Heftig og beseiret

ERSFJORDBOTN: Suset fra det veldige havet flyter gjennom ham. Han står med ansiktet vendt vestover, mot den smale fjorden som møter horisonten i det fjerne, der horisonten er hav og kun hav og det ikke er noe annet å se, noe annet å feste blikket på, og der neste stopp er Grønland. I blikket hans finnes generasjonenes slit, slektens høsting av havets ressurser her langs den værharde nordnorske kysten. Hugo Hallvard Hansen er en etterfølger.

Der ute ligger øya hvor hans far og bestefar bodde og livnærte seg av kystfiske. Der ute hadde hans far stått omtrent som han står nå, en dag for vel 50 år siden, og latt havet suse gjennom seg med vemod. Faren visste at dette havet var brutalt, det var voldsomt, det var farlig. Dette havet var død og en våt grav for de uheldigste blant dem.

Men dette havet var også livskraft, det var frihet, det var liv. Det var liv av flere grunner, også den mest åpenbare grunnen: Havet betød nødvendig næring for å holde død og sykdom unna gård og hjem, det betød mat på bordet, det brakte penger til husholdninger som sårt trengte det. Men de måtte forlate hus og hjem, de måtte pakke alt de eide i båtene og bringe det til fastlandet. De måtte bygge seg nye hus og naust, de måtte rydde ny jord og flytte stein slik at nye støer kunne ta imot båt og bruk. Den nye tid hadde innhentet dem. I en mannsalder hadde de bodd nært fiskefeltene og ikke langt unna fiskebrukene som kjøpte fisk. Båtene var deres biler, og havet var en vid motorvei i alle retninger. Nå skulle alt fraktes langs de nye bilveiene som var bygget på fastlandet. Flere handelssteder i nærheten var lagt ned eller gått konkurs. Nå måtte man inn til Tromsø for å handle mye av det man tidligere handlet på yttersia av Kvaløya.

 

Tilsvarende historier kan fortelles fra en rekke steder langs Norges lange kyststripe. Det som skjedde var et paragdigmeskifte, som kastet om på eksisterende bosetnings- og næringsstruktur i små kystsamfunn. Kimen til endringene lå så langt tilbake som årene like etter andre verdenskrig. Tyskernes bruk av den brente jords taktikk i Nord-Troms og Finnmark hadde lagt store deler av landsdelen i ruiner. Byråkrater og politikere i hovedstaden klødde seg kollektivt i hodet da krigen var over. Hvordan skulle man få fart på Nord-Norge igjen? I 1951 kom de opp med «Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge» – i praksis en plan for modernisering av den nordligste landsdelen. 15 år senere begynte effektene av arbeidet å bli merkbare – i hvert fall for enkelte.

I 1966 kom Ottar Brox med boka «Hva skjer i Nord-Norge?». Brox, som senere ble sosiologiprofessor, forsker og stortingsrepresentant, beskrev det som kun et fåtall hadde fått øye på: Moderniseringen av Nord-Norge innebar industrialisering av fiskeriene, spesialisering av folks kompetanse og kunnskap samt en utpreget sentralisering innad i landsdelen. Nordlendingen skulle bli urban byborger med fast jobb på kontor eller fabrikk, sjarken skulle få avløsning av tråleren og skiftarbeideren skulle ta over for «feskarbonden».

Boka til Brox nådde fram til mange lesere, ikke minst nordpå; sannsynligvis fordi mange kjente seg igjen i forfatterens bilde av utviklingen. Mange så at fiskerbonden på kløktig vis tilpasset seg sesongene og ressurstilgangen med sin kombinasjonsdrift, der fiske ble kombinert med jordbruk. De drev dobbelt i primærnæringene, nettopp fordi det passet til ressurstilgangen. Torske- og skreifiske, herunder lofotfiske, pågikk i hovedsak om vinteren og våren, mens slåttonn, dyreslakting og ullproduksjon ble gjort i sommerhalvåret og tidlig på høsten.

