Gull mot vann

San José, Peru. – Barna våre blir oftere syke. Vi kan ikke fortsette å levepå denne måten, sier Jose Victor Villanueva Herrera.

Han sitter på et jordgulv utenfor huset til naboen og ser utover dalen der fem av kuene hans beiter.

I horisonten ser han Yanacocha-gruven, en daggruve 4000 meter over havet i det nordlige Andes. Gullgruven om for bonden Herrera og naboene har vært roten til alt ondt. Han banker gummistøvlene sammen så den våte jorda faller av. Den arbeidsomme bonden har allerede jobbet fem timer på åkeren før vi kommer denne morgenen.

«Barna våre blir oftere syke. Vi kan ikke fortsette å leve på denne måten.»
Jose Victor Villanueva Herrera

Lokalsamfunnets mest engasjerte kvinner og menn har samlet seg for å fortelle om hvordan livet har forandret seg etter at Sør-Amerikas største gullgruve ble deres nærmeste nabo. Noen har tatt på seg sine fineste ponchoer, andre har utsatt dagens gjøremål i kjøkkenhagen.

Det er ikke ofte journalister, spesielt ikke utenlandske, besøker det lille samfunnet. Det til tross for at de bor midt i et område som har vært et av Perus mest betente og konfliktfylte de siste årene. Regionen Cajamarca har slitt med forurenset drikkevann etter at gruveselskapet gjorde sitt inntog for over 20 år siden, og innbyggerne i San Jose er blant de som har vært, og fortsatt er, mest utsatt.

Over 300 mennesker bor i området, og de lever av det de klarer å dyrke fram selv. De fleste av de som bor her er å regne som urfolk. De har ingen strøm og husene ligger spredt utover dalsiden som legoklosser. På tross av at de stadig opplever magesmerter og utslett, har ingen flyttet. Folket i San Jose har bodd her i generasjoner.

– Vi kunne ikke ha flyttet om vi ville engang. Eiendommene er ikke verdt noe som helst etter at gruven kom, sier Herrera.

– Vi lider en langsom død.

Cajamarca er en av Perus fattigste regioner. De fleste innbyggerne livnærer seg av jordbruk. Her ser man lite til resten av landets voksende økonomi, selv om det er nettopp i denne regionen landets største gullgruve ligger. Forskjellene er store mellom urbefolkningen og den urbane befolkningen.

Gruveindustrien har på mange måter blitt landets link til verdensøkonomien. Likevel opplever samfunnet San Jose altså alt annet enn framgang etter at milliardindustrien slo seg opp i dalsiden bortenfor der de bor. En av de mange bøndene som har møtt opp for å treffe oss er Santos Limay Valiente. Han får triste øyne under den store sombreroen når vi spør ham om framtiden.

– 2014 var et av de verste årene. Jeg stiller meg spørsmålet: Hvordan skal det gå med oss? sier Valiente.

Selvforsynt: Herrera har bodd i San José hele livet og lever av maten han dyrker selv.

– De har all grunn til å frykte for liv og helse, sier kjemiker Jose Villa. Han har lang fartstid innen olje- og gruvedrift, og er klar på at man ikke bør bo i umiddelbar nærhet av en gruve. Villa bærer med seg en stor papirbunke under armen da han kommer gående mot restauranten vi skal møtes på.

– Et illustrasjonshefte, sier han, og bretter arkene utover bordet. Tegningene er enkle å forstå; når det sprenges og bores i fjellet for å hente opp gull, dannes støv som virvler opp i luften og som deretter følger med regnet i vassdragene ned i elvene som bøndene i San Jose slukker tørsten med.

Villa påpeker at vannet rundt Yanacocha-gruven, ut ifra peruanske standarder, er rent nok. Ifølge europeiske standarder er imidlertid vannet forurenset og bør derfor ikke drikkes. Også en studie av Universitet i Barcelona bekrefter dette. Studien, som ble publisert i fjor, viste at store deler av maten som dyrkes og spises i denne regionen inneholdt en høy andel tungmetaller som arsenikk, bly og cyanidmetaller som brukes hyppig i gruvedrift og som når avlingene gjennom vannet. 

