Gucci-Helles siste sjanse

Den tolvte april 2015 har Helle Thorning-Schmidt vært leder for Socialdemokraterne i ti år. De siste tre og et halvt årene har hun også ledet Danmark som statsminister. 

Om det blir flere, avgjøres så fort hun skriver ut nyvalg. Men foreløpig ser det ikke lovende ut for statsministeren. Sosialdemokraterne har ligget bak på meningsmålingene en god stund nå. Det siste halve året har vist et flertall til høyresiden som ligger på rundt 55 prosent.

Men i en krise ligger det alltid en mulighet, eller? 

14. februar 2015 ble Danmark rammet av terror. På de to ukene som har gått siden, har Thorning-Schmidt talt til folket og forsøkt å fremstå som en statskvinne. I potten ligger rundt en million danske svingvelgere. Spørsmålet er om hun kan overtale noen av dem og fortsette som statsminister. Taper hun, ligger veien åpen for Lars Løkke Rasmussens retur, og kanskje til og med for innvandringsskeptiske Dansk Folkepartis inntreden i regjering for første gang. 

– Hvis Thorning Schmidt vinner valget og fortsetter som statsminister, har hun prestert det største comeback i nyere dansk politisk historie, sier Torben Andersen, politisk redaktør i Ukebrevet Mandag Morgen.

Famlende start

Kampen vil kreve en sterk og samlende leder. Om hun er det i dag, gjenstår å se. I starten av karrièren famlet hun seg frem. Som for eksempel da hun tok over som fersk partileder i 2005. Det første hun gjorde var å innførte en nyvinning i dansk politikk: Medarbeidersamtaler. 

Thorning-Schmidt skulle ikke bare prate med sine nærmeste rådgivere, hele folketingsgruppen måtte inn til samtale. På forhånd måtte de fylle ut skjema og angi hvilke posisjoner de ønsket seg. 

Det falt i dårlig jord. Den legendariske forhenværende partiformannen, og til da den eneste lederen av Socialdemokraterne som aldri ble statsminister, Svend Auken, var en av dem som ble kalt inn på teppet. 

Svært offentlig gjorde han det klart at både samtale og skjema var noe lort. 

– Jeg skal gå inn, men jeg går skjemaløs, uttalte han til media. Som umiddelbart oppfattet det som en utfordring for den unge lederen. Dermed ble det med eksperimentet, året etter var medarbeidersamtalene borte.

Senere har hun vokst med oppgaven, men ikke uten feilskjær. Thorning-Schmidt kom skjevt ut i starten på karrièren som statsminister også. På grunn av alliansene hun måtte inngå etter valgnatten, endte regjeringen opp med å føre en annen politikk enn den velgerne var innstilt på. Løftebruddene var uunngåelige.

– Hun har brutt mange av valgløftene, men ikke i det omfang som media og især opposisjonen hevder, sier Torben Andersen. 

Utfordrende kommunikasjon

Susanne Hegelund har bak seg en lang karrière i dansk media og PR-bransje. Sammen med Søren Mose har blant annet gitt ut bøkene «Håndbok for Statsministre» og «Lobbyistenes lommebok». Hun tror statsministeren kunne sluppet mye av kritikken med bedre kommunikasjon.

– Etter valget kunne hun sagt: Kjære venner vi har vunnet valget, men vunnet det på en annen måte enn vi trodde. Nå er vi i en annen situasjon. Da kunne man startet forfra. Men regjeringen låste seg inne i 14 dager og kom til slutt ut med et nytt program. De mange løftebruddene har helt klart bidratt til de dårlige meningsmålingene, sier hun. 

– Er hun en dårlig kommunikator? 

– Det beror på politisk ståsted, tror jeg. Mange mener hun er en fantastisk kommunikator, andre at hun er dårlig. Jeg synes hun er ganske dyktig, sier Hegelund. 

Men sannheten er at Thorning-Schmidt har sendt ut en del motstridende signaler. Den årelange tradisjonen for at statsministeren stiller opp på direktesendte pressemøter på TV, har ikke vært noen klar suksess for henne.