Og mens mennene var på fiske, skjøttet kvinnene fjøs og dyr.

Fiskerbonden drev mer rasjonelt og skånsomt enn trålere og fiskeindustrien noen gang kunne gjøre, mente Brox. Han skrev at Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge hadde sprengt i stykker økonomiske og næringsmessige mekanismer som var bygget opp og foredlet i århundrer. Han stilte spørsmål ved om det var riktig at den nye tid skulle rasere bygdesamfunn etter bygdesamfunn. Ni år senere var turen kommet til Hugo Hallvard Hansens hjembygd. Han ble direkte berørt av dette første paradigmeskiftet, men også av et nytt paradigmeskifte som skulle komme noen tiår senere.

 

– Min far var fra fiskeværet Gammelgård på Bjørnøya, en liten øy som lå ut mot storhavet. Sentralisering gjorde at det etter hvert ble for tungvint å bo der ute. Dermed ble øya fraflyttet og alle flyttet til fastlandet. Min far kom hit til Ersfjorden på Kvaløya da jeg var liten gutt, det var i 1975. Herfra drev han fiske, og den gangen kunne man fiske fritt. Avstanden til fiskebankene er større herfra, det tar to-tre timer å gå ut, men her var det fiskebruk og kortere vei til det meste, sier Hugo Hallvard Hansen.

Selv om familien flyttet til fastlandet, kunne de fortsette livet som «feskarbønder». Det var derfor de flyttet, for å kunne fortsette med en drift og et liv som fungerte godt. Men et nytt paradigme skulle vise seg å ta bort forutsetningene for fiskerbondens kombinasjon av jordbruk og fiske. Dette tok til på slutten av 80-tallet, da det som kalles fiskeriallmenningen for alvor kom under press. Torskebestanden var betydelig redusert på grunn av overfiske og det var mindre lodde, som er torskens viktigste føde. Dermed stoppet myndighetene alt torskefiske i 1989.

Året etter ble dette akuttiltaket etterfulgt av et permanent tiltak, nemlig adgangsbegrensning for fiske langs kysten. Virkemiddelet som begrenset tilgangen til fiskefeltene var kvoter for torskefiske nord for 62. breddegrad, altså fra Mørekysten og nordover. Fiskere som levde av fiske kunne ikke lenger fiske fritt, og kvotene ble fordelt etter bestemte regler. Kvoteordningen fikk imidlertid uheldige konsekvenser for mange fiskerfamilier langs kysten. De fikk ikke kvoter eller fikk så små kvoter at det ble vanskelig å overleve.

 

Hugo Hallvard Hansen hadde hatt en god dag. Etter et par uker med dårlig fiske bet torsken plutselig villig helt fra han kom til feltet i gryningen og til han gikk hjemover utpå ettermiddagen. Farens sjark hadde ligget tungt i sjøen, lastet med kystens glinsende valuta, penger med torskeskjegg. Han la til ved fiskemottaket, fikk fangsten veid og mottok kvittering og seddel. Dette var en av de glade dagene, en av dagene da han nøt livet på havet, da oljehyret kjentes lett på kroppen og han var lett til sinns, trygg til beins, da måkeskrikene var sjøens symfoni. Nå fortøyde han sjarken og rodde i land. Han kjente på kroppen at det hadde vært en god dag. Det var tid for hvile. Men i det sekundet da kroppen hans befant seg mellom sittende og liggende posisjon i sofaen, banket det på stuedøra. Han fikk kompisbesøk, og kameraten hilste med å dunke en avis i salongbordet. Han grep avisa og leste raskt tittelen og de første linjene. Han var i visshetens vakuum, den korte tida det tar fra man slår seg til smerten kommer. Kaffekoppen, som hadde vært på vei opp mot munnen hans, nådde munnen. Han hostet så kaffe sprutet ut over salongbordet og avisa foran ham. Med kaffe i luftrøret leste han mellom kaffeflekkene på avisa. «Ikke lenger fritt fiske», skrev avisa. «Innfører kvoter», sto det. «Kun til båteiere», leste han. Hva var dette for noe?