Gruveselskapet avfeier undersøkelsen og mener den er basert på feilaktig informasjon.

Viser vei: Langt inne i Andesfjellene ligger lokalsamfunnet San José.

Newmont var gruveselskapet som øynet mulighetene for gruver i Peru for omtrent 20 år siden. Gruppen som reiste opp til regionen Cajamarca, bestod av velutdannede mennesker. Geologer, ingeniører og andre som visste å utvinne mineralene som fantes der på best mulig måte. Kunnskap som ingen av Cajamarcas innbyggere hadde fra før. Kulturkrasjet mellom de nyrike innflytterne og de lokale var enormt, da unge lastebilsjåfører som jobbet for gullgruven tjente seks ganger så mye som den lokale læreren.

– Vi oppdaget fort at noe gikk galt, sier Yanacochas/Newmonts kommunikasjonssjef Roberto Del Águila Chávez.

Han mener dagens forhold mellom gruveselskapet og lokalbefolkningen fortsatt bærer preg av den store motstanden som vokste fram da selskapet etablerte seg for over 20 år siden. I dag opererer Newmont i Cajamarca gjennom sitt datterselskap Yanacocha, et datterselskap som ble oppkalt etter gullgruven som har bragt selskapet så stor suksess. 

Newmont er et stort internasjonalt aksjeselskap, og Norge var blant dem som tidlig viste interesse.

Statens Pensjonsfond Utland, Oljefondet, kjøpte seg opp i selskapet allerede samme år som fondet startet med utenlandsinvesteringer. Siden den gang har Newmont vært fast inventar på Oljefondets beholdningslister. I skrivende stund er Oljefondet et av verdens største statlige investeringsfond og har en markedsverdi på rundt syv milliarder norske kroner. Fondet har investert i over 9000 selskaper verden over.

I 2013 ble fondets investeringer hos Newmont sterkt redusert, da det solgte seg ut med nesten en milliard kroner. Oljefondet gikk fra å ha en eier-
andel på nesten én prosent til 0,3. Dette skjedde samtidig som Newmont gikk inn i en av sine større kriser, som fortsatt pågår.

Selskapet ville starte opp en ny gullgruve, større enn Yanacocha, bedre enn Yanacocha. Den framtidige gruven fikk navnet Conga, og skal i likhet med sin forgjenger også ligge i gullregionen Cajamarca. Dette vil være Perus største gruveprosjekt noensinne. Prosjektet ble møtt med stor motstand og i 2012 var det flere voldelige demonstrasjoner i byen som vil bli hardest rammet av den nye gruven. Prosjektet ble lagt på is på ubestemt tid, men selskapet har ingen planer om å trekke seg ut, den store misnøyen til tross.

Gradvis begynte Oljefondet å kjøpe seg opp igjen, og ved utgangen av 2014 ble det investert 40 millioner kroner mer enn året før. Dette skjer samtidig som den pågående konflikten mellom folket og gruveselskapet fortsetter å tilspisse seg.

Oljefondets beholdningslister publiseres hvert år i begynnelsen av mars. Tallene fra 2014 er de ferskeste tallene som er offentliggjort. Hvorvidt Oljefondet har solgt seg opp eller ned i 2015, får vi ikke svar på. Norges Bank opplyser kun at de ikke kommenterer enkeltinvesteringer. Men de legger til at de forventer at selskapene de investerer i opererer etter globale standarder for selskapsstyring. Videre viser de til at ansvarlig forvaltning er integrert i fondet.

Allerede i en studie i 2005 kom det fram at San Jose var et av de områdene som er mest utsatt for vannforurensning fordi lokalsamfunnet ligger kun en snau kilometer unna Yanacocha-gruven. Studien anbefalte selskapet Yanacocha å utføre en månedlig kvalitetssikring av vannet og jevnlig informere lokalsamfunnene om hvor de kan finne resultatene av disse målingene. Problemet er at mange i foreldregenerasjonen i San Jose verken kan lese eller skrive, og skal vi tro bøndene selv har de lite eller ingen informasjon om hvordan det står til med drikkevannet.

