Han gjør russerne stolte

I Russland elsker folk Vladimir Putin for å ha gjort Russland til et vanlig land. Til et land med økende velstand, fallende kriminalitet, mindre alkoholisme og bedre folkehelse. Og for å ha gjenvunnet landets stolthet, samtidig som han styrer et Russland som ligner mer på Vesten enn noen gang.

At Russland langt på vei er et vanlig land, også sett med vestlige øyne, sammenlignet med Sovjetunionen, blir ofte borte i analysene av Vladimir Putins Russland. Mens Vesten lager demoniske bilder av president Putin, opplever han at folket omfavner ham. I Russland er det ingen som bryr seg om at Angela Merkel lurer på om Putin er blitt gal, eller blir sjokkert over at vestlig massemedia portretterer ham som en hensynsløs tsar, en statsleder uten respekt for folkeretten, en grådig bjørn og en livsfarlig nabo. Det spiller heller ingen rolle at Madeline Allbright, USAs tidligere utenriksminister, i en artikkel i Time Magazine omtaler ham som en ultranasjonalist som har forrådt sitt folk. 

Kontrasten er voldsom til popularitetsmålingen sist høst, der hele 87 prosent av russerne gir Putin tommelen opp. Målingen er gjort av Levada Centre, en av Russlands mest troverdige meningsmålere, og i den samme undersøkelsen sier 66 prosent av de spurte at Putin tar Russland i riktig retning. Slik takker de ham for at olje- og gassøkonomien smører maskineriet slik at en voksende middelklasse – der de færreste er politisk aktive – kan delta i et forbrukersamfunn russere bare kunne lese om og se på film for inntil mindre enn tre tiår siden. Med andre ord; jo mer Vesten kritiserer Russland for å ha skapt kaos og lidelse i Ukraina og å sette verdensfreden i fare, og jo flere sanksjoner som vedtas i Brussel og Washington, jo mer populær blir Putin – den ubestridte landsfaderen. 

 

Om populariteten skal vedvare, avhenger av om hvor dypt de økonomiske problemene landet nå står overfor vil stikke og i hvilken grad russere flest vil akseptere trangere tider. Enn så lenge har Putin både full kontroll og folkelig støtte.Det gjenstår å se hva russerne sier når Putins mottiltak mot sanksjonene, importforbudet på viktige matvarer som melk, ost, laks, og frukt, virkelig vises i butikkene. Virkningene er synlige, men uten å ha irritert forbrukerne så mye at protestene har nådd ut i offentligheten. 

– Vi er vant med at uforutsette ting skjer, så foreløpig er ikke dette ille, og dessuten er vi ikke et folk som løper ut i gatene straks vi er misfornøyde med noe, sier en kvinne Ledelse snakket med i St. Petersburg i september. Hun vil ikke ha sitt navn på trykk, men tror at "misforståelsene i Ukraina vil løse seg", og er glad for at "Putin reagerer mot fascistene i et destabilisert naboland". Hun er skuffet over at "bare Russland ser alvoret som de høyreekstreme kreftene i Ukraina representerer", og er bekymret for fremtiden. 

– Skogen er full av sopp, det er sopp overalt. Vi russere har alltid sett det som et tegn på krig, sier hun. Hun legger alt ansvar for dystre utsikter på Vesten og er "glad for at å ha en sterk president som står opp for fedrelandet". 

Hennes oppfatning gjenspeiler at russiske massemedia, særlig TV, propaganderer Putins fremstilling av Ukraina-konflikten, uten at de underliggende geopolitiske momentene som ligger bak Russlands frykt for et vestlig og NATO-alliert Ukraina, kommer frem. Russland har sterke historiske bånd til Ukraina, og en meningsmåling fra noen år tilbake viste at en vesentlig andel av russerne ville at Russland skulle være en stormakt og et imperium, og for å kunne være det, var minstekravet at Ukraina var under russisk dominans.

At russere flest lar politikk være noe for herrene i Kreml, er ikke noe nytt. De horisontale maktlinjer er og har vært sterke og klare i russisk historie gjennom tusen år, og de vertikale linjer – skapt blant annet gjennom demokratiske prosesser – er fraværende i et land der over halvparten av befolkningen har vanskelig for å redegjøre hva demokrati er. For sju år siden viste en Levada-måling at 94 prosent av russerne ikke har noen innflytelse over utviklingen i landet, og at åtte av ti russere ikke føler at de har noe ansvar for hva som foregår i landet. Bildet er neppe endret i dag. 

Sett utenfra virker Russland som en enhet, men den russiske professoren i geografi ved Moskvas statsuniversitet, Natalia Subarevitsj, ser fire ulike Russland, der bare under en tredjedel av landets befolking er velutdannet og urban, og har et visst ønske om å delta i samfunnsdebatten. Denne gruppen bor i Moskva og St. Petersburg og tilhører mindretallet som kritiserer Putin, da systemet, ifølge henne, blokkerer for deres sosiale mobilitet.

For å forstå hvorfor Putin er så populær, må vi trekke med oss litt historie: I Vesten refereres det gjerne til at det var Mikhail Gorbatsjov og Boris Jeltsin som forandret Russland; den ene med å avvikle Sovjetunionen, den andre med å liberalisere og kapitalisere Russland. De historiske kjensgjerningene er en ting; hvordan det føles for russerne er noe helt annet. Russerne er, som folk flest, opptatt av de nære ting, sin egen hverdag, og hverdagen under Putin er rosenrød for de fleste russere sammenlignet med tidligere tider. Og statistisk sett kan dette belegges; noe som sjelden kommer frem i den vestlige rapporteringen fra Russland. Det tar tid å avlive stereotype forestillinger om et land, men Russland har det nå, på svært mange måter, bedre med seg selv: Russiske kvinner føder flere barn enn for ti år siden, tallene på mord, selvmord og alkoholforgiftning går kraftig ned og abortstatistikken som pekte rett til himmels først på 90-tallet, viser en utvikling på riktig kurs. Med en kjernesunn og edru president har kampen for folkehelsen fått et markant oppsving. Det finnes selvsagt skjær i sjøen, oljeprisens utvikling er det største, men det er enn så lenge et teoretisk problem for massene.