Han hadde hatt hyre på andre båter og hadde fisket en del fra farens båt, men eide ingen sjark selv. Kameratens ord traff ham hardt. De ville bli henvist til å fiske på en felleskvote, og den var mye mindre enn den båteiere fikk ta. Havets sus fløt gjennom ham og steg til en høy og støyende blues som stanget mot tinningene.

 

Hansen var uheldig og ble rammet hardt av kvoteordningen i 1990.

– Kvotene ble delt ut etter hvor mye du hadde fisket i ett av de foregående årene, ut fra kvantumet myndighetene satte som kriterium, men kun båteiere fikk kvoter. De som hadde vært mannskap ble ikke tatt i betraktning, og jeg hadde bare vært mannskap på andre båter i denne perioden. Det interessante var at ingen ante at kvoteregulering ville bli innført, og derfor hadde vi ingen mulighet til å gjøre noe for å bli plassert i lukket gruppe, sier han.

De som ikke kom inn i kystflåtens lukkede gruppe, kunne fiske på en felleskvote knyttet til det som kalles gruppe II eller åpen gruppe. Forutsetningen er at de står i fiskermanntallet og bruker fartøy som er kortere enn 11 meter. Disse fiskerne regnes for å ha fiske som binæring.

– Jeg ble stående utenfor lukket gruppe, og jeg står fortsatt utenfor. Jeg går selvsagt ikke rundt og skuler på kolleger som tilhører lukket gruppe, men det er en kjensgjerning at de har mye større kvoter enn meg, sier 54-åringen.

Tidligere fiskeriminister Helga Pedersen forsøkte for noen år siden å bøte på skaden med utvidede kvoter til kystfiskerne i Nord-Norge, men det gjaldt kun kommuner og områder med sjøsamisk befolkning. Ersfjorden er ikke et slikt område, og fiskere der får dermed ikke ekstrakvoten på 24 tonn per båt.

De må klare seg med en garantert kvote på 21 tonn, som de får ta opp uavhengig av hvor stor torskebestanden er, mens den maksimale kvoten de kan ta er 29 tonn. Dette gjelder fiskere med fartøy mellom åtte og 9,99 meter i åpen gruppe. I lukket gruppe er den garanterte kvoten på 65,1 tonn torsk for fartøy mellom ni og 9,99 meter. I øyeblikket er det ingen maksimalkvote.

– Totalkvota er økt også for åpen gruppe de siste årene. Men det tallene ikke viser, er at den garanterte delen av kvota i åpen gruppe ikke har vært økt på mange år. Dette er med på å øke forskjellen mellom åpen og lukket gruppe. Derfor er det nesten umulig å få lån til å kjøpe båt i åpen gruppe, siden bankene mener slike båter ikke har noen panteverdi. Samtidig får unge folk lett lån til å kjøpe BMW eller snøscooter. Ekstrakvotene til samekommunene føles blodig urettferdig ut for oss som bor utenfor, særlig siden kun en sjettedel av torskekvotene i disse kommunene er blitt fisket i tida etter 2012, sier han.

Hansens poeng er at det blir vanskeligere og vanskeligere for fiskere som driver i mindre skala.

– Få vedtak som gjøres i fiskeripolitikken er til fordel for små aktører, og slik vil det nok fortsette. Det ser ut til å være slik fiskeripolitikken er skrudd sammen: Å legge til rette for de store aktørene, sier han.

