Halvveis-reformene

Statsminister Erna Solberg konstaterte onsdag på sin oppsummerende sommerpressekonferanse at pressen som vanlig ikke hadde skrevet noe særlig om alt det positive hennes regjering har gjort. Vi har, etter hennes mening, vært alt for opptatt av krangling og uenighet enn av politiske resultater. For ordens skyld skal det legges til at statsministeren konstaterte mer enn hun klaget. Det er slik mediene er mot alle regjeringer.

I hovedsak har hun rett, men ikke helt. Ganske mange medier har i sine sommeroppsummeringer fremstilt Solbergs lag som en reformregjering. Aviser som står den rødgrønne opposisjonen nær har også fremstilt de blå-blå som så handlekraftige at de virkelig forandrer Norge. Jernbanereformen og landbruksminister Sylvi Listhaug trekkes frem som eksempler på høyresidens gjennomføringskraft.

På denne plass har det tidligere blitt gjort et poeng av at Sylvi Listhaug slett ikke er så blå som hun fremstilles som. Hun står for et av Frps aller tydeligste løftebrudd ved at hun har økt overføringene til landbruket i stedet for å kutte milliarder. Jernbanereformen representerer en grundig opprydding og reell nyorganisering, men den er ikke så markedsorientert som mange blå velgere hadde ønsket seg. De viktigste avgjørelsene skal fortsatt tas av staten. Den skal eie skinner, tog og stasjoner, den skal bestemme når de ulike togene skal gå, og den skal lage et felles billettsystem med stort sett like priser. Kundene vil ikke få valget mellom flere togselskap på den samme strekningen.

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen er blant dem som nevnes aller først når statsrådene skal rangeres etter gjennomføringskraft. Han har også lansert et nytt veiselskap og en modell for å rasjonalisere bompengeselskapene. Men det er fortsatt uklart hvor store muskler det nye veiselskapet vil få, om det virkelig vil bli den store nye veibyggeren her i landet. Det avhenger av budsjettdragkamper innad i regjeringen. Reformen av bompengeselskapene henger også på at det ikke er blitt enighet mellom samarbeidspartiene og regjeringen om en rentekompensasjonsordning. Solvik-Olsens plan var at bompengeselskapene skulle lokkes ved å slå seg sammen fordi de da kunne få kompensert for en del av sine renteutgifter. Nå som han ikke har den ordningen i boks, mangler han virkemidlene for å få de private bompengeselskapene til å slå seg sammen.

Samferdselsreformene er stort sett gjennomført mot de rødgrønne partienes stemmer. Omstruktureringen av politiet og av universiteter og høyskoler er skjedd også med støtte fra Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter. Det er betryggende for de berørte aktører fordi det sikrer politisk forutsigbarhet, men det har også bidratt til at den prinsipielle tenkningen bak reformene mer eller mindre har forsvunnet.

Politireformen har antageligvis gitt en større og mer bærekraftig struktur når det gjelder politidistrikter, men tenkningen om at politimestrene i stor grad selv skulle bestemme hvordan de disponerer ressursene innenfor distriktet er vannet ut.

Universitets- og høyskolereformen har hatt som et prinsipp at høyskolene og universitetene selv skulle finne ut av hvordan de kunne bli mer robuste, for å si det med regjeringens språk. Det har ført til at vi har fått en universitets- og høyskolestruktur med litt færre og større enheter, men med nesten det samme mangfoldet som vi hadde før, og med akkurat like stort mangfold i organisasjonsprinsipper. Denne uken ble det også klart at sammenslåingen av høyskolene i Stord og Haugesund med Universitetet i Stavanger kanskje går i vasken. I så fall kan det fastslås at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har mistet hele Vestlandet. Der er han nesten like langt fra målet som da han startet.

Så får vi se om det kanskje kan skje noe når statsråden legger frem finansieringssystemet for høyere utdanning. Da kan han, teoretisk sett, bruke penger for å tvinge de små gjenstridige høyskolene inn i samarbeid.
Så spørs det om han tør. Det har vært et gjennomgående trekk ved mange av regjeringens reformforslag at de har skjøvet de vanskelige pengespørsmålene foran seg. Det er først når satsing og vilje måles i kroner og øre at man virkelig ser hva denne regjeringen vil.

Et eksempel kom forrige uke, da kulturminister Thorhild Widvey la frem en NRK-melding uten å ta stilling til NRK-lisensen. Alle hennes pene ord om NRKs betydning som allmenkringkaster blir først testet når vi får se om regjeringen ønsker å videreføre NRKs særskilte, og relativt generøse, finansieringsordning.

Erna Solberg har fremhevet kommunereformen som regjeringens aller viktigste. Akkurat nå ser det ut som om den går veldig bra, fordi det i store deler av landet har vært utredet og diskutert sammenslåinger. Mange kommuner er nå i ferd med å inngå intensjonsavtaler om fusjon. Men det er en lang vei derfra til endelig sammenslåing. Diskusjoner om små og store ting som kommunenavn, jaktrettigheter, IKT-systemer, lokaliseringsspørsmål og kommuneøkonomi kommer garantert til å stoppe noen av prosessene.

Såpass mange er allerede stanset at det er mulig å fastslå at kommunestrukturen i fremtiden vil være akkurat like mangfoldig som i dag. Vi får bitte små og kjempestore kommuner som i store trekk skal utføre de samme oppgavene. Tankene om at de store kommunene skal få ta over videregående skoler og kollektivtransport er effektivt stanset av samarbeidspartiene. De vil ikke tillate en slik overføring, fordi de da fjerner oppgaver fra de nye regionene som de har tvunget Frp og Høyre til å godta.

Og inntektssystemet for kommunene, som virkelig kunne ha satt fart i sammenslåingsprosessen, venter kommunalminister Jan Tore Sanner til neste år med å fremme.

I dette dystre bildet skal det medgis at statsminister Erna Solberg har helt rett i at det har skjedd en forbedring for en del kreftpasienter. I alle helseregioner er det nå innført såkalt pakkeforløp for behandling av de vanligste kreftformene. Det har ført til større forutsigbarhet og mindre venting for pasientene. Regjeringen leverer. 

Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.