politisk trykk nedover i apparatet, sier Trondal.

Brussel-veteran er enig

LOs representant i Brussel, Knut Arne Sanden, har vært i Brussel siden 1991. Han mener det finnes mange gode eksempler på at EU-arbeidet ikke er veldig høyt prioritert hos de departementene som ikke sysler med norsk utenrikspolitikk til vanlig.

– Mens Norge ofte møter med usikre førstekonsulenter som må snakke engelsk, stiller EU-systemet ofte med drevne nasjonale EU-eksperter som kjenner sine traktater og interne prosedyrer og anvender sitt morsmål. De er vant med å overtale og irettesette småstater, enten de er med i EU eller ikke. Å få gjennomslag for et spesielt norsk synspunkt i en slik arbeidsgruppe er vanskelig, særlig fordi man vet at statsråden ikke er orientert og kanskje har en helt annen oppfatning når saken en gang måtte dukke opp til beslutning i EØS-komiteen, sier han.

Han mener en aktiv Europa-politikk, slik målet har vært for samtlige norske regjeringer siden reserveløsningen EØS ble resultatet etter folkeavstemningen i 1994, fordrer at de som skal føre politikken kjenner EØS-avtaleverket og mulighetene som ligger i det godt nok.

– Ulike rapporter, inkludert Riksrevisjonens, sier at Norge ikke gjør det godt nok. Man trenger ingen egen Gjørv-kommisjon for å se at Europaberedskapen ikke er god nok og at gjennomføringsevnen er svak, særlig i departementene utenfor UD. De er mange, og de sitter med ansvaret for en lang rekke viktige EØS-direktiver, mener Sanden.

Mener andre aktører er viktigere

En annen veteran som mener norske politikere gjør for lite i Brussel er Paal Frisvold, leder for lobbyfirmaet Brusselkontoret. Han mener det er regionene og organisasjonene som i dag representerer de virkelige maktfaktorene i møtet med europeiske politiske institusjoner.

– Ledende norske selskaper har opparbeidet seg sentrale verv i europeiske paraplyorganisasjoner. Byer og universiteter, som Stavanger og forskningsstiftelsen Sintef, leder store og omfattende EU-prosjekter på klima og energi – der Norge ligger langt fremme i kompetanse og erfaring. Slik går de inn bakdøren til EUs beslutningsorgan, ved å fore dem med kunnskap og erfaringer de har utviklet i tett samarbeid med sine europeisk partnere, sier han.

Samtidig er han heller ikke imponert over den entusiasmen norske partier legger til grunn når de skal tilnærme seg EU. Han understreker imidlertid at det finnes enkelte unntak, blant annet Raymond Johansens deltakelse i enkelte møter i gruppemøtene til de europeiske sosialdemokratene.

– Jeg tror det er riktig å si at det aller viktigste utbyttet av slik deltakelse er kunnskapen og forståelsen om europeiske problemstillinger som utsendingene tar med seg hjem. Det finnes enkelt-tilfeller av unntak fra hovedregelen om at man ikke gjør noe i EU. For eksempel engasjerte en arbeiderpartipolitiker seg voldsomt i diskusjonen om reform av pensjonssystemene som pågikk blant sosialdemokratene i Europaparlamentet. Nordmannen baserte sitt engasjement på erfaringer fra Norge. Det ble veldig godt mottatt, sier Frisvold.