 

I dag er det generell enighet om at kvoteringspolitikken er en av årsakene til at antallet kystfiskere og antallet fartøy er gått betydelig ned etter 1990. Tall fra fiskeridirektoratet viser at fiskermantallet talte 29 000 fiskere i 1989, men bare 19 000 i 2001. I 2010 var det kun 13 000 registrerte igjen. Også fiskebrukene er blitt færre. I boka «Kvotebaronar. Privat rikdom – utarma fiskevær» skriver forfatter og journalist Gunnar Grytås at antallet fiskebruk fra Nordmøre og nordover gikk ned fra 449 i 1990 til bare 178 i 2013.

Utviklingen har husert kraftig med den tidligere fiskeribygda Ersfjord. Skrikende måker med fiskeslog i kjeften er blitt til stillhet mellom fjellene.

– Ersfjorden er ikke lenger et fiskevær. Her er nesten ikke fiskere igjen, og fiskebruket er blitt kafé. Kvoteordningen og nye EU-krav til hygiene ble nådestøtet, også for fiskebruket, som ble lagt ned i 1995. Vi leverer nå fisk i Tromvik, en totimers tur sjøveien herfra. Jeg vil si at Ersfjorden er et godt eksempel på det kvotepolitikken har ført til, og dette har skjedd på mange steder langs kysten, sier han.

 

Det er ingen armod. Hansen understreker at han ikke kommer med noen elendighetsbeskrivelse og at mange av hans kolleger og mange kystsamfunn er aktive og livskraftige.

– Det er litt opp til en selv om det går an å leve av kvotene i åpen gruppe. En del fiskere er driftige og lever greit av kvotene i denne gruppa. Det kreves mindre investeringer, men det er også mindre forutsigbart. Selv blir jeg ikke rik, men jeg klarer meg. Andre ønsker seg kvote i lukket gruppe for å kunne tjene mer penger, ha større forutsigbarhet og mulighet til å utvide virksomheten, sier han.

I lukket gruppe følger kvotene båtene, ikke fiskerne. Det har ført til at kvotene er blitt omsettelige. Hansen beskriver handelen med fiskekvoter slik:

– Egentlig har vi ikke omsettelige kvoter i Norge, men det er flere måter å omgå dette på. Måten å skaffe seg en kvote på, er å kjøpe en båt med tilhørende kvote, sier han.

Hva koster så fiskekvoter? For pengesterke redere er de nok ikke spesielt kostbare, men for kystfiskere som driver i det små er prisene stive nok. En båt på åtte meter selges for rundt 800.000 kroner. En båt på ti meter med kvote går for rundt 1,2 millioner kroner. Kvoter for større fartøy koster følgelig mye mer, og det er i dag tillatt å samle flere kvoter på en båt hvis båten er større enn 11 meter.

 

Det er dette som har gitt opphav til uttrykk som «kvotebaroner». Pengesterke redere har etter 2005 med loven i hånd kunnet kjøpe opp kvoter og samle dem på et fåtall store fartøy. Mange fiskere har på denne måten solgt egne kvoter og forlatt fiskerinæringen, noe som er en av forklaringene på at fiskermanntallet teller færre navn enn tidligere. Og mange småsteder og fiskevær har på denne måten måttet se fiskekvoter forsvinne fra kommunen, noe som har bidratt til at antallet fiskefartøy og fiskebruk har sunket så voldsomt som det har gjort enkelte steder.

Torbjørn Trondsen, professor ved Norges fiskerihøgskole ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø, er ikke nådig mot kommersialiseringen av fiskeriene her i landet.

– Effekten av å tillate kjøp og salg av kvoter er åpenbar, nemlig at fiskerettigheter og penger kommer på færre og færre hender. Vi har fått en voldsom konsentrasjon der få familier etter hvert styrer hele butikken. Det er den veien det går. Vi ser at det samme skjer i land som Danmark, Færøyene, Russland og Chile, sier han.