Og evig politisk interesserte dansker har fulgt talenes hennes med argusøyne. Media oppdaget nylig at taleskriverne hadde brukt ordene «jeg» eller «meg» 40 ganger i forrige nyttårstale. Løkke brukte de samme ordene kun 15 ganger i den samme talen, noe som var nærmere det historiske snittet. Det ble spekulert i om hun prøvde å fremstå tydeligere ved å likestille seg selv med fellesskapet og staten. «L`etat c`est moi».

Trolig er det snakk om et forsøk på å dreie den kommende valgkampen over i en personlig kamp mellom henne selv og motstanderen, Venstres Løkke Rasmussen. Selv om venstresiden ligger bak på meningsmålingene, foretrekker danskene Thorning-Schmidt som stats­minister over Løkke. 

Foto

Helle Thorning-Schmidt under begravelsen til filmskaper Finn Noergaard som ble drept i et av de to terrorangrepene i København.

Elitistisk og genuin

– Hun er et produkt av sin tid med bakgrunn fra middelklassen, men med god utdannelse og omgitt av vellykkethet. Samtidig sender hun ut noen veldig elitistiske signaler, sier Lars Esholdt, hodejeger i Esholdt Executive Search og danske.

Han viser til kallenavnet som hun etter hvert har blitt kjent for i hele verden: Gucci-Helle. 

Esholdt mener måten hun åpent viser sin kjærlighet til luksuriøse vesker på, gjenspeiler noe erkedansk.

– Hun er en meget selvstendig kvinne som våger å vise forbruket sitt, selv om det er svært lite politisk korrekt. Det minner jo litt om Dronning Margrethe som åpent røyker på TV – og det har ingen noe med så lenge hun har lyst til nettopp det, sier han og minner om at situasjonen er en ganske annen i Norge.

– Her må jo kongen gjemme seg bak slottet for å ta seg en blås. Og er det noen som tror at Jonas Gahr Støre noen gang kommer til å kjøpe seg en Bentley, for eksempel?

Esholdt mener at Thorning-Schmidts styrke ligger i at hun utstråler en slik fandenivoldsk holdning.

– Hun er genuin, og det skinner igjennom. Det kan aldri være konflikt mellom hvem man egentlig er, og hvem man ønsker å være, sier han. – Det lukter velgerne straks.

– I stedet sier hun: Jeg kan godt være sosialdemokrat selv om jeg har dyr veske. Det gjør henne troverdig, sier han.

Det synes danskene også. I en undersøkelse gjengitt i Berlingske Tidende nylig slo hun klart Løkke på troverdighet.

Thorning-Schmidt har offentlig stått frem og tatt ansvar for partiets dårlige oppslutning. Det er også noe danskene reagerer positivt på, ifølge Esholdt. 

Når en dansk politiker innrømmer feil, belønnes han ofte av folket for å ha tatt ansvar. Esholdt viser til den forhenværende forsvarsministeren Hans Engell som ble tatt med promille i motsatt kjøreretning på motorveien. Etter at Engell sto frem og tok ansvar og hadde sonet ferdig fengselsstraffen, fikk han jobben som sjefredaktør for Extrabladet. Ingen sure miner der i gården. 

Vanskelig kamp

Torben Andersen tror Thorning-Schmidt må vise til fremgangen i økonomien, om hun skal vinne til høsten. 

– Arbeidsledigheten er den laveste på fem år, og mens Løkke tapte 100 arbeidsplasser hver dag som statsminister, har hun skapt 40 000 nye private arbeidsplasser bare det siste halve året, sier han. 

Andre trumfkort er regjeringens lovnader om 6,5 milliarder kroner til sykehussektoren, og at hun har klart å skape ro både internt i eget parti og med regjeringspartneren De Radikale. Gjennombruddet kom da den tidligere lederen for De Radikale, den populære Margrethe Vestager – som ofte fikk mer oppmerksomhet enn Thorning – ble EU-kommissær og erstattet av Morten Østergaard. 

Men det er også det beste hun har. Det tragiske terrorangrepet vil få minimal innvirkning på utfallet av valget tror lektor i statsvitenskap Carsten Bagge Laustsen fra Aarhus Universitet. 

