Gjennombruddet i Porsgrunn
En nesten ukjent norsk oppfinnelse har bredt om seg på kunstgjødselfabrikkene i verden, og fjerner foreløpig klimagasser tilsvarende 23 millioner tonn CO2 årlig. Det tilsvarer 43 prosent av Norges samlede utslipp av klimagasser, som i 2014 var på 53,8 millioner tonn.
Hovedgevinsten av disse utslippene føres på andre lands klimaregnskap. Yara har installert teknologien på samtlige av sine produksjonsanlegg, men kun fem av produksjonslinjene ligger i Norge, fordelt mellom Porsgrunn og Glomfjord.
Alle må bidra
Under FNs klimatoppmøte i Paris vil verdens statsledere forsøke å komme til enighet om en bindende klimaavtale. Enten de lykkes eller ikke, vil miljøbevegelsen understreke behovet for at alle yter litt hver.
På privaten handler det om hvordan vi varmer opp huset vårt, hva slags transport vi velger og hva vi spiser. I næringslivet handler det om større og tyngre løft. Klimaprofessor Jørgen Randers har utfordret næringslivet til et mål om å redusere utslippene med 5% per år for alt som produseres. Da, fremholder han i en artikkel i Elsevier, vil man over tid få en substansiell effekt på utslippene til tross for at produksjonen øker.
I en del bransjer øker utslippene fortsatt kraftig. Det gjelder for Norges del spesielt olje- og gassektoren, og dessuten transport både på vei og i luft.
Men andre sektorer kutter utslippene. Spesielt gjelder dette landbasert industri. Kanskje er de største suksesshistoriene om vellykkede utslippsreduksjoner fra prosessindustrien.
– Strengere miljøkrav, innført med en fornuftig progresjon, bidrar til teknologiutvikling. På mange måter har en streng norsk miljøpolitikk gitt en del bedrifter et konkurransefortrinn! Mener seniorrådgiver Alf Holmelid ved Universitetet i Agder, som er tidligere industripolitiker for SV på Stortinget.
LITEN: Mye klimaeffekt i en liten ting. Oksidblandingen til Yara virker i mange år, og nå har firmaet funnet en måte å gjenbruke den på når den eldes. Den brukes ikke opp. (Foto: Yara).
Lystgass-problemet
Når man brenner ammoniakk for å lage kunstgjødsel, ønsker man å oppnå en prosess som ender opp med nitrater som planter kan nyttegjøre seg av, for eksempel kalksalpeter. Som biprodukt får man en del dinitrogenoksid (N2O), mest kjent som lystgass. Gassen er 300 ganger mer potent som klimagass enn CO2. Den er et av de mest substansielle bidragene til å gjøre verden til et varmere sted, etter CO2 og metan.
Lystgassutslippene øker globalt, og er ventet å dobles innen år 2050. Og gassen har også en annen dyster effekt: den ødelegger ozonlaget. Montrealprotokollen for å få slutt på utslippene av KFK-gasser var stjerneeksempelet på at politikerne klarte å ta tak i et eksistensielt miljøproblem og finne en løsning. Nå truer andre utslipp med å ødelegge effekten av den seieren.
Men noen har jobbet med å løse problemet. De startet på arbeidet i 1990, i god tid før lystgass ble en del av den politiske samtalen. På Yaras forskningssenter på Herøya ble David Waller en del av en gruppe som jobbet med å fjerne lystgassen fullstendig før prosessgassen slippes ut i luften. Lystgass består tross alt bare av nitrogen og oksygenatomer, hver for seg to ordinære bestanddeler i luften vi puster i.
– Fremsynt ledelse
Waller forteller om hvordan man erkjente at lystgassutslippene hadde en større innvirkning på klimaendringene enn man tok høyde for i samfunnsdebatten, og et ønske om å finne en løsning.
De hadde noen utfordringer foran seg;
- Prosjektet ville ta flere år, om de overhodet ville lykkes
- Det måtte potensielt utvikles et helt nytt materiale og en ny teknikk
- Kostnadene kunne raskt komme opp i et tresifret millionbeløp
- Det var ikke noe myndighetspålegg om å gjøre dette
- Det var ikke noe åpenbart marked for en slik oppfinnelse hvis de lykkes
– Unnskyld, David, men hvordan får man ledelsen i et børsnotert selskap som skal tjene penger med på noe slikt?
Waller smiler forsiktig.
– Jeg var ikke med på diskusjonene på høyt nivå. Vi skulle bare gjøre jobben.
