Hverdags-krisens mester

–Det er slik livet virkelig er. For vi kjeder jo oss ganske ofte. Vi vet ikke hva fremtiden bringer. Livet går sin gang, og vi henger med.

Det sier Nina Elizabeth Ryland. Hun er en av de innkjøpsansvarlige på Norli bokhandel i Oslo og har Tsjekhov som en av sine yndlingsforfattere.

Tsjekhovs Tre søstre fra 1901, som nå nylig var satt opp på Nationltheatret i Oslo, er en tragedie om tre russiske søstre som lengter etter å dra til Moskva, men som aldri kommer dit. Eller er det en komedie om søstrene og alle de andre karakterene i stykket som stadig snakker og snakker om hva de vil gjøre, men som aldri gjør noe som helst? Kanskje er det litt av begge deler.

Life is what happens to you while you’re busy making other plans, sa John Lennon. Der ligger Tsjekhovs geni, mener Ryland. Han forteller om tiden mellom de store hendelsene.

Nina Elizabeth Ryland, bokhanlder og Tsjekhov-elsker.
Foto: Marte Garmann

Hele dagen, hele livet

– Jeg liker så godt ordet livslede – det er bedre enn melankoli, synes jeg. Tsjekhov er opptatt av det bittelille som vi omgir oss med hele dagen, hele døgnet, hele uken, hele livet. Mange sier at jeg kjeder meg da ikke, jeg har titusen ting å drive med, men det er ikke det Tsjekhov skildrer, sier Ryland. Hun er så glad i forfatteren at hun har reist på pilegrimsreise til forfatterens datsja (landsted) i Jalta. Hvis mulig, følger hun oppsetningene av stykkene hans hvor de enn settes opp. Nå sist har hun sett Tre søstre både på Dramaten i Stockholm og på Nationaltheatret i Oslo. 

– Men du kan da ikke kjenne deg igjen i stykkets handling, i den grad det er noen? Tsjekhovs karakterene tilhører jo den privilegerte overklasse fra tiden rett før den russiske revolusjonen. De ligger ikke akkurat våkne og lurer på om de får betalt regningene eller om bilen blir tauet bort hvis de gateparkerer?

– Nei. Men Tsjekhov forteller om hvordan vi har det under alt det ytre, nå som da. Vi har det liksom så travelt. Alle snakker om det, og det gir status. Men man kan være opptatt i det ytre, men allikevel kjede seg. Bak det ytre, er livet det samme som det alltid har vært. En hverdag følger etter den andre. Og så skjer det en liten fillting…

– Han kan oppleves som trist eller deprimerende?

– Ikke for meg. Jeg er enig med Tsjekhov i at jaggu er det mye trist og trått og traurig i livet. Men jeg får en livskraft av å se stykkene hans: Sånn er det! Å se Tsjekhov er som å ta tran. Det hjelper meg til å se livet med hans skråblikk. Jeg blir veldig glad av at alt går rett i dass. Det gir meg enorme krefter, sier Ryland.

– Og så er Tsjekhov morsom, omtrent på samme måte som Schopenhauer er det. Det er magic. Som privatperson likte Tsjekhov å tulle og tøyse om alt mulig. Ikke det at han ikke også hadde alvorlige samtaler med alle venninnene han korresponderte med. Men han traff dem sjelden. Han holdt dem på en brevlengdes avstand selv om flere av dem åpenbart var forelsket i ham. Han la opp til en slags tosomhet, men vek så unna. Som i stykkene, mener hun.

– Unntaket er helt på slutten av livet, da han giftet seg. Men jeg ville ikke sagt at han ble lykkelig. Det finnes en meget vakker brevsamling mellom Tsjekov og Olga Knipper, som de skrev de årene de var gift, men bodde på hver sin kant. Hun i Moskva, han i Jalta. Det var jo kjærlighet på avstand som var hans greie. Han falt mer til ro etter hvert, men han var også svært syk disse siste årene av livet. Han skrev Tre søstre på Krim, med en rolle tiltenkt Olga.