– Angrepet vil fungere som en løftestang for annen politikk. Jeg tror det vil legitimere politikkområder som partiene uansett ville prioritert, sier han. 

Det betyr at Socialdemokraterne vil fortsette med å peke på forebygging i form av anti-radikaliseringsinitiativer, det Konservative folkeparti og Venstre på straff og en sterkere politiinnsats, og Dansk Folkeparti på grensebommer, Schengen-avtalen og ikke minst innvandrer- og integrasjonspolitikken. 

– Terrorangrepet kommer ikke til å polarisere politikken. Alle partiene har vært tidlig ute og varslet at de vil bekjempe terror og styrke politi og etterretning, sier han.

Antiterrorarbeid har aldri vært et høyt prioritert politikkområde i Danmark. Da Helle Thorning-Schmidt fremskyndte handlingsplanen mot terror i etterkant av angrepet, var det for å fremstå med handlekraft. 

– Sannheten er at arbeidet med rapporten ble igangsatt allerede etter Charlie Hebdo-terroren, ja store deler av den enda tidligere. Hvis du for eksempel leser regjeringens redegjørelse for terrorinnsatsen fra 2012, så ser du den bærer litt preg av å være et administrativt produkt kun satt sammen av politisk korrekte generelle tiltak og presentert som en pakke. Det samme er tilfellet med den nye terrorpakken. Den er veldig snusfornuftig, og i politisk forstand veldig lite provoserende, sier Laustsen. 

Ingen Stoltenberg-effekt

Professor Laustsen tror ikke Helle Thorning-­Schmidt vil oppleve en personlig popularitetsboost som den Jens Stoltenberg opplevde i kjølvannet av 22. juli. 

Slik han ser det, er problemet hennes tredelt. 

– For det første er alle enige om at vi skal bekjempe terror. De andre partiene kastet seg lynraskt inn i debatten, faktisk var høyresiden først, sier han.

Dessuten er sikkerhet et spørsmål hvor det er vanskelig for venstresiden å hente stemmer fra høyresiden. Socialdemokraterne ønsker ikke et valg om innvandrere og integrasjonspolitikk, og særlig ikke et valg hvor dette feltet kobles til terrortrusselen.

For det andre er hun ikke spesielt populær blant middelklassevelgere. Da hun studerte ved College of Europe møtte hun i likhet med Birgitte Nyborg i TV-seiren Borgen en britisk mann. Stephen Kinnock er sønn av tidligere leder for britiske Labour, Neil Kinnock. At hun valgte å tre inn i europeisk sosialdemokratisk adel, har ikke gjort henne mer folkelig i øynene til den jydske bonden.

– Hun har problemer med å fremstå som en samlende figur. Mange synes hun er elitistisk. Og når hun taler til den franske delegasjonen under minnestunden på fransk, er det mange som får sine fordommer bekreftet, sier Laustsen. 

Thorning-Schmidts tredje utfordring er at det er vesensforskjell på angrepene i Norge og Danmark. Laustsen peker på at 22. juli i mye større grad bar preg av å være en nasjonal katastrofe enn terrorangrepet i København. 

– I Norge følte man nok dette som et angrep på en selv og sine. Man tenkte «det kunne rammet meg». I Danmark var angrepet mer symbolsk og rettet mot veldig spesifikke mål. Er man ikke jøde eller karaikaturtegner, har man ikke så mye å frykte, er gjerne tankegangen her. Og dermed har vi heller ikke fått den samme katastrofestemningen som i Norge, sier han. 

– Det gjør at angsten ikke har satt seg i befolkningen. Og det er en viktig forutsetning for at man samler seg bak en sterk leder, fortsetter han. 

– Stoltenberg var i en situasjon der terror­isten var etnisk norsk. Han slapp å hanskes med den etniske konflikten i samfunnet. Det gjør ikke Thorning-Schmidt, sier Professor Anders Todal Jenssen ved institutt for sosiologi og stats­vitenskap ved NTNU som har studert retorikken i talene til Jens Stoltenberg i etterkant av 22. juli.  

Todal Jenssen tror det blir mer krevende for Thorning-Schmidt å argumentere for at innvandrerne også skal være en del av «det store vi». 