Forskningssjef Odd-Arne Lorentsen vet litt mer:
– Jeg tror vi må konstatere at dette var en av de gangene ledelsen var virkelig fremsynte. De så at dette er et problem som før eller siden vil dukke opp. En eller annen gang vil det komme krav om å rense opp i dette, og når den dagen kommer vil det lønne seg å ha utviklet en god løsning.
Omfattende forskning
Teamet til Waller og kollegene gjorde omfattende litteratursøk tilbake til 1930 og fant flere spor etter det de lette etter. Koboltholdige oksider kunne ha en egnet virkning som katalysatorer.
De gjorde forsøk, lyktes delvis, og gjorde nye forsøk etter det. Etter en del prøving og feiling, tok de i bruk en blanding av koboltoksid, aluminiumoksid og ceriumoksid. Dette viste seg å være en stabil blanding som også ga den ønskede effekten.
Inntil 94 prosent av lysgassen kan spaltes når katalysatoren installeres på riktig sted i prosessen.
Yara finansierte forsknings- og utviklingsarbeidet selv, som kom p et tresifret millionbeløp. De har imidlertid fått igjen pengene nå. Teknologien har blitt lisensiert ut, og Yara får inntekter hver gang en av konkurrentene tar patentet deres i bruk.
Forskningssjef Odd-Arne Lorentsen forteller at det er 20 ulike nasjonaliteter blant forskerne og laborantene som er ansatt her.
– Hva var det som gjorde at dere klarte det?
– Det hjelper å ha en kapitalsterk eier som gav oss tid og ressurser til å satse på dette. Men det var også viktig at vi er her, midt på Herøya, og har nærhet til et anlegg hvor vi kan teste ideene ut i et virkelig miljø, sier Lorentsen.
Potensial: 100 millioner tonn
– Det er fire hundre slike anlegg i verden, forteller Waller.
Han mener fire hundre produksjonslinjer. Fabrikken i Porsgrunn teller som tre, siden det er tre anlegg av ulike årgang som til sammen utgjør Yaras produksjonsanlegg her.
– Det gir et nokså oversiktlig marked. Yara er største aktør. Når vi har tatt i bruk en ny teknologi, så er det en god referanse for de andre produsentene, supplerer Lorentsen.
Noen av fabrikkene ligger i utviklingsland, og har fått godkjent installeringen av produktet som klimakvoteprosjekt under «Den grønne utviklingsmekanismen» (CDM).
– Det kan gi litt bedre økonomi i dette for fabrikker som ligger i land som Kina. Det er ikke all verdens store kostnader vi snakker om, men noe er det jo, sier Lorentsen.
– Det viktige er at det er lett å installere også i eksisterende anlegg uten behov for ombygginger eller ekstra produksjonsstans.
Så langt har Yara installert renseteknologien på alle sine 27 anlegg. Det har gitt en årlig utslippsreduksjon på nesten 13 millioner tonn CO2eq. I tillegg har 40 anlegg som drives av konkurrenter tatt katalysatoren i bruk.
Samlede utslippskutt fra disse anleggene var på det meste 16 millioner tonn, men på grunn av den lave kvoteprisen som er nå, har antallet eksterne installasjoner gått noe ned i Kina.
Nå er utslippene på fabrikker som ikke er Yara-kontrollert redusert med 10 millioner tonn CO2eq årlig.
Sammen med Yaras egne reduksjoner, blir det 23 millioner tonn per år.
Det er ikke noe lite tall. Det tilsvarer over førti prosent av Norges samlede utslipp av klimagasser.
Hvis den nye radikale klimaloven i Kina blir gjennomført, kan markedet for Yaras katalysatorteknologi ta seg betraktelig opp igjen. Kina vurderer for tiden en rekke radikale forslag for kutt i utslipp fra industrien. Det mest radikale forslaget går ut på å straffe finansinstitusjoner som gir lån til forurensende selskaper. Loven kan presse frem økt bruk av renseteknologi.
Fortsetter oppfinnelsen til Yara å spre seg, er potensialet inntil 100 millioner tonn årlig. Da er det imidlertid stopp, om ikke flere fabrikker bygges. Flere kunstgjødselfabrikker som brenner ammoniakk finnes det ikke i dag. Så får heller andre dyktige ingeniører komme opp med gode forslag i andre sektorer.
På Herøya er 80 bedrifter samlet på et lite område. Flere av dem har tilgang til forskningssenteret, hvor Yara har utviklet katalysatorteknologien sin. Forskningssjef Odd-Arne Lorentsen og forsker David Waller beskriver nærheten til virkelige anlegg å teste ut forskningen på som en suksessfaktor. (Foto: NTB-scanpix).