Ifølge målingene som ble gjort i 2005, er vannet i elvene såkalt klasse 2, som vil si at vannet ikke er egnet for menneskelig konsum, men kun for dyr og vanning av avlinger. Slik er det fortsatt. Selskapet Yanacocha vil på sin side ikke innrømme noen form for urettmessighet overfor folket i San Jose.

Lima: Kommunikasjonssjef Roberto Del Àguila Chávez mener gruveselskapet Newmont ofte blir misforstått.

– Vannet er ikke forurenset. Det er kommunikasjonssjef Chávez som møter oss på sitt kontor i Lima. Han tilbakeviser alle påstander som sier det er noe galt med drikkevannet, og hevder vannet i elvene aldri har vært drikkbart uansett.

– Også for 100 år siden drakk menneskene i San Jose vannet fra elvene, men det betyr ikke at det ikke var helseskadelig den gang. Forskjellen er bare at vi i dag har mer kunnskap om at vann som renner i elver kan være forurenset av parasitter gjennom dyrelivet, sier han.

Ifølge Chávez har Yanacocha-selskapet gjort lokalsamfunnet en stor tjeneste ved å sette ut vannbeholdere med drikkevann som fylles annenhver dag. Hvordan lokalsamfunnet fikk tak i drikkevann før Yanacocha-gruven kom til regionen, har han ikke noe svar på. Bøndene sier de fikk det fra elvene.

Scenarioet som pågår i Yanacocha, er det folket i byen Celendin frykter å oppleve. De frykter for vannet. Dersom Conga-gruven blir en realitet, vil innbyggerne i den lille byen Celendin være de som rammes hardest.

I desember 2011 erklærte regjeringen unntakstilstand etter store opptøyer på grunn av gruveprosjektet. Året etter demonstrerte også innbyggerne i Celendin mot gruven. Flere personer mistet livet i de voldelige opptøyene. Blant annet skal en 16 år gammel gutt ha blitt skutt i hodet av politiet. Fordi politiet står på gruveselskapets lønningslister, er det mange som ikke tør å snakke om Conga-konflikten. Under demonstrasjonen i 2012 kom politiet kjørende i busser med gruveselskapets logoer.

Kommunikasjonssjef Chávez forklarer at bussene var donert til politiet måneder i forveien, og at politiet hadde glemt å ta av selskapets logo på bussene. En skreddersydd avtale Newmont har med politiet, går ut på at politiet skal vokte gruven.

– De er ikke ansatt for å beskytte oss i demonstrasjoner, men for å overvåke eksplosivene som brukes i gruvedrift, sier Chávez. Conga er imidlertid i dag ikke noe annet enn et avsperret myrområde; uten noen form for gruvevirksomhet.

Vann til folket: Ved barneskolen har Newsmont satt ut beholdere med rent drikkevann.

På tross av frykten for politivold, ønsker alenemoren Ester del Socorro Quiroz Rocha likevel å snakke med oss. Hun viser vei inn, eller rettere sagt ut, til kjøkkenet, som kun har tre vegger. Fra taket henger en takrenne som gjør at vannet renner ned i store bøtter som står midt i rommet.

Rocha forteller at hun samler regnvannet for å ha i reserve, det kan nemlig gå dager uten vann. Der hun bor har folket på det meste tilgang til vann fem timer om dagen, men hun frykter det vil bli verre dersom Conga-gruven startes opp. Hun mener gruven vil forurense vannet, og at barna dermed vil bli syke som følge av forgiftning. Når vi spør henne om hva hun frykter med Conga-gruven, svarer hun raskt:

– Vi sitter ikke og tenker på hvordan livet blir hvis Conga-gruven blir en realitet, for det vil være synonymt med døden. Jeg må hele tiden tenke at det ikke kommer til å skje, sier Rocha.