Blant de få, vestlige russlandsekspertene som stiller seg relativt positiv til Vladimir Putin, finner vi danske Jens Jørgen Nielsen, tidligere Moskva-korrespondent for danske Politiken. I sin bok "Putin på egne præmisser" bringer han inn flere nyanser enn det som er vanlig når Putin analyseres i Vesten. Han avviser ikke at Russland fortsatt er et totalitært land, siden landet aldri har hatt demokrati slik Vesten forstår begrepet, men vil ikke være med på at det manglende demokratiet skal medføre en total fordømmelse av Russland. 

Gjennom hele 1980- og 90-tallet omfavnet Russland, under Gorbatsjov og Jeltsin, alt vestlig og var begeistret over demokratiske utsikter. Men slik Nielsen ser det, var det skuffelsen over at demokratiet uteble, som førte til sterke reaksjoner mot både Gorbatsjov og Jeltsin, og som gjør at de i dag står meget lavt i kurs blant vanlige russere. I sin bok skriver han at han ofte har hørt følgende setning fra russerne: "Hvis disse samfunnstilstandene var demokrati, så sier jeg nei takk!" Nielsen peker på at mange russere opplevde 90-tallet med "såkalt demokrati og den såkalte markedsøkonomien som ensbetydende med kaos, alminnelig lovløshet og en urettferdig og ekstrem ulikhet i samfunnet". Nielsen mener at russerne nå ser på Putins styre som et godt alternativ etter å ha opplevd tiår med sovjetisk disiplin, Gorbatsjovs perestrojka og Jeltsins elleville kapitalisme med kleptokratiske tilstander. 

Putin satt en stopper for oligarkenes innflytelse i politikken, bankvesenet og i mediene. Det resulterte i en stat med mer kontroll, men til tross for mindre ytringsrom da mediene kom under statlig kontroll, har publikum akseptert og likt Putins grep. Nielsen peker på at Putin har dyrket frem en markedsøkonomi der statsselskapene spiller sterke roller. Han har i tillegg vist respekt for sovjettidens resultater og positive sider, også på det symbolske plan der han har gjeninnført den russiske nasjonalsangen, riktignok med en fornyet tekst. "Putins kontroll over Russland på begynnelsen av dette århundret er milevis fra den sovjetiske Big Brother-maskinen", skriver Nielsen i "Putin på egne præmisser".

Nielsen peker på at NATOs bombing av Kosovo og Serbia i 1999, og innlemmelsen av tidligere Warszawapakt-land, blant dem Polen, Tsjekkia og Ungarn, gjorde at også toneangivende russiske liberale, blant dem Jelena Bonner – enken etter den mest kjente liberale dissidenten og fredsprisvinneren Andrej Sakharov – var rystet over Vestens umusikalitet overfor Russland. På dette tidspunktet sto Russland pinlig svakt utenrikspolitisk.

Helt fra Vladimir Putin kom hjem fra sin KGB-tjeneste i Dresden i det tidligere Øst-Tyskland etter Berlin-murens fall i 1989, har han hatt som mål å gjenreise sitt fedreland. Han følte skuffelse over at landet han hadde viet sitt liv til, plutselig var en brikke som ble flyttet rundt i det storpolitiske spillet. 

Hans frustrasjon og ambisjon kom til uttrykk på et EU-arrangement i Hamburg i 1994. Putin deltok på møtet på vegne av byregjeringen i St. Petersburg, og da Estlands første president etter sovjettiden, Lennart Meri, omtalte sovjeterne som "okkupanter", kokte det over for Putin, som forlot møtet og lot den tunge jerndøren i lokalet slå igjen med et brak. På en internasjonal konferanse om sikkerhet i München i 2007 viste Putin som president at Russland var tilbake, i alle fall som regional stormakt, og igjen følte seg sterk nok til gå i strupen på USA. I en tale angrep han USA og sa at "vi lever i en verden med bare én herre, én hersker... ...hva er resultatet? Ensidige og ofte ulovlige militære aksjoner som ikke har løst noen som helst problemer. Det er selvfølgelig ekstremt farlig... ...en slik politikk fremmer våpenkappløpet".

For første gang siden Sovjetunionens sammenbrudd hadde Russlands president utfordret USA i klartekst. 

Men talen i München var aller mest til innvortes bruk. Putin ville vise det russiske folk at han sto klippefast ved sin barnetro på Russland som stort og viktig. En tro han lot få utløp gjennom sine år i KGB, og i FSB, og nå fortsatt bekjenner seg til som president. Og nettopp dette – at Russland er en internasjonal autoritet – stort og viktig, er slik mange russere ser det, selve essensen i det russiske. Derfor heies Vladimir Putin frem når imperiets faner igjen vaier.

Putin leverer varen, nemlig stabilitet. Derfor får han 87 prosent oppslutning på popularitetsmålingen. En avgrenset krig som han regner med å vinne, virker foreløpig kun positivt på presidentens oppslutning. Putin har trening i nettopp dette. Han vet hva han gjør. 

Selv middelklassen elsker Putin, men ifølge Putin-biograf Jens Jørgen Nielsen er det mest fordi de kan velge hvilken mobiltelefon de vil ha. Slik er det i et nykapitalistisk land.