Hennes mannlige kolleger søkte professorat: – Det utfordret feministen i meg

Da Kristin Skare Orgeret ble professor journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus i 2013, hadde hun egentlig ikke tenkt på å ta dette steget ennå. Men det skjedde noe som vekket feministen i henne.

– Jeg fikk opprykk første gang jeg søkte her ved HiOA i 2013. Men ikke så lenge før det hadde jeg søkt på et professorat i journalistikk ved en annen institusjon. Jeg hadde ikke søkt på det professoratet om det ikke var fordi en rekke mannlige kolleger, omtrent på samme karrieretrinn som meg, søkte med største selvfølgelighet og det utfordret feministen i meg, sier hun. Grunnen til at hun ikke umiddelbart hadde søkt stillingen var både at hun nok fant det prematurt, og at stillingen var et helt annet sted i landet. 

Hun fikk heller ikke den første professorstillingen hun søkte, men hun fikk ekstra selvtillit.

– Jeg fikk en uttalelse som konkluderte med at jeg ikke var helt professorkvalifisert ennå. Det var forøvrig ingen av søkerne. Men de sa at det var lite som manglet. Den innstillingen var avgjørende for at jeg søkte om opprykk et halvt års tid og noen publiseringer senere, forteller professor Orgeret.

Ingen ni til fire jobb

– Hvorfor er det så mange færre kvinner som er professorer, tror du?

– Svaret er sammensatt, og det er det frustrerende at prosessen mot likestilling er så fryktelig seig og treig, sier Orgeret.

Veien mot en toppstilling i akademia kan være lenger for kvinner enn for menn.

– Her er vi nødt til å se nærmere på hvordan forskjellige strukturer i samfunnet vårt må forstås sammen, sier Orgeret. Hvis man kombinerer kjønn med andre dimensjoner som alder, etnisitet, familiebakgrunn og så videre,  er det lettere å måle i hvilken grad og hvordan kjønn slår ut, mener hun.  

– Det ligger mye hardt arbeid bak en toppstilling i akademia, det er på ingen måte noen ni til fire jobb, sier Orgeret og viser til flere kalde fakta som kan gjøre dette vanskeligere for kvinner:

Kvinner, og spesielt kvinner med barn har mindre fritid enn menn med barn. Norske kvinner bruker for eksempel mer enn dobbelt så mye tid som menn på husarbeid. Norske mødre tar 89 prosent av foreldrepermisjonen. Færre kvinner reiser på gjesteforskeropphold til utlandet med medfølgende mann enn motsatt. 

– For å bli professor må man få anledning til å jobbe systematisk over tid. Det er et stort paradoks at det norske arbeidsmarkedet er et av de mest kjønnsdelte i den industrialiserte delen av verden.

– For at norsk forskning og utdanning skal bli best mulig, må universitet og høgskoler lykkes enda bedre med å rekruttere talenter av begge kjønn, og vi må lykkes med å få begge kjønn til å bli og til å gjøre karriere. Usikkerheten knyttet til midlertidige stillinger i akademia gjør at ikke minst mange kvinnelige forskertalenter faller fra, sier Kristin Skare Orgeret.

Vi tror det står bedre til enn det gjør

– Hva kan man gjøre for å bedre forholdene?

– Bevisstheten om at kjønnsskjevheten fremdeles er en utfordring er helt avgjørende! Mange tenker at akademia vel ikke er helt likestlit, men at det allikevel ikke står så ille til. Dette speiler et utbredt fenomen.

Sammen med sin professorkollega Elisabeth Eide er Orgeret for tiden i innspurten med en antologi om journalistikk og kjønn.

Et gjennomgående funn er at mange, både blant journalistene selv og redaktørene tror at det står mye bedre til med kjønnsrepresentasjonen i mediene, enn hva det i realiteten gjør. 

– I journalistikken viser det seg at bevisstgjøring og fokus over tid er det som leder til resultater om man ønsker endring. Dette har helt klart overføringsverdi til kjønnsbalansen i akademia. Vi må innse at det fremdeles står skikkelig dårlig til og at en effektiv innsats for likestilling krever et systematisk, kontinuerlig og langsiktig arbeid, sier professor Kristin Skare Orgreret.