Hun finner frem et innrammet fotografi av faren sin. Mannen som stod i bresjen mot datidens store gruveprosjekt: Yanacocha-gruven. Det endte ikke slik motstanderne ønsket, og Yanacocha-gruven har vært operativ i over 20 år. I dag kjemper Rocha den samme kampen som hennes far gjorde, det handler om å hindre at en ny gullgruve blir satt i drift.

– Jeg tør ikke tenke på hva fremtiden vil være for barna mine.

I protest: Jevnlig samles motstanderne for å vise sin kjærlighet til naturen. Dette er området hvor Conga-gruven vil ligge.
Foto: Milton Sanchez Cubas

Conga-konflikten har fått stor oppmerksomhet i både inn- og utland. I Peru er den å regne som en av de mer kompliserte og engasjerende konfliktene som pågår. Men det er vanskelig å få de med politisk makt til å si sin mening om situasjonen. De fleste mener noe, men for omverdenen skal det helst ties.

Gruvedrift har bidratt til å ta store deler av Peru ut av ekstrem fattigdom de siste årene, og landet har hatt en betydelig økonomisk vekst. Den sittende regjeringen ønsker næringen mer enn gjerne velkommen. Det samme gjør den opponerende venstresiden. Ingen vil kommentere den kritiske situasjonen i Cajamarca. Verken innenriksministeren, miljøministeren, likestillingsministeren eller gruve- og energiministeren mener Conga-konflikten er deres bord. Ei eller visepresidenten.

Under det forrige valget i 2011 lovet nåværende president Ollanta Humala at konfliktene i Cajamarca skulle opphøre dersom han ble valgt. Conga-gruven skulle aldri startes opp. Humala samlet mange stemmer fra den fattige gruveregionen under dette valget, men etter å ha sittet som president i fire år er det lite som tyder på at han har planer om å innfri sine løfter.

Vi møter også de som er positive til at gullgruven Conga skal bli en realitet, men disse er i mindretall. Flere arbeidsplasser er solide argumenter for en by som de unge stadig velger å flytte fra.

Celendin, men på samme måte som resten av Peru, er sårbar for argumenter om at næringen vil føre til at flere kommer ut i arbeid. Mange opplever at de ikke har noe annet valg enn å akseptere gruven fordi arbeidsledigheten er stor. I skrivende stund er det ingen som kan svare på om eller når Conga-gruven vil bli operativ. Newmont forteller at de venter på aksept fra folket, og siden opptøyene i 2012 har konflikten stått på stedet hvil.

Gustavo H. Salazar Marin, eier av Hostel Celendin, er en av dem som mener at gullgruvedrift vil være positivt for den fattige regionen. Etter de mange opptøyene i Celendin er det nå færre tilreisende, og det er få som beveger seg ute i gatene. Nesten ingen besøker Gustavos hostel. Nå er han redd han må stenge.

Livet som motstander: Rocha har lenge kjempet mot Conga-gruven for å beskytte familien og hjemmet sitt.

Kampen om vannet. Hele Cajamarca preges av konfliktene som nå pågår i flere byer i regionen. Retten til vann har vokst fram som en kampsak hos mange på tvers av generasjoner. En biltur over fjellet viser at flere har malt store blå vannkraner på husveggene i protest. Bøndene i San Jose ber for folket i Cajamarca, og sier de ønsker ingen andre den hverdagen de selv har måttet leve i som følge av gruven. 

Samtidig er det vanskelig for Perus ledere og gruveselskaper å kunne velge seg ut et område for den type næring. På samme måte som med oljen her i Norge, er man nødt til å grave der gullet er. I dette tilfellet finnes gullet i San Jose og Celendin. 

Mennesker vi har møtt føler på en enorm maktesløshet. De vet at gruveindustrien kommer til å vokse seg større i framtiden. For én ting har historien vist; der det er gull er det konflikt, og der det er mye gull blir det mer konflikt.

Bøndene i San Jose og menneskene vi har snakket med i Celendin stiller seg spørsmålet:

Må noen bukke under for at andre skal få det bedre?

Fra kjøkkenvinduet: I dalsiden bortenfor huset kan man se Yanacocha-gruven.