"Ich will ein diktator sein"

«Penger betyr ingenting for meg», pleide Herbert von Karajan å si. Han seilte en finsk Swan-yacht til flere titallsmillioner, hadde garasjen full av raske biler og eide sitt eget fly, kanskje fordi han hatet det urbane livet, og alltid søkte ensomheten i de tyske alpene hvor han bodde. «Jeg elsker spillet til de mektige. Det gir meg anledning til å delta og jakte på de ubegrensede belønningene», sa han.

Karajan var en legende i levende liv – en slags primus inter pares – fremst blant de like selvopptatte og til dels ufordragelige dirigenter som fikk det slik de ville - også når det gjaldt penger, innspillinger, væremåte og damer.

Det var en formel som lønnet seg for Karajan. Da «Der Wunder Karajan», som propagandaminister i Det tredje rike, Joseph Goebbels kalte ham, døde i 1989 ble formuen hans beregnet til eventyrlige 500 millioner D-mark, godt over 2 milliarder norske kroner. Ingen innenfor det ubesudlede musikk og kulturlivet, betalt av Staten, hadde noen gang klart å tjene så mye. Av den stadige strømmen av plateinnspillinger krevde han 10 prosent royalty. Sånt ble det veldig mye penger ut av. Hans innspilling av Beethovens femte symfoni har så langt solgt i godt over 1 million eksemplarer og selger fortsatt, fra Deutsche Grammophones rikholdige backlist. Karajans utvalgte solister tjente like mye på en kveld som den greske operadivaen Maria Callas tjente på et halvt år. Solistene forgudet ham.

Hvordan klarte dirigenten å få en slik rolle?

En diktator for det hele

«Dirigenten eksisterer fordi mennesket tenger en synlig leder, eller i det minste en tydelig figur. Hva vedkommende presterer musikalsk kommer i andre rekke», skriver den engelske journalisten, forfatteren og kommentatoren Norman Lebrecht i boken The Maestro Myth. I følge Lebrecht har dirigenten aldri vært en massehelt, men et elitefenomen, som fikk mektige tilhengere: Margaret Thatcher misunnet den absolutte makten til Herbert von Karajan; enhver dirigent av en viss størrelse ble invitert på middag i kanslerboligen til den daværende tyske kansleren Helmut Schmidt; for tyske næringslivsledere har det å se og bli sett under Festspillene i Salzburg vært like viktig som å bli invitert på Årsmiddagen til Norges Bank. 

– Tanken har vært at dirigenten har vært den fremste. En som visste best, kunne best og som ikke vil ha noe av at noen andre kunne bedre, sier professor i ledelse ved Handelshøyskolen i Trondheim, Grete Wennes. Hun har forsket på dirigentledelse i symfoniorkestre i tospann med den finske forskeren Niina Koivunen ved Universitet i Vasa.

Elitehelt

«Dirigering som fulltidsyrke er en sosiologisk oppfinnelse, ikke en kunstnerisk», har Daniel Barenboim, selv verdenskjent dirigent og pianist, uttalt. Det er myte-laging på høyet nivå. Dirigenten er en ingen populær helt, men heltenes helt, som alene på toppen former den unike fortolkning. "Det er ikke noe tydeligere uttrykk for makt enn fremføringen til en dirigent", skrev den italienske forfatteren Elias Canetti.

Karajan var alt dette og mye mer.

På podiet var han lukket og dirigerte alltid med øynene igjen. Armene i store fakter, malende, som en bred pensel for å skape den optimale komposisjon i et åpent musikalsk landskap. Vakker som en gresk adonis, distansert – og intenst til stede. Han smilte sjelden, heller ikke til publikum, men gikk helt opp i musikken, beveget den og tilhørerne. Som den perfekte budbringer forvandlet han partituret til enestående musikalske opplevelser gjennom verdens beste band, Berlinerfilharmonikerne, og han stolte på dem fordi han kjente dem og de kjente ham, på et vis. Det var en form for symbiose. Han likte å arbeide i kulissene. Det var alltid de andre som skulle fronte det ubehagelige, samtidig som fotsoldatene var lydige lakeier for "Die Karajan" - den virkelige makten i kulissene.

I hvilken grad dirigenten faktisk skal spille en rolle er omdiskutert. Og her er mytene mange.

Norman Lebrecht skriver at musikerne i Philharmoniaorkesteret kunne høre musikken til den store tyske dirigenten Otto Klemperer 20 år etter at han hadde gått bort. Ingen forstod hvordan musikerne  i det som i alle år har vært regnet for å være verdens beste symfoniorkester, Berlinerfilharmonikerne,  kunne skjønne noe av den totalt meningsløse og retningsløse veivingen til Wilhelm Furtwängler. Den italienske diktator-dirigenten Arthuro Toscanini ledet troppene som en metronom. Allikevel er alle regnet blant de største dirigentene gjennom tidene.      