Laila Goody, Marianne Hole og Trine Wiggen som henholdsvis Masja Irina og Olga.
Foto: Marte Garmann

Et annet sted

«Russland er et annet sted» heter en bok av Peter Normann Waage. At Tsjekhov er russer, at personene oppfører seg litt annerledes enn vi nordboere hadde gjort, kanskje er mer emosjonelle, gir paradoksalt nok en økt erkjennelse, mener Ryland. De mange litt fremmede detaljene i novellene og teaterstykkene hans viser tydelig at vi er i et annet land enn Norge. Det røsker i oss og tvinger oss til å gå inn i stoffet.

Selv har Ryland vært oppslukt av Russland og alt som er russisk siden hun var liten, og faren kalte henne Ninotsjka. 

– Far innbilte meg at jeg var halvt russer – minst. Han var flyger i Widerøe og stasjonert i Nord-Norge, da var det ikke langt til Russland, i fantasien! Han var borte mange uker av gangen, og jeg satt og stirret ut av vinduet og lengtet etter ham. 

Da han kom hjem hadde han med russisk te, som han fortalte kunne kurere alle slags sykdommer. Jeg trodde fullt og fast på det som liten pike. Den var helt sikkert vanlig te kjøpt på Samvirkelaget. Men han trakk meg inn i sin egen fantasiverden, og jeg var med på alt. 

Ryland forteller at hun ofte var syk som barn. Hun var hjemme fra skolen og satt ved vinduet og ventet på far. På skolen husker hun godt at Tsjekhov var representert i Thorbørn Egners lesebok. Hun leste Tsjekhovs novelle Damen med hunden som tenåring, og en lidenskap var født. Hun kastet seg over alt russisk – Tolstoj, Gogol og Anna Akhmatova. Og Tsjekhov. Så utdannet hun seg til førskolelærer, men gikk raskt inn i bokbransjen.

– Jeg er bokhandler, ikke litteraturforsker. Tsjekhov er ikke noen forfatter som man må analysere i hjel, mener hun. 

– Man trenger ingen doktorgrad for å ha utbytte av Tsjekhov. Han fungerer på ulike nivåer for tenåringer og åttiåringer.

– Tsjekhov er blitt kalt en førmodernist, fordi han bryter med forventningene om det vellagede stykket à la Ibsen, og han er til og med kalt en tidlig-absurdist, fordi søstrene venter og venter på dette miraklet om at de plutselig skal befinne seg i Moskva, omtrent som lasaronene Vladimir og Estragon i Becketts Mens vi venter på Godot. Venter søstrene på en Godot som aldri kommer?

– For meg er han helt klart en realist. Hyperrealist. Jeg setter mest pris på dramatikere som Tsjekhov og Strindberg, for ingenting går opp hos dem. Det kommer ingen løsning, ingen avklaring, på slutten av stykket. Som i livet. Selvfølgelig er jeg veldig glad i Ibsen, også, men jeg er enda mer glad i forfattere som lar det ende med en dissonans, de som liksom ikke vifter bort stykkets tematikk i stykkets klimaks. Hos Tsjekhov er det ikke noe klimaks. Livet bare går videre. Slik det gjør i virkeligheten. 

Forløsning er ingen lykkepille

Tsjekhov vifter heller ikke med pekefingeren og forteller oss at vi burde ha anstrengt oss mer for å lykkes, påpeker Ryland. Han forteller ikke om noen personer som ikke lykkes versus andre som suser i vei mot et lysende mål der fremme et sted. Det er ikke så mange vinnere i Tsjekhovs dramatikk, og hvis noen får det som de vil til slutt, er det gjerne fordi de er skruppelløse egoister som tramper på de andre karakterene.

De eneste karakterene som kommer bedre ut av Tre søstre når stykket slutter enn da det begynner, er for eksempel tjenestepiken Anisa og svigerinnen Natasja. Sistnevnte oppfører seg nedlatende og ondskapsfullt mot den gamle tjenestepiken – i motsetning til søstrene, som er aristokratisk livsudugelige, men har moral. Natasja kommer fra en familie med lavere sosial status, og er en temmelig usympatisk karakter som hele tiden spiser seg inn på søstrenes domener. Hun jager søstrene ut fra både soveværelsene deres og til slutt barndomshjemmet. 