Professoren minner om at det faktisk er lovfestet at ressursene i havet tilhører folket og skal komme hele samfunnet, ikke bare enkelte aktører, til gode. Havressurslovens paragraf I lyder slik:

Lovens paragraf II har denne ordlyden:

Også lov om retten til å delta i fiske og fangst, den såkalte deltakerloven, sier noe om dette. Lovens paragraf 1 slår fast at det handler om å «øke lønnsomheten og verdiskapningen i næringen og gjennom dette trygge bosetning og arbeidsplasser i kystdistriktene og legge til rette for at høstingen av de marine ressurser fortsatt skal komme kystbefolkningen til gode».

 

Fisken i havet er altså fellesskapets eiendom og forvaltningen av den skal sørge for arbeidsplasser og bosetning langs kysten. Norsk fiskeripolitikk, drevet fram både av partier på høyre- og venstresida i politikken, tar ikke hensyn til dette, mener Trondsen.

– Lønnsomhet er kun én av flere faktorer som skal telle, men i praksis er det lønnsomhet i form av avkastning fra kapital som blir prioritert i norsk fiskeripolitikk. Denne lønnsomheten øker ved at fiskerettigheter konsentreres på færre hender. Men verdiskapning er summen av kapitalavkastning og lønn, og da er gevinsten faktisk størst i det kystnære fisket med mindre fartøyer. Stortingets mandat, altså det lovfestede hensynet til fordeling og sysselsetting, ser man i stor grad bort fra, sier han.

 

I bind 3 av trilogien «Hvor går Nord-Norge?», som er en akademisk oppfølging av Ottar Brox’ berømte bok, skriver Trondsen at interessene til rike redere i stadig større grad utgjør basisen for norsk fiskeripolitikk:

«Det er konkurransesituasjonen, slik den fremtrer på Vestlandet, som legges til grunn for hele fiskerinæringen. De sentrale fiskesentra i Ålesund og Austevoll er lokalisert langt fra fiskefeltene, som i stor grad ligger utenfor Nord-Norge. Fartøyene må være store og avanserte for å oppnå en bedriftsøkonomisk lønnsomhet.»

– Fiskeripolitikken er lagt opp etter behovene til rike redere. Behovene til mindre samfunn langs kysten blir systematisk oversett, sier professoren.

I et arbeidsnotat presenterer han hittil upubliserte tall for hvordan den såkalte strukturpolitikken, som i praksis er kjøp og salg av kvoter for fartøy under 28 meter, har slått ut etter 2004. Tallene viser at Troms har hatt en økning i antall kvoter, mens både Finnmark og Nordland har måttet tåle en nedgang i denne perioden.

På kommunenivå varierer utviklingen voldsomt. Ersfjord er ikke synlig i statistikken, siden stedet ligger i vekstkommunen Tromsø. Troms-kommunene Lenvik, Lyngen, Bjarkøy og Berg på Senja har hatt en betydelig vekst i antall kvoter, mens det motsatte er tilfelle i Kvæfjord, Gratangen, Skånland og Balsfjord, som alle i dag står uten fiskekvoter.
I disse kommunene er det altså ikke fiskekvoter igjen for fartøy under 28 meter.

 

I Balsfjord forteller ordfører Gunda Johansen (Ap) at alderen har innhentet mange av fiskerne i kommunen.

– Dette skyldes nok et generasjonsskifte. Yngre krefter ville ikke ta over når fiskerne som drev fjordfiske her nærmet seg pensjonsalderen. Dermed solgte de kvotene sine ut av kommunen, sier hun.

I Balsfjord har landbruk tradisjonelt stått sterkere enn fiske. Ordføreren ser den samme trenden i begge næringene.

– Trenden er den samme. Statlige reguleringer som ikke var der tidligere skaper begrensninger som til slutt fører til lavere aktivitet og manglende nyrekruttering. Dette er jo primærnæringer, og vi kan se på dette som et primærnæringssyndrom. Jeg synes det er ille at det går nedover. Historisk sett er dette næringer som har dannet grunnlaget for den vekst og utvikling som senere er kommet i privat sektor i vår kommune og i mange andre kommuner. Det er beklagelig å se at de nå blir bygget ned, sier Johansen.