Den hemmelige formel

Ifølge den ungarske dirigenten Georg Solti var direksjon «et mysterium med litt spiritisme, litt inspirasjon og mental kontroll... som alkymistens hemmelighet». Hadde man for mye kontroll forsvant intensiteten, for lite kontroll gjorde det hele rapsodisk. Under innstuderingen var Solti fanatisk opptatt av kontroll, med svært lite følelser. Men alt dette glemte han under fremføringen for å komme på innsiden av musikken, sammen med sine musikere. Han var en demon; intens, livlig, med stor autoritet - og svært tysk. Ifølge dem som opplevde det var enhver Solti-fremførelse en opplevelse. «Med en gang han kom inn i rommet skapte han en elektrisk stemning», observerte en musiker. På Covent Garden i London, hvor han fungerte som musikksjef i en årrekke, fikk han tilnavnet «Den skrikende skallen», neppe ment som et kompliment. «Jeg kom fra det tyske teatret hvor «Generalmusikkdirektøren er Tsar». Ingen sa nei til meg. Jeg kommer hit og plutselig kan jeg ikke gjøre dette, og ikke det. Jeg ville ha disiplin, presisjon. Opera er en militær operasjon. De kalte meg for «Prøysseren» - meg, en ungarsk jøde», sa han.

Musikerne i verdens beste provinsorkester, Chicago Symfoniorkester, sa at for noen dirigenter spilte de av kjærlighet, men for Solti spilte de av respekt. Heller ikke Solti hadde særlig sans for moderne påfunn som demokrati.

Stilen var mer eller mindre representativ for en hel generasjon dirigenter fra særlig Tyskland, Sovjetunionen og Øst-Europa etter Den andre verdenskrig, som Karl Böhm (østerrisk), Rudolf  Kempe (tysk), Hans Knappertsbuck (tysk), Kiril Kondrashin (russisk) og Yevgeny Mravinsky (russisk) for å nevne noen. Et regelstyrt fag – direksjon – kunne aldri bli fortolket uten kontroll og disiplin i samfunn som var bygget på regler og kontroll, som Tyskland, Østerrike, Ungarn, Italia og Sovjetunionen, som produserte store dirigenter på løpende bånd.

Der den tyske, russiske og sentral-europeiske stilen hadde foret en hel verden med dirigenter gjennom et århundre, var villstyringen, amerikanske Leonard Bernstein, det stikk motsatt. Han var ikke bare dirigenten men også komponisten, pedagogen og kulturforkjemperen "Lenny" – i en anarkistisk stil inspirert av det liberale, jødisk-assimilerte østkyst-miljøet Bernstein var oppvokst i og en del av. Men innstuderingene var promissløse med intense øyne, glødende engasjement og et allestedsværende kroppsspråk som var tydelig på hva han ville. Han røykte hasj, drakk til tider som en svamp og hadde like stor sans for unger gutter som vakre damer.

I det 21-århundre er dirigentrollen i ferd med å endre karakter, selv om de fortsatt, oftest på Statens bekostning, tjener formuer på hastig gjennomreise til neste oppføring. Ulikt Karajan og «den gamle garden», er stadig flere nå dus med sine musikere. Det er jo også et fremskritt.

– Det kan se ut til at den eneherskende, autoritære og karismatiske lederen sakte, men sikkert skiftes ut med yngre og mer relasjonelle kunstneriske ledere, sier Grete Wennes. -Akkurat som man har sett det i andre kunnskapsorganisasjoner, ser man bevegelser i lederskapet i orkestermiljøene. En annen type ledelse er i ferd med å ta form. Flere nye dirigenter beveger seg mot en mer relasjonell form for ledelse. De har en annen måte å få folk med seg på.

Grete Wennes hevder at den nye, relasjonelle dirigenttypen stiller med større respekt for andres kompetanse enn den autoritære dirigenttypen. Hun tror dette henger sammen med at samfunnet har forandret seg. Dagens unge dirigenter, som Oslo Filharmoniens Vasily Petrenko og Trondheim Symfoniorkesters Krzysztof Urbański, bruker en annen type ledelsesverktøy enn store dirigenter som Mariss Jansons og Herbert von Karajan.

– Det ser ut som om de får orkesteret med seg på ideene sine ved å invitere musikerne til en annen form for delaktighet, sier hun.

Hun mener at dagens unge musikere har en helt annen skolering enn musikere hadde for 20 år siden. Tidligere kunne det sitte folk som var selvlært i symfoniorkestrene. Nå har musikerne solid høyskolebakgrunn, og når de kommer inn i orkesteret har de allerede opplevd flere ledere. De har lært og sett at det er mange måter å lede et orkester på. De forventer et samspill basert på profesjonelle relasjoner mennesker imellom, og de stiller høyere krav til lederne sine. Hun mener det skaper et større mangfold av dirigenter.

-Det kommer stadig nye autoritære dirigenter også, men det at det finnes større mangfold, gjør det artigere for orkestermusikerne å spille, sier Wennes.

Men for noen var det å «bare» dirigere ikke nok. De ville noe mer og vise sin makt; la den skinne over jorden og opplyse inn i evigheten.

Slik ble Herbert von Karajan Europas «Generalmusikkdirektør» i hele etterkrigstiden.