– Noen har lest Tsjekhov som en skildrer av det dekadente livet blant den eiendomsbesittende klassen rett før revolusjon – men Tsjekhov var vel ikke noen revolusjonær? Det er ingen snille underklassepersoner versus slemme overklassepersoner i Tre søstre?

– Revolusjonær tror jeg ikke han var. Han trodde ikke at noe politisk system ville kunne gjør livet perfekt. Slik er ikke menneskenaturen. Og noe perfekt politisk system fikk de jo heller ikke etter revolusjonen.

– De to yngste søstrene opplever hver sin affære med en mann, og jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at det ikke går så bra. 

– Trodde han overhodet på kjærlighet og romantikk?

– Ikke i stykkene sine. Men karakterene hans kan gjøre det, sier Ryland og forteller at her skilte den norske oppsetningen, som nå går på Nationaltheatret, seg fra den svenske på Dramaten. Masja, den midterste søsteren, opplever et mye større fall i den svenske oppsetningen enn i den norske.

– Masja dør følelsesmessig mens vi sitter og ser på. Det snakker også Tsjekhov om, de levende døde. Oppsetningen i Oslo var også god, men her bikket det for mye over i komedie. Kanskje teatersjef og iscenesetter Hanne Tømta, som har studert så mange år i Russland og vet at Tsjekhov var opptatt av at stykkene hans skal ses på som komedier, var opptatt av å vise de komiske sidene. Og jeg holdt på å le meg i hjel iblant. Men jeg følte meg mer rammet i Stockholm.

I sitt ansikt sved

– En ting mange av karakterene snakker om i stykket, når de ikke drømmer om å reise til Moskva, er at de vil arbeide. Og så snakker de stadig om fremtiden. Hvordan skal vi lese det?

– Arbeidet, ja! De som snakker om det som vei til lykken, er de som ikke har arbeidet en dag i sitt liv, som baronen i Tre søstre. De har romantiske forestillinger om arbeid. Når de faktisk arbeider, hater de det jo. Eldstesøsteren Olga, som faktisk arbeider, er bare utslitt og lengter etter å sove, sier Ryland. 

Hun synes komikken kommer ekstra godt til syne for oss i dag i 2014, hvor arbeid er alles rett og plikt. 

– Vi realiserer oss selv stadig vekk ved hjelp av arbeidet vårt, vi! Eller gjør vi ikke? Er det ikke sånn at når vi har nådd et mål på jobben, er det bare en etappe på veien til neste mål? Tror vi ikke stadig vekk at vi vil bli lykkelige hvis vi bare hadde den jobben, hadde tatt den utdannelsen? Drømmen om lykken et annet sted, på en annen jobb, med en annen ektefelle – det er vårt Moskva. 

– Ja, hva står Moskva for i Tre søstre – målet alle snakker om, men ingen når?

– På Tsjekhovs tid tror jeg det rett og slett var det mest elegante og sofistikerte stedet i Russland. Der bodde alle som telte. Der overklassen traff hverandre i operaen og store selskaper, i parkene og på de store bulevardene. Moskva var kunsten og kulturens hovedstad. Sankt Petersburg også, men hos Tsjekhov er det Moskva, både i Tre søstre og Damen med hunden. Søstrene føler seg kvalt i den lille provinsbyen de bor i. Hvis du var rik i Russland før revolusjonen, så var du styrtrik. Søstrene derimot er fattigfornemme og drømmer om fortiden da faren deres fremdeles levde, før broren hadde sløst bort alle familiens penger. 

Men Moskva er også metafor for lykken – den store lykken som aldri kommer. Selv holdt Tsjekhov på å forgå av kjedsomhet på Jalta og lengtet seg syk etter Moskva – dette var altså før han giftet seg med Olga Knipper. Men så døde han tre år senere, da han ikke var eldre enn 44.

– Når reiste du selv første gang til Moskva?

– Å, det tok femti år! Jeg leste og leste om Russland i alle år, men Svetlana Aleksijevitj var til slutt den forfatteren som fikk meg til Ukraina og Russland. Jeg var 58 da jeg var på Krim og så Tsekhovs datsja, og 59 da jeg endelig kom til Moskva.