– Dette gjelder også kommuner som Harstad, Lavangen, Dyrøy og Kåfjord og andre kommuner langs hele kysten nedover mot Nord-Trøndelag. Mange av taperkommunene ligger langt fra torskerike områder, men også torskenære kommuner som Andøya og Vardø er kommet dårligere ut, sier professor Torbjørn Trondsen.

Nærhet til fiskefeltene sikrer altså ikke tilgang til ressursene, viser tallene.

– Dette er konsekvensen av å konsentrere rettighetene til å fiske. Konsentrerer du rettighetene, konsentrerer du også pengestrømmen. Vi ser at pengestrømmen går bort fra kommunene langs kysten i Nord-Norge, og det bidrar sterkt til at mange mindre steder sliter, sier Trondsen.

 

I Finnmark er kommunene som Deatnu-Tana, Unjargga-Nesseby og Båtsfjord kommet heldig ut av strukturpolitikken, mens en rekke kommuner i Vest-Finnmark har måttet se mange fiskekvoter forsvinne. I tillegg til Vardø er Loppa, Hasvik og Kvalsund verst stilt. I Kvalsund, som er nabokommunen til olje- og gassbyen Hammerfest, er 77 prosent av kvotene borte. Tre av fire kvoter er forsvunnet til andre kommuner.

Kvalsund-ordfører Terje Wikstrøm (Ap) peker på at to store fartøy med tilhørende kvoter er solgt ut av kommunen.

– «Vargsundfisk» ble solgt på grunn av alderdom og sykdom og ingen ville ta over, mens salget av «Neverfjord» skyldtes sykdom hos skipper og reder. Vi ser at det er blitt færre og større båter og at det er snakk om en styrt omlegging i fiskerinæringen. Fiskebruket i Kvalsund har dessuten vært stengt for mottak av hvitfisk i over ti år. Kommunen merker endringene ved at det blir lav rekruttering til fiskeryrket, færre arbeidsplasser i fiskerisektorene, ingen ilandføring av fisk og mindre verdiskaping i kommunen, sier han.

Samtidig er det positive ting på gang, ifølge ordføreren.

– Vi jobber med stimuleringstiltak for å få gjenåpnet fiskebruket. Vi har nå tre ulike interessenter som vurderer å gjenåpne fiskemottaket. Dette vil tjene både den lokale fiskeflåten og legge til rette for at «fremmedbåter» kan levere her. Det er ingen tvil om at utviklingen må snus, og vi gjør et forsøk gjennom å prøve å få gjenåpnet fiskebruket, sier Wikstrøm.

Meløy og Lurøy er de kommunene som kommer best ut i Nordland, et fylke hvor de fleste kommunene har mistet fiskekvoter i perioden. Kommuner langt unna de store fiskefeltene lider mest. Kommuner som Bindal, Vefsn, Nesna, Beiarn, Narvik og Saltdal har mistet alle sine kvoter. I likhet med Balsfjord og andre kommuner i Troms er alle kvotene solgt ut av kommunen. Fiskerikommunen Lødingen, som tradisjonelt har hatt stor aktivitet i fiskerinæringen har også en oppsiktsvekkende nedgang. Der er 95,4 prosent av kvotene solgt ut av kommunen.

 

Atle Andersen (Ap) inntok ordførerkontoret i Lødingen etter kommunevalget denne høsten. Han er ikke udelt begeistret for utviklingen.

– Vi har jo registrert at det er blitt færre fiskere i kommunen. Det har blitt færre og færre med årene, særlig av dem som har fisket i nærområdene fra mindre fartøy. Samtidig har vi to - tre rederier, for eksempel Norafjell og Ytterstad, som driver stort innen pelagisk fiske med fartøy fra 50 til 80 meter. De driver godt, sier ordføreren.

Også i Lødingen er det de pengesterke rederiene som lykkes, mens de små legger ned.

