Hvordan gjør en førerløs bil etiske riktige valg?

Tenk deg en løpsk vogn på et jernbanespor. Noen hundre meter ned i sporet står fem personer fast. Du kan trekke i en spak og lede vognen inn på et annet spor. Der står det bare én person. Hva gjør du?

Dette er et gammelt dilemma i filosofien. Nå er det plutselig blitt mer enn teori. De førerløse bilene er allerede blitt en realitet, og om noen år er det meget mulig de blir allemannseie.

For eksempel, hvordan kan du programmere etikk inn i en bil som utfører utallige beregninger hvert sekund, skriver Stanford Business Insights.

Skal bilen programmeres til å skade ett menneske over en annet i en gitt situasjon? Hvem er juridisk ansvarlig for de uunngåelige bilulykkene som helt sikkert også vil inntreffe også med førerløse biler? Er det bileiere, bilprodusentene, eller programmererne? Og under hvilke omstendigheter kan en førerløs bil lov bryte loven for å redde liv? Hva skal bilen velge i en gitt situasjon – manøvrere slik at bilens passasjerer slipper mest mulig uskadet unna, eller slik at mennesker på veien slipper unna?

Hva slags regelverk må brukes i en slik storstilt sosial interaksjon mellom mennesker og intelligente maskiner? spør Stanford Business Insights.

Og de er ikke de eneste som spør.

Vil din førerløse bil være programmert til å drepe deg fremfor andre? spør forskeren Ameen Barghi  i en avhandling fra Oxford denne høsten ifølge forskningsmagasinet UAB.

– Det er to filosofiske tilnærminger til denne typen spørsmål, sier Barghi. Den ene forteller oss at vi alltid bør gjøre det som vil produsere den største lykken for flest mulig mennesker, forklarer han. Med andre ord, hvis valget står mellom å sende deg inn i en betongvegg eller inn i en møtende buss, er veggen det rette alternativet. Men på den annen side er noen verdier konstante: «Du skal ikke ta liv». Heller ikke ditt eget. Og hva om du har barnet ditt med deg i bilen?

Problemet er at slike situasjoner i prinsippet må vurderes enkeltvis, følge Barghi.

– Det betyr at det ikke finnes noen noen klare regler. Hver situasjon er et spesialtilfelle.

– Så hvordan kan en datamaskin programmeres til å håndtere dem alle? spør han retorisk.