– Hennes politiske motstandere trenger egentlig ikke gjøre noe. Det er en opplagt sannhet at terrorangrepet er uttrykk for en feilslått politikk, sier han.

Samtidig er Thorning-Schmidts oppgave fremover like opplagt. Hun må få folk til å roe seg. Hun må prøve å dempe følelsene av frykt, fortvilelse og sinne samtidig som hun gjør danske muslimer til en del av Danmark.

– Enhver situasjon er en retorisk mulighet, men det er svært vanskelig å se hvordan hun skal fortolke denne situasjonen slik at hun får den samme effekten som Stoltenberg, sier Todal Jenssen. 

Få muligheter

Det ligger noen ørsmå muligheter innen statsministerens rekkevidde. Dersom det likevel skulle oppstå en «statsmannseffekt» har hun mulighet for å skrive ut valg på relativt kort varsel. I Danmark er det for tiden rundt 1 million svingvelgere og hjemmesittere å sloss om. Kan hun mobilisere en del av disse, kan hun dra hjem en overraskende valgseier. 

Nylig tok danske muslimer til orde for å arrangere en fredsring rundt synagogen som den norske muslimer startet i etterkant av terroren. Todal Jensen tror det vil kunne gi positive ringvirkninger.  

Men Laustsen er ikke optimist på statsministerens vegne. 

– Hun kommer ikke til å mobilisere disse velgerne på terrorsaken, sier han.

Og i kulissene lurer Dansk Folkeparti. Hvis Danmark får en VO-regjering (Venstre og Dansk Folkeparti), vil Danmark ha den samme konstellasjon som i Norge. Og det er til DF Thorning-­Schmidt har mistet aller flest stemmer de siste årene. 

– DF ser ut til å bli valgets store vinner og vil kanskje for første gang noensinne tre inn i en regjering. Samtidig virker det vanskelig for Socialdemokraterne å vinne tilbake stemmer fra DF, sier Torben Andersen.

Duracell-kanin

Da er det godt Thorning-Schmidt er en fighter. Etter å ha reist etter nederlag, nyter hun etter hvert respekt hos både venner og fiender.

– Standhaftigheten Thorning-Schmidt har utvist gjennom å reise seg igjen og igjen som en Duracell-kanin, har satt henne i en unik posisjon, ifølge Susanne Hegelund.

– Hun er en fighter som er vanskelig å slå ut. Man skal aldri undervurdere henne, sier Torben Andersen.

Listen med comeback er lang (se tekstboks). 

Og mens meningsmålingene så langt ikke viser at Thorning har fått statsmannsvind i seilene, synes Susanne Hegelund hun har kommet godt ut situasjonen etter angrepet. 

– Min vurdering er at hun har vist meget godt lederskap. De siste 14 dagene har hun vært veldig tydelig. Måten hun har utvist kommunikasjonsledelse på, har blitt møtt med respekt også av hennes politiske motstandere, sier hun. 

Utenfor Danmark har reaksjonene vært overveiende positive, men det skal ikke være lett å være profet i eget land. 

– Det mest paradoksale med Helle Thorning-Schmidt er at mens hun i fjor ble hyllet av ­europeiske statsledere for sine politiske kvaliteter og ble spådd en toppost i EU, ble hun anklaget av store deler av dansk kommentarkorps og av opposisjonen for å være en av landets dårligste statsministere i nyere tid, sier Torben Andersen. 

– Lykkes det for Thorning å innhente Løkkes massive forsprang på målingene og vinne valget, vil hun fremstå som statsministeren som hadde motet til å utfordre egne kjernevelgere, vise vei ut at økonomisk krise og gjøre det største comeback i nyere dansk politikk. Om hun taper risikerer hun gå over i historiebøkene som den verdensfjerne statsministeren som brøt valgløfter, ikke forstod kjernevelgerne og aldri prøvde sette seg i respekt og utfylle rollen som landets politiske leder.

– Hvilke av de to forskjellige scenarioer som blir virkelighet, kan paradoksalt nok være avhengig av ganske få velgere, skjebnesvangre personsaker og internasjonale konjunkturer, avslutter han.