– Generelt er det ikke en hyggelig utvikling at kvotene forsvinner herfra og det blir færre fiskere. Jeg liker det ikke, særlig ikke i en tid der fiskeriene ser ut til å få stadig større betydning og fisk blir en viktigere eksportvare, sier Andersen.

I Tromsø sier professor Torbjørn Trondsen at kritikk av landets fiskeripolitikk er upopulært. Han og flere kolleger ved Norges fiskerihøgskole har en rekke ganger kritisert kommersialiseringen av fiskerinæringen i mediene, men fiskeribyråkratene i hovedstaden ser ikke ut til å lytte.

– Vi har sagt fra i mange år, men det er dessverre lite offentlig oppmerksomhet rundt dette. Det henger ikke sammen med hvilket parti som styrer landet, siden Arbeiderpartiet med enkelte unntak har ført den samme politikken som Høyre. Dagens fiskeriminister Elisabeth Aspaker har inntatt rollen som administrerende direktør for fiskeri- og havbruksnæringen, der kapitalavkastning har førsteprioritet. Det er slik hun ser seg selv, og ikke så mye som hele folkets representant i forvaltningen av fellesskapets ressurser. I tillegg ser vi at byråkratiet er vevet sammen med næringsinteressene ved at folk fra redersjiktet på Vestlandet jobber som fiskeribyråkrater i Oslo. Det foregår også en utstrakt lobbyvirksomhet fra rederienes side, sier Trondsen, som tror at utviklingen vil fortsette.

– Jeg tror dessverre det ligger an til enda mer monopolisering og beskyttelse av de store aktørene, slik at pengestrømmene går i enda færre lommer enn i dag.

 

Han mener det allerede har vært tendenser til ytterligere forverring. Et eksempel er det regjeringsoppnevnte Tveteråsutvalgets rapport, som ble lagt fram før jul i fjor. Ragnar Tveterås, som er professor i industriell økonomi ved Universitetet i Stavanger, anbefalte flere grep da han presenterte rapporten:

Innstillingen, som noen har betegnet som et typisk bestillingsverk fra en fiskeriminister fra Høyre, vakte sterke reaksjoner på flere kanter. Professorene Torbjørn Trondsen og Svein Jentoft skrev i et debattinnlegg i flere aviser at utvalgets innstilling var «et skritt i retning av full privatisering av retten til å høste av fiskeressursene» og det hele handlet om «hvordan kapitalinvestorer i sjømatindustrien kan øke avkastningen ved overtakelse av en større del av verdiskapningen».

De mener den samme tankegangen ligger bak fiskeriministerens forslag om en såkalt strukturkvoteordning for fartøy under 11 meter, altså de minste båtene i kystfiskeflåten. En slik strukturering innebærer at flere kvoter skal kunne samles på de minste fartøyene, omtrent slik det i dag er for større fartøy. Bedre lønnsomhet, var omkvedet da forslaget ble sendt på høring i fjor. Kritikerne mente at det vil føre til mer gjeld hos fiskere og at inngangsbilletten til yrket blir dyrere: Fiskere må kjøpe både båt og flere kvoter, en konsekvens som gjør at dette kan bli et nytt paradigmeskifte for kystfiskerne.

Fiskeriministeren har i kjølvannet av høringsrundene sagt at både dette forslaget og Tveteråsutvalgets foreslåtte tiltak er lagt i skuffen. Men nylig kom Sjømatmeldingen, der Aspaker kommer med flere forslag i samme ånd som forslagene hun har lagt vekk. Hun vil riktignok ikke gjøre noe med kvoteordningene, men foreslår å innføre flere av tiltakene Tveteraas-utvalget gikk inn for - nemlig å fjerne den såkalte bearbeidingsplikten og endre leveringsplikten slik at den gjelder levering innen fylket og ikke lokalt. I tillegg ønsker fiskeriministeren å sette ned en kommisjon som skal jobbe med å avvikle aktivitetsplikten, som skal sikre at fiskeressursene beholdes av fiskerne. Målet med tiltakene er bedre lønnsomhet i industrien, med store trålerrederier som eksempel. Men mange mener det er åpenbart at når fisken ikke må bearbeides lokalt og i tillegg kan leveres hvor som helst innen store nordnorske fylker, vil det gå ut over sårbare lokalsamfunn. Trondsen er blant disse:

