Høyres uansvarlighet

Det hører til sjeldenhetene at kommentatorer i den politiske sfære er mer bekymret for et ekspansivt statsbudsjettopplegg enn økonomene. Mens samtlige opposisjonspartier og de aller fleste politiske kommentatorer hisser seg opp over regjeringens forslag om å spise litt av oljefondets avkastning, er det i den økonomiske sfære opptil flere som minner om at oljepengene skal brukes en gang. Statens Pensjonsfond Utland (SPU) er nå så stort at det nesten ikke betyr noe for veksten at finansminister Siv Jensen tar ut noen milliarder kroner.

Hovedårsaken til at Solberg-regjeringen blir den første i moderne tid som begynner å spise av fondet, er lave oljepriser. De slår ut både ved at statens oljeinntekter blir vesentlig mindre, og ved at det blir stigende arbeidsledighet i de deler av landet der det er mye oljerelatert virksomhet. Vi får mindre penger å sette inn i SPU, og vi får et økende behov for å bruke offentlige penger til å stimulere ny virksomhet og å finansiere ulike arbeidsmarkedstiltak.

Dersom Arbeidpartiet hadde styrt denne høsten, ville pengebruken også ha vært stor. Forslaget til skattelettelser ville ikke vært der, men det ville ha blitt brukt enda mer penger på ulike stimuleringstiltak. Hvor mye vet ingen, men sannsynligheten er ganske stor for at Jens Stoltenbergs tenkning fortsatt sitter i Ap-veggene, og han ville ganske sikkert ha vært opptatt av den symbolske verdien av å vente med å spise av fondet. Hans tenkning, formulert blant annet i Stoltenberg-regjeringens perspektivmelding, var at vi må spare nå for å kunne opprettholde den høye standarden på velferdsstaten fra starten av 2020-tallet og utover – i den tiden der det blir flere av oss som skal gå på alderstrygd og relativt færre som skal jobbe.

Stoltenberg-standaren

Da Stoltenberg var statsminister, var det stor irritasjon både i og utenfor regjeringen over hans standhaftighet når det gjaldt bruk av oljepenger. Nå, derimot, er det mot den tidligere finans- og statsministeren all økonomisk politikk måles. Det er de standardene han satte som gjelder.

Dagens finansminister nådde ikke opp til Stoltenberg-standarden med det budsjettforslaget hun la frem for en drøy uke siden. Det bryr Siv Jensen seg antagelig lite om. Fremskrittspartiet har alltid stått fremst i køen av Stoltenbergs kritikere. Det er helt greit for en Frp-leder å bruke litt mer oljepenger enn det andre partier ville ha brukt – spesielt når en god del av det som brukes går til veier og skattelettelser.

Verre er det for Høyre – det eneste partiet som konkurrerer med Ap om posisjonen som det mest økonomisk ansvarlige. Et kjennetegn for et europeisk høyreparti er at det går inn for å redusere statens utgifter og å gi skattelettelser. Høyre har klart det siste, men ikke det første. Partiet har ikke innfridd et klassisk Høyre-krav om at de offentlige utgifter alltid skal vokse mindre enn den samlede verdiskapningen i landet (BNP).

Da Høyre var i opposisjon, snakket mange av dets talsmenn med forakt om Fremskrittspartiet som førte høyreside-politikk på alt som hadde med statsbudsjettets inntektsside å gjøre, mens Frp konkurrerte med venstresidepartiene om å blåse opp statens utgifter. Høyres folk sukket over at oljefondet gjorde det mulig for Frp å være så uansvarlig at man ikke så statens inntekter og utgifter i sammenheng.

Nå er Høyre blitt litt som Frp. Akkurat i år kan det kanskje unnskyldes fordi de økonomiske nedgangstidene tillater at man pøser ut noen ekstra milliarder kroner, men det var ikke så mye bedre i fjor. Også da forslaget til årets statsbudsjett ble presentert, var veksten i de offentlige utgifter større enn veksten i BNP. Da kom det forslag om noen kutt, men de var så upopulære at de ble reversert i budsjettforhandlingene på Stortinget.

Ikke bare var det noen kutt i fjor, det var også indirekte varsler om nye kutt i denne høstens budsjettforslag. Spesielt interessant var finansdepartementets prosa om direktestøtte til ulike næringer. Den begynte å øke under de rødgrønne og departementet gjorde i fjor store anstrengelser for å vise frem hvor mye penger som brukes på direktestøtte til næringer som kanskje ikke trenger det. Et eksempel er at Color Line får 230 millioner kroner fra staten for å sysselsette 1500 sjøfolk. I fjor påsto Høyre-folk i sentrale posisjoner at synliggjøringen skulle følges opp av kutt i år.

Kuttet kuttene

Men de kom ikke. Kanskje fordi det ikke er lurt å kutte støtteordninger når arbeidsledigheten øker, men mest sannsynlig fordi regjeringen i Stortinget i fjor høst oppdaget at den ikke hadde flertall for å kutte noe som helst. Det ble bare støy og dårlige meningsmålinger av forslagene. Erna Solberg og hennes strateger har antagelig konkludert med at det er umulig å foreta grundige strukturkutt i statsbudsjettet, dersom man skal ha håp om å vinne valget i 2017.

Den økonomiske utvikling bestemmer i stor grad hvordan historiens dom blir. Dersom oljeprisen stiger igjen, den økonomiske veksten tiltar og pris- og lønnsstigningen forblir moderat, vil denne høstens krisepakke og uttrekk fra oljefondet fremstå som rimelig. Om oljeprisene holder seg lave og Solberg-regjeringen begynne å spise mer av oljefondets verdiskapning, vil dommen bli hard.

Gjenkjennelig

Den vil også bli gjenkjennelig. Kåre Willoch har i all tid etter at han var statsminister måttet leve med påstander om at han lot seg presse av sentrumspartiene til å føre en økonomisk politikk som ikke var bærekraftig. Gro Harlem Brundtland måtte overta da Willoch mislyktes i å få Carl I. Hagen til å være med på å stramme inn. Også da Per-Kristian Foss var finansminister i den andre Bondevik-regjeringen, var pengebruken omfattende. Handlingsregelen ble tøyet ved første anledning.

Årsaken var som alltid: De andre partiene. Høyre har i større grad enn Arbeiderpartiet vært påvirket av sine samarbeidspartier i den økonomiske politikken. Med den påvirkningen har det tradisjonelt kommet mindre ansvarlighet og dårlig ettermæle.