– Med dette vil kapitalismens dynamikk føre til enda sterkere konsentrasjon av rettigheter og inntekter. At departementet har lagt struktureringsforslaget i skuffen, er like fullt meget interessant. Det ville gitt muligheter til kjøp, salg og dermed konsentrering av kvoter også i denne fartøygruppa. Forslaget har vært forsøkt tatt opp flere ganger, men er blitt lagt bort. Det virker åpenbart at rederinteresser presser på for en slik ordning, men den folkelige motstanden er for stor. Vi får se hva som skjer videre. Ytterligere strukturering vil føre til et sterkere underliggende økonomisk press. De som har kjøpt kvoter, vil kjøpe flere kvoter, sier professoren.

 

I Ersfjordbotn lurer Hugo Hallvard Hansen på om myndighetene prøver å bli kvitt alle som driver fiske i mindre skala. Han kliver ombord i sjarken «Tennholmen», sjarken der det arktiske havets omvendte kjærtegn et par år tidligere dro kameraten hans over ripa og over til de evige fiskebanker der gravsteiner ikke finnes. Kameraten eide båten. Hansen kjøpte den etter at han ikke kom hjem og aldri ble funnet. På kameratens gamle dekk, der minnene fra hans virke langsomt blir skrubbet vekk av tid og tanker, spør Hansen seg: Er den stadig sterkere kommersialiseringen av fiskerinæringen en langsom utradering av kystfiskeren? Skal han ikke lenger få være en etterfølger?

– Det er et givende yrke med svært godt miljø blant fiskerne og jeg setter pris på å kunne drive for meg selv. Jeg har vært innom verkstedarbeid og byggebransjen, men ingenting er så fascinerende som dette. Jeg håper at det fortsatt skal gå an å drive med liten båt, slik jeg gjør. Jeg frykter dog at det blir vanskeligere. Struktureringsforslaget er et godt eksempel: Fiskeriministeren har uttalt at de vil «bruke mer tid og utrede saken videre». Det betyr ikke at forslaget er lagt bort for godt, sier han.

I utgangspunktet får ikke en eventuell struktuering direkte konsekvenser for Hugo Hallvard Hansen og de andre i åpen gruppe, men han frykter at de blir flere om beinet.

 – Blir det gjennomført, vil det først ramme dem som har kvote i lukket gruppe. Kapitalkravet vil øke og inngangsbilletten til yrket blir dyrere. Det vil igjen kunne føre til at flere selger kvotene sine og heller satser på å fiske i åpen gruppe. Når flere fisker, tas maksimalkvota raskere og det blir mindre kvantum til hver.

Mindre kvantum betyr at de kan fiske mindre enn tidligere. Dermed går inntektene til allerede hardt prøvede kystfiskere ned.

 

Nærings- og fiskeridepartementet er svært knappe i sin kommentar til konsekvensene av fiskeripolitikken.

– Fiskeriminister Elisabeth Aspaker har sagt at det ikke er aktuelt å endre deltakerloven slik Tveteraas-utvalget foreslår. Heller ikke forslaget om strukturering av båter under 11 meter vil bli gjennomført, sier Ingrid Dåsnes, kommunikasjonssjef for Nærings- og fiskeridepartementet.

– I hvilken grad er fiskeripolitikken basert på interessene til pengesterke redere?

– Når det gjelder den påstanden, går jeg ut fra at du har spurt professor Torbjørn Trondsen om hvordan han kan belegge den, sier